Åttitallstråden del 3...

FEu4FrD.jpg

Near Dark (1987) av Kathryn Bigelow

"Listen to the night, it's deafening."

Etter å ha falt pladask for den ukjente skjønnheten Mae (Jenny Wright), tar det ikke lange tiden før den lokale cowboyen Caleb (Adrian Pasdar) blir introdusert for hennes dysfunksjonelle familie. Men de er ikke spesielt interesserte i å utvide flokken sin, sånn helt uten videre.

Pleier som regel å se denne utpå sene sommerkvelder, men gått såpass lenge siden forrige besøk at når en først er i en god flytsone, så ville jeg gi den en ny runde.

Så jo dokumentaren rundt filmen i fjor sommer, og der en av hovedreglene under innspillingen var at det meste av vampyrklisjeer skulle ligge igjen, og hvor de kun filmet en helt "vanlig" westernfilm.
Og det er jo nettopp hva en får igjen her, en western bare med en dose morderiske og blodtørstige vampyrer.

Ingen huggtenner, ingen flaggermus, ingen Dracula eller Nosferatu i sikte, ingen vievann, spiss tre stake eller kors å se, men klart, sol og dagtid er dårlig nytt, og ja, vampyrer er ikke vegetarianere.

Bigelow benytter seg av noen av de mest kjente og kjære av James Camerons klassiske karakterskuespillere, med Lance Henriksen, Jenette Goldstein og selvsagt Bill Paxton i toppform. Eneste som mangla var vel Michael Biehn, som av en eller annen grunn hadde vært lett å se for seg i rollen som Caleb.

I likhet med varulvfilmene på tidlig 80-tallet, hadde jo også vampyrgenren fått ei kickstart med den stilfulle The Hunger (1983) og deretter Hammer Horror hyllesten i Fright Night (1985).

Mens i 1987 fikk man ei slags John Hughes ungdommelig utgave gjennom The Lost Boys.

Near Dark hadde nok ikke like stort budsjett som nevnte filmer å rutte med. Og kanskje også derfor bruken av de mange nevnte klisjeene, ble droppet tidlig ut, og like greit, da den i stedet fokuserer mer på karakterer og detaljer.
Visuelt sett, er det en fantastisk vakker skrekkfilm, med masser av stemning og fin musikk fra Tangerine Dream, mens nevnte Cameron favoritt trio leverer varene som nasty skurker.

Det er også noe interessant med hvordan de jakter og der uskyld dreper, hvor Mae og den tilsynelatende "unge" Homer, spiller på nettopp dette i rollene som åte. Sistnevnte ser jo ut som en gutt, men er den eldste i følget, og i andre enden har man altså Caleb som grunnet sin svakhet for det motsatte kjønn, befinner seg utpå dypt vann.

Men overgangen til å bli noe annet, blir ikke enkel. Der det dyriske instinktet sliter med å overvinne den menneskelige. For i kampen med å tilpasse seg sin nye familie, glemmer Caleb nærmest hva slags monstre han egentlig har med å gjøre, og må ta et valg før det er for sent.

Alt i alt, ei tidvis så fin og velspilt skrekkperle, der også er ganske så romantisk og ikke minst poetisk.
Synd at den feilet i sin tid, men i dag er den vel omtalt som kanskje den aller beste vampyrwestern som har blitt lagd, og ikke helt uten grunn.

8,5/10
 
The-Blood-Of-Heroes-1989-Rutger-Hauer-battle-outfit-fighting.jpg

The Blood of Heroes (1989) av David Webb Peoples

"This is stupid. We should be drinking and fucking by now."

Nok et gjensyn, og i denne post-apokalyptiske filmen får man kjennskap til "The Game", der såkalte Juggers (alternative tittel på filmen er Salute of the Juggers) ferdes rundt i ødemarka på jakt etter nye utfordringer.
Men en gruppe med talentfulle "amatører" drar nordover, til eliten i ligaen hvor de rike og velstående holder til.

Rutger Hauer har åpenbart hevn på menyen og med seg et knippe med mindre erfarne Juggers, pluss en ny spiller i Joan Chen.

Det går nokså brutalt for seg her, med ben og armer som blir knekt og deformert, øyer blir ødelagt, ører blir bitt av, blodet spruter og nei, hadde Rumpeldunk vært uten magi og flyving, samt foregått i Max Max universet, så er man ikke så langt unna det som foregår i Blood of Heroes.

