Åttitallstråden del 3...

Vel, det sies at alle gode ting er 3, så da håper man at det er noe i det.

Ferris Bueller’s Day Off (1986) av John Hughes

"What is so dangerous about him is that he gives good kids bad ideas."

Den sjarmerende og utspekulerte Ferris Bueller (Matthew Broderick) har gjort skulking til en egen kunstart, og i forbindelse med feiringen av å nå ei ny milepæl, overtales hans beste venn, den nervøse og lydige Cameron (Alan Ruck), samt den skjønne Sloane (Mia Sara) med på ei skikkelig biltur inn i hjertet av Chicago sentrum.

Lenge siden sist man så denne John Hughes filmen, som er vel ei kult-komedie å regne i dag. Og selv om jeg holder andre Hughes filmer fra det tiåret som langt bedre, er det ikke vanskelig å se hvorfor filmen og hovedkarakteren ble et pop-fenomen som forbindes med det tiåret på godt og vondt.

Legger en til noen ikoniske scener samt hvordan John Hughes ofte maktet å ha akkurat den rette dosen med slapstick komedie, sjarm og alvorsdrama inn i alt, men sjeldent for mye av det gode, så kan en vel si seg godt fornøyd med dette gjensynet.

Smått imponerende at Alan Ruck var 30 år i 1986, men Judd Nelson var vel også nærmere 30 enn 18 i The Breakfast Club, men sånn var det jo ofte med ungdomsfilm på 70 og 80-tallet.

Ville gjerne få litt mer igjen, men synes Hughes som nevnt hadde langt bedre film å by på, men der Alan Ruck, Jennifer Grey og særlig Jeffrey Jones er de 3 som leverte best, og ender så med ei:

7,5/10

Fletch(!)

Thread lagt i favoritter!

Caddyshack må ei glemmes. En perfekt komedie!

The Return of Godzilla (1984) av Koji Hashimoto

Når en fiskebåt med stort sett døde mennesker blir oppdaget, samt at ei Sovjetisk atomdreven ubåt forsvinner, da starter plutselig en intens kamp mot klokka. Ettersom sovjet mistenker øyeblikkelig amerikanerne, og for å unngå opptakten til tredje Verdenskrig, prøver en journalist å avdekke sannheten bakom alt, og at det dreier seg om et forhistorisk uhyre med ei kort lunte.

Så tok ferden fra den originale 1954 filmen et realt byks fremover, og ser jo at det kanskje er like greit, da DVDboksen hinter om utallige oppfølgere fra 1955 og helt opp til 2000-tallet, og legger en til alle kortfilmene, remakene osv, må det vært mellom 50-100 Godzilla eventyr å bryne seg på.

For min del, blir nok den ferden aldri aktuell å ta, for så moro er ikke denne type monsterfilm. Originalen kom med et hjemsøkende og creepy scenario, hvor det menneskelige og tragediene etter Japans møte med Atomvåpenet og dets dødelige ettervirkninger, gjorde at Godzilla fikk en litt større tyngde over seg.

Men i 1984 er Godzilla pimpet opp til enda større dimensjoner, like grinete som før, men der han var "kun" 50 meter høy, er han vel oppunder 100-150 meter, og visstnok for å holde tritt med hvordan bygninger, spesielt skyskrapere stadig ble mer høyreiste.

Klart, nå var det jo midt oppi den kalde krigen, og frykten for hva Sovjet kunne finne på den var nok reell for mange, og ofte benyttet innen film på det tiåret. Godzilla er jo nærmest udødelig, stadig ei Atomdreven junkie, som må ha sin radioaktivitet for å bli fornøyd, alt annet skal ødelegges og trampes flatt.
Så menneskene må forsøke å komme opp med nye motvåpen, og denne gang det flyvende Super X, som skal kunne håndtere kjempeøglens voldsomme krefter.

Dessverre blir oppunder 1 time og 50 minutter med ødeleggelser, tidlig ut et stort gjesp, da karakterene er syltynne, men reddes av ufrivillig komedie og en viss sjarm over bruken av en gubbe i gummikostyme, de tøffe miniatyrene og de cheesy spesialeffektene.

5/10

Rosens navn (Der Name der Rose) med Sean Connery(RIP).
Dette er en muligens en litt glemt klassiker basert på novellen med samme navn av Umberto Eco.
Helt klart den beste filmen jeg noen gang har sett.