Blade Runner manusforfatter David Webb Peoples og Rutger Hauer gjenforenes, og det er selvsagt milevis unna i kvalitet, men kampene og forberedelsene er nokså intense, så de har fått gjort mye ut av sikkert et ikke så altfor stort budsjett.

Finnes ei forlenget versjon, men usikker på om filmen blir særlig bedre av den grunn.

Uansett, er man glad i 80-talls Mad Max lignende ørkeneventyr med vold og nådeløse omgivelser inkludert, så kan man støte på langt verre saker. Hjelpes selvsagt på at Rutger, Joan Chen, Vincent D'Onofrio og Delroy Lindo stiller opp.

6,5/10
 
Silver Bullet (1985)

61BIH6xaqCL._AC_UF894,1000_QL80_.jpg


I rollene: Gary Busey, Everett McGill, Corey Haim og Megan Follows blant andre Regi: Daniel Attias.

Jeg forsøkte meg på Broken Flowers med Bill Murray i går men den falt ikke i smak i det hele tatt, hva er så fascinerende med helt apatiske folk på skjermen? Jeg byttet til denne ganske kjapt, ikke fordi jeg er så fan av Stephen King og varulver men synes Gary Busey er en undervurdert skuespiller.
Førte gang jeg har sett denne og i utgangspunktet er det litt underlig med Corey Haim i en 18 årsfilm. Han er lam og har en motorisert rullestol. Storesøsteren får i oppgave å passe på han hele tiden og får skylden for alt det gale han gjør. Storesøster spilles av Megan Follows som jeg kjente igjen som "Anne fra Bjørkely" Foreldrene spiller her kun biroller mens onkelen til ungene spilles av selveste Gary Busey. Og han er lyspunktet i denne filmen. Han drikker og mekker en ny rullestol til Corey Haim. En rullestol som går utrolig fort!

silver-bullet-wheelchair.jpg



Jeg likte denne filmen helt til varulven dukket opp, da faller alt i grus. Om det hadde vært en "ordinær" morder løs hadde jeg godtatt det. Men det hadde vel ikke vært nok "Stephen Kings-aktig" Jeg likte også den "mobben" som samles på den lokale puben, der Lawrence Tierney er pubeier. Men noen scener er så hysteriske at jeg måtte bare le. Så anmeldelsen til Siskel & Ebert og de likte den dårlig, dvs Ebert ga tommel opp fordi han mente det var en parodi på Stephen King-filmer (!) Jeg gir denne en veldig snill 6/10
 
Jeg likte denne filmen helt til varulven dukket opp, da faller alt i grus. Om det hadde vært en "ordinær" morder løs hadde jeg godtatt det. Men det hadde vel ikke vært nok "Stephen Kings-aktig" Jeg likte også den "mobben" som samles på den lokale puben, der Lawrence Tierney er pubeier. Men noen scener er så hysteriske at jeg måtte bare le. Så anmeldelsen til Siskel & Ebert og de likte den dårlig, dvs Ebert ga tommel opp fordi han mente det var en parodi på Stephen King-filmer (!) Jeg gir denne en veldig snill 6/10
Denne ligger oppom en 7/10-7,5/10 hos meg. Mye skyldes Corey Haim, søstra hans og selvsagt Busey som onkel.
Selve varulven er ganske skuffende, med tanke på potensialet.
Virker litt billig og sammenlignet med tidligere 80-talls varulvmonstre fremstår det kanskje som en forhastet konklusjon.

Selv likte jeg litt av det komiske utover, særlig når varulven benytter seg av balltreet.

Aldri lest boka, Cycle of the Werewolf men småbystemning, nevnte hovedtrio og greit tempo gjør at den antageligvis er på topp 5 (er vel ikke så ufattelig mye å velge mellom av kvalitet) innen åttitalls varulvskrekkfilmer i min bok.
 
Silver Bullet (1985)

61BIH6xaqCL._AC_UF894,1000_QL80_.jpg


I rollene: Gary Busey, Everett McGill, Corey Haim og Megan Follows blant andre Regi: Daniel Attias.

Jeg forsøkte meg på Broken Flowers med Bill Murray i går men den falt ikke i smak i det hele tatt, hva er så fascinerende med helt apatiske folk på skjermen? Jeg byttet til denne ganske kjapt, ikke fordi jeg er så fan av Stephen King og varulver men synes Gary Busey er en undervurdert skuespiller.
Førte gang jeg har sett denne og i utgangspunktet er det litt underlig med Corey Haim i en 18 årsfilm. Han er lam og har en motorisert rullestol. Storesøsteren får i oppgave å passe på han hele tiden og får skylden for alt det gale han gjør. Storesøster spilles av Megan Follows som jeg kjente igjen som "Anne fra Bjørkely" Foreldrene spiller her kun biroller mens onkelen til ungene spilles av selveste Gary Busey. Og han er lyspunktet i denne filmen. Han drikker og mekker en ny rullestol til Corey Haim. En rullestol som går utrolig fort!

silver-bullet-wheelchair.jpg



Jeg likte denne filmen helt til varulven dukket opp, da faller alt i grus. Om det hadde vært en "ordinær" morder løs hadde jeg godtatt det. Men det hadde vel ikke vært nok "Stephen Kings-aktig" Jeg likte også den "mobben" som samles på den lokale puben, der Lawrence Tierney er pubeier. Men noen scener er så hysteriske at jeg måtte bare le. Så anmeldelsen til Siskel & Ebert og de likte den dårlig, dvs Ebert ga tommel opp fordi han mente det var en parodi på Stephen King-filmer (!) Jeg gir denne en veldig snill 6/10
Har sett den, men husker lite, så lenge siden. Men det er noen fortreffelige amerikanske suburbia observasjoner i Stephen Kings romaner og noveller. En slags Spielberg på speed. Hadde man luket vekk noen av de her overnaturlige ingrediensene, så tror jeg flere av filmene av bøkene hans hadde fått Oscar nominasjoner som rene drama filmer også. Men uten noe overnaturlig og horror element, så er det heller ikke Stephen King. Tror de fleste ting, som varulven her - er metaforer - for å beskrive noe annet som er virkelig forstyrrende og alvorlig. Menneskelig psyke i ubalanse, dysfunksjonelle familier osv. Med Corey Haim i rullestol, som uskyldig gutt, så blir man nesten nødt til å tenke på hvilke overgrep han var utsatt for av Hollywood som guttunge. Kanskje filmen var veldig langt fremme med en dyster visjon. Godt gjemt i horror film innpakning.
 
science-large-c2cbaf80cad540f143102a604fdc3ae8.jpg

Weird Science (1985) av John Hughes

"You know Gary, for the first time in my life; I don't feel like a total dick."

De to upopulære tenåringene Gary og Wyatt, har alt annet enn draget på sine jevnaldrende.
Men en kveld foran datamaskinen, så kommer gutta på den geniale ideen om at hvorfor jage etter jenter, når de like greit kan lage drømmekvinnen i stedet?


Gjensyn med denne rimelig spesielle John Hughes komedien, der blander tenårings rølp med sci-fi og eventyr.
Resultatet blir en nokså rørete affære, der virker ganske så forhastet og litt inneklemt mellom langt bedre utgivelser i The Breakfast Club (1985) og Ferris Buellers Day Off (1986).

Weird Science lever greit opp til sitt navn, men hovedkarakterene (Anhtony Michael Hall og Ilan Mitchell-Smith) er verken særlig morsomme, likandes eller interessante, faktisk mer irriterende og denne filmen reddes av smellvakre Kelly LeBrock som gudinnen Lisa, der i klassisk 80-talls magi blir skapt gjennom litt tasting og en barbiedukke med genser og truse, legg på behåer tredd over huet og vips, ut av døra kommer ei britisk skjønnhet klar for action.
56hhlQo.gif

Bill Paxton som den douchy og bøllete storebroren, er også en liten opptur, samt Vernon Wells kledd opp som morderisk mutant, åpenbart ei parodi til en lignende karakter han spilte i The Road Warrior (1981).

Robert Downey Jr. skuffer ikke som typisk 80-talls forstadbølle, en rolle som på samme tid ble nærmest perfeksjonert av James Spader, men mulig sistnevnte var opptatt.

Ble sittende å undre om ikke Jon Cryer eller Matthew Broderick ville vært bedre valg i minst en av hovedrollene, men begge skulle jo snart jobbe med Hughes i hver sin kommende storfilm.

Alt i alt, håpet på en noe bedre fredagsunderholdning, men ingen forandring på ratingen siden forrige visitt tilbake til 2013.

6/10
 

Firestarter (1984) av Mark L. Lester

"If I do something bad, will you still love me?"

Som følge av et heller tvilsomt vitenskapelig eksperiment, blir Charlie (Drew Barrymore) et unikt resultat av sine foreldres kjærlighet ved første tanke. Åtte år senere og den unge damen har uante krefter boende i sin lille kropp, og der skumle forskere og agenter aldri er langt unna, da i jaget etter å få huket tak i jenta med sitt rødglødende temperament.

Gjensyn med en av mange overnaturlige skrekk-thrillere basert på Stephen Kings bøker, og ble kanskje ikke overbevist ved forrige besøk. Filmen lider litt av å komme i kjølvannet av langt bedre og mer velskrevne utgivelser som Scanners (1981) og The Dead Zone (1983), hvor i sistnevnte medvirket Martin Sheen som en slesk politiker med store ambisjoner.

Han spiller en lignende figur her, men det er George C. Scott som Rainbird der stjeler showet.

David Keith og Drew har en fin kjemi som far og datter på rømmen, men den unødig lange spilletiden og en del utstrakte scener, gjør at tempoet kan bli noe seigt og gjentagende.
For å se dette innholdet trenger vi ditt samtykke til å angi tredjeparts informasjonskapsler.
For mer detaljert informasjon, se vår informasjonskapsel-side.
Heldigvis har man det stemningsfulle og vakre synthscoret til Tangerine Dream som et fint musikalsk bakteppe, og et der gir filmen en litt større emosjonell dybde enn den egentlig har rett til.

En miniserie fra tidlig 00-tallet og en nylig generisk remake har det også blitt, ingen særlig av stor kvalitet eller underholdning, men originalen har nevnte soundtrack og noen slettes ikke gærne pyro-effekter pluss en neseknusende C. Scott, og det gjør at en vipper den opp til en snill:

6/10
 
Over 4 timer lang! Kun hørt en drøy halvtime selv så langt, men koser meg glugg.
Nettopp kost meg med The Overlap med Solskjær som gjest samt en eldre episode med Beckham.
Skulle gjerne brynt meg på den 4 timers godpraten, men akkurat nå blir det nok kanskje litt i det lengste laget.
Men skal definitivt sjekkes ut når en har tid fremover.

Ser at de endelig har fått slengt inn noen nye bidrag i 80-talls kåring, og med plassene 150-141:
Moro å se at Selskapsreisen 3 S.OS. (1988) får litt oppmerksomhet. Originalen fra 1980 er selvsagt den beste og vil sikkert dukke opp (vil jeg tro) utover i kåringen, men den sommerlige 3ern med fokus i mer idyllisk skjærgårds liv, bidrar i en koselig og ganske så underholdende komedie.

Liker spesielt den lokale videokiosken hvor noen har spesiallagd falske VHS titler/cover med svensk tekst, hvor en eller annen med William Hurt og Marlee Matlin blir omtalt som "BÅTMASSAKREN" eller noe lignende.
I en lang tid (lenge før IMDb) var jeg på utkikk etter den i ulike filmsjapper, for den så jo meget interessant ut.

Ellers var de mye vittige sketsjer der ubåter på avveie, sinte Gøraner som ble alltids driti ut av en and som kvekker sarkastisk hver gang det går til helvete og selvsagt Supermann og kaninkostymene til Jon og Lasse.

Utmerket film å se på en sen sommerkveld med reker, god drikke og spiralloff på menyen.
 
gNACMpm.jpg

This Is Spinal Tap (1984) av Rob Reiner

"For one thing that goes wrong... one... one single thing that goes wrong, a hundred things go right."

I anledningen av at det britiske rockebandet Spinal Tap er snart klare med sitt kommende mesterverk "Smell the Glove", satses det hardt på å kjøre i gang en større PR virksomhet før det hele rulles ut mot deres første amerikanske turne på nesten 6 lange år. Men til tross for store lovord om øyeblikkelig suksess og tung satsing fra plateselskapet, så blir gjensynet over det store Atlanterhavet en heller lunken affære. Og i stedet for massive utsolgte stadioner og enorm etterspørsel, ender de raskt opp med å bli stående fastlåst i den ene fiaskoen etter den andre, da nærmest som en lei og umettelig forbannelse.

Etter å nylig lest ferdig ei lengre Mick Jagger biografi (som egentlig var ganske skuffende og kjedelig i grunn) forsøkte en å holde ut med å piffe opp ved å se for seg Spinal Tap lignende scenarioer, og ikke minst benytte stemmene til Tap gutta hver gang en leste om Jaggers og Richards beskrivelser av hverandres rockestjerneliv på 60, 70 og 80-tallet.

Gjensynet med Spinal Tap filmen gjør at en kan humre litt mer av navn og karakterer fra nevnte bok, særlig Sir Eton Hogg (Patrick MacNee) og hvor en eller annen i Jaggers liv (regissør eller produsent) ble omtalt som Sir Hogg ett eller annet, og vel, tviler på at han var like "gavmild" som Eton Hogg, der startet sin egen sommerleir for bleke unge gutter og ble attpåtil slått til ridder for innsatsen ved navn Hoggwood.

Uansett, This Is Spinal Tap er en bænkers komedieklassiker, kanskje den beste av mockumentarene, hvert fall av rockumentarer og vil så absolutt befinne seg i min Topp 20 til den kommende kåringen av 80-tallets beste filmer.

Er en stund siden forrige besøk, men når en tenker seg om, så har en sikkert vært gjennom den via utallige Youtube scener og klipp, og ikke ulikt andre komedieperler ala The Big Lebowski, har man først sett 1 Youtube klipp bærer det raskt over 10-15 til, og legger en sammen alt, blir det ofte til at en har nærmest sett filmen i sin helhet.

For sånn er jo Spinal Tap, fra start til slutt er det kun komiske og legendariske scener på rekke og rad.

Fullt mulig en av tidenes mest siterbare filmer, men også innehar gjensynsfaktoren der en tross mange besøk tidligere ikke før nå (mulig forskjell fra gammal DVD til nyere Blu-Ray har noe med det å gjøre?) ikke har greid å legge merke til munnsårene eller herpesutslettene på leppene til Nigel og David under et av promoteringsselskapene hvor Fran Drescher spiller den "sjarmerende" Bobbi Flekman.

En sånn film man lett kunne skrevet ørten A4 ark om, men tror jeg stopper her.

Dersom en absolutt måtte velge en favorittscene akkurat nå, må det være den der deres hardtarbeidende manager Ian Faith forklarer hvorfor han flyr rundt med en svær cricketkølle, samt det slu gliset helt mot slutten hvor han triumferende holder kølla over dama til David som en advarsel om at "Ikke kødd med meg, jeg er sjefen her" som er perfekt avslutning på det hele.

11/11
 
Føler at @Frank.N.Steen muligens ville hatt med This is Spinal Tap her for 1984 ;) Men det kommer nye sjanser. Har ikke sett Spinal Tap på mange år så kanskje på tide å se den igjen. Den opererer liksom i en sjanger jeg sjelden gir tid til nå. Og jeg ser lite komedier i det hele tatt. Jeg tror jeg så Spinal Tap på en filmklubb visning på 90 tallet, da var den for lengst en kultfilm.

Ok, skal gi den 80 talls podcasten på 4 timer fra Montages en sjanse. Når man kan multitaske er slike gull verdt, men problemet er da ofte at man ikke husker noen ting av hva man hørte - når man skal gi et referat senere.
 
Jeg tror jeg så Spinal Tap på en filmklubb visning på 90 tallet, da var den for lengst en kultfilm.
Kikket på en så som så dokumentar om Spinal Tap, og virket som det var mange kjente musikere som den gang slet med å se den helt store humoren, kanskje fordi at det lå litt for nært deres egne opplevelser på veiene eller i studio.
Den gang var kanskje det å bli linka til Spinal Tap ansett som nærmest et skjellsord, men i senere tid har det virket å skifte mot et hederstegn, spesielt i rocke og metall bransjen.

Litt som med Seinfeld, der alle før eller siden vil sannsynlig oppleve minst en og annen Seinfeld situasjon i deres liv, og antar i musikkbransjen skjer det nok daglige Spinal Tap hendelser som vi aldri får høre om.

Spent på om oppfølgeren som visstnok skal feire originalen 40 års jubileum, gjøre ære på kult-klassikeren eller bare føyer seg i rekken med altfor sene oppfølgere som tja, sjeldent blir det helt store.
 
Kikket på en så som så dokumentar om Spinal Tap, og virket som det var mange kjente musikere som den gang slet med å se den helt store humoren, kanskje fordi at det lå litt for nært deres egne opplevelser på veiene eller i studio.
Den gang var kanskje det å bli linka til Spinal Tap ansett som nærmest et skjellsord, men i senere tid har det virket å skifte mot et hederstegn, spesielt i rocke og metall bransjen.

Litt som med Seinfeld, der alle før eller siden vil sannsynlig oppleve minst en og annen Seinfeld situasjon i deres liv, og antar i musikkbransjen skjer det nok daglige Spinal Tap hendelser som vi aldri får høre om.

Spent på om oppfølgeren som visstnok skal feire originalen 40 års jubileum, gjøre ære på kult-klassikeren eller bare føyer seg i rekken med altfor sene oppfølgere som tja, sjeldent blir det helt store.
Tror jeg nevnte det på det forrige forumet men jeg har kun sett This is Spinal Tap en gang på kino og det var det som skjedde i kinosalen som jeg husker best.
Filmrullene hadde blitt byttet om så vi fikk se en scene fra midten av filmen først. Vi forsto veldig lite
Etter hvert ble det helt mørkt og det ble en lang pause, folk buet, noen gikk hjem.
Jeg husker jeg hang ut vinduet (kinosalen var i ungdsomshuset som også ble brukt til bygdedans og slikt) og så en gjeng gikk frustrerte og sinte hjem igjen.
Filmen humpet og gikk videre på lerretet etter hvert men vi fikk ikke helt sammenhengen for å si det slik. Aldri sett filmen igjen.
 
Kikket på en så som så dokumentar om Spinal Tap, og virket som det var mange kjente musikere som den gang slet med å se den helt store humoren, kanskje fordi at det lå litt for nært deres egne opplevelser på veiene eller i studio.
Den gang var kanskje det å bli linka til Spinal Tap ansett som nærmest et skjellsord, men i senere tid har det virket å skifte mot et hederstegn, spesielt i rocke og metall bransjen.

Litt som med Seinfeld, der alle før eller siden vil sannsynlig oppleve minst en og annen Seinfeld situasjon i deres liv, og antar i musikkbransjen skjer det nok daglige Spinal Tap hendelser som vi aldri får høre om.

Spent på om oppfølgeren som visstnok skal feire originalen 40 års jubileum, gjøre ære på kult-klassikeren eller bare føyer seg i rekken med altfor sene oppfølgere som tja, sjeldent blir det helt store.
Blir omtrent som jeg vil at Rob Reiner skulle laget en oppfølger nå til Stand By Me. Altså: Its a no. Og Reiner har ikke laget noe bra film på mange år. Han er mest opptatt av å skjelle ut Donald Trump på X/ Twitter. Hvem er ikke det forresten :cool: Men altså, tviler på om dette er nødvendig.

@Elgen Artig historie, vi skulle nesten hatt en egen tråd for historier som dette - hvor folk husker filmer de har sett - under merkelige omstendigheter. Like mye som musikk følger livet - så har man minner om filmer, hvor livet har imitert kunsten ( eller var det omvendt) og det har skjedd rare ting.
 
Tror jeg nevnte det på det forrige forumet men jeg har kun sett This is Spinal Tap en gang på kino og det var det som skjedde i kinosalen som jeg husker best.
Filmrullene hadde blitt byttet om så vi fikk se en scene fra midten av filmen først. Vi forsto veldig lite
Etter hvert ble det helt mørkt og det ble en lang pause, folk buet, noen gikk hjem.
Jeg husker jeg hang ut vinduet (kinosalen var i ungdsomshuset som også ble brukt til bygdedans og slikt) og så en gjeng gikk frustrerte og sinte hjem igjen.
Filmen humpet og gikk videre på lerretet etter hvert men vi fikk ikke helt sammenhengen for å si det slik. Aldri sett filmen igjen.
Fullt forståelig at mange ble skuffa når en ikke fikk mer en halve filmen og starta opp midt inni alt.
Dette med mockumentarer var kanskje heller ikke så utbredt på den tid, og virket som det var en elsk/hat greie før den kanskje nådde mer frem via kabel-tv og videofilmmarkedet.

Samtidig er det nok også en del som følte seg litt sinte eller skuffa over at heavy metal fremhevet i et dårlig lys (men hvilke sjangre er det som egentlig unnslipper den slags?) men det var jo datidens svære musikkgenre, eller som Bruno Kirby så "fint" avfeier som den siste trend, der vil snart forsvinne og være glemt eller overtatt av en nyere.

Ville absolutt gitt filmen en ny sjanse, spesielt ettersom du mista halvparten forrige gang.
 

Nyeste kunngjøringer

Tråder du følger

Mest likte innlegg

Tilbake
Topp