Oberman skrev:

Rosens navn (Der Name der Rose) med Sean Connery(RIP).
Dette er en muligens en litt glemt klassiker basert på novellen med samme navn av Umberto Eco.
Helt klart den beste filmen jeg noen gang har sett.

Klikk for å utvide...

Den er definitivt ei av disse man ble godt skremt av, når man så den som yngre, mye fæle scener og en gjennomført guffen stemning. Er vel også en av de få som virket å fange den virkelige mørke middelalderen, uten at det blir seende for "Hollywood glamorøst ut", og er vel mer ei krim-seriemorder thriller lagt til et gotisk kloster, med mye fæle folk som lusker rundt i mørke ganger.

Første gangen man så ei sexscene på film, og den gjorde inntrykk.
Ron Perlman dukket også opp her, og nei, pleier å se den i forbindelse med påske eller utover sene høstkvelder.
Fin musikk var det også i den.

Oberman skrev:

Rosens navn (Der Name der Rose) med Sean Connery(RIP).
Dette er en muligens en litt glemt klassiker basert på novellen med samme navn av Umberto Eco.
Helt klart den beste filmen jeg noen gang har sett.

Klikk for å utvide...

Har hørt om den i "alle år" men ikke sett
Nå satte jeg den på watchlist

Elgen skrev:

Har hørt om den i "alle år" men ikke sett
Nå satte jeg den på watchlist

Klikk for å utvide...

Du som er glad i Christian Slater, her treffer man en meget ung kar, tror faktisk det var en av hans aller tidligste filmroller, men han klarer å holde tritt med sin eldre kollega.

Får litt Ringeren av Notre Dame følelse av enkelte scener og karakterer, skal ikke avsløre for mye, men tipper du ser det når en møter på Ron Perlmans karakter.

Godzilla vs. Biollante (1989) av Kazuki Ōmori

Nok ei film der det forsøkes å forhindre at den grinete kjempeøgla skal innta Japans storbyer, så det lages et nytt motvåpen i å blande gener fra Godzilla i hop med planteceller. Dessverre innser menneskene at vinneren av denne episke monsterfighten, vil ikke være til deres redning, men i stedet deres tilintetgjørelse.

Joda, et halvt hakk mer givende enn forrige eventyr, hvor også Super X2 er tilbake og det går faktisk nesten 40 minutter for hovedrolleinnehaveren gjør sin inntreden, men det som løfter det litt oppat, er actionbiten og tempoet.
Likevel, nesten 1 time og 50 minutter blir altfor lang tid på denne type underholdning. Å se dem mens en ligger på sofaen i kveldsmørket, er kanskje ikke det lureste heller, for holdt på å koble av ved flere anledninger.

Et annet høydepunkt var jo monsterdesignet. Men innser at man kommer nok ikke til å bli helfrelst av denne type film, og kommer ikke noe høyere opp enn:

5,5/10

Cyborg (1989) av Albert Pyun

"YAAAAAAAAAAAAAAAAAAAARRRRRRRRRRRGH!"

I det 21 århundre herjer den dødelige pesten som aldri før, og ting ser stort veldig mørkt ut for menneskeheten. Likevel finnes det et snev av håp om en kur, en som ligger skjult inni en kvinnelig robot. Dessverre har den brutale lederen for kjøttpiratene sett seg ut rollen som en slags mini-gud, og skulle han få tak i roboten og dens hemmelighet, vil det gjøre ham nærmest udødelig. Men en ensom ulv (Van Damme) med ei vond fortid, skal vise seg å ankomme i rett tid som redningsmann.

Fikk litt lyst til å se igjen denne "klassikeren" til Jean-Claude Van Damme, der er typisk video trash kvalitet fra Cannon Films, en skikkelig barndomsvideofavoritt, som huskes nok best for en av de tidligste nakenscenene man fikk med seg, og for en åpenbaring det var. Deborah Richter som river av seg klærne og løper mot havet i sakte film, mens det disser godt både her og der. Veldig uskyldig i dag, men den gang var det jo mye spoling og forsøk på å fryse bildet, nesten klin umulig, for hele greia hoppet opp og ned, mer vibrerende streker enn ei pupp eller brystvorte å se.

Men nok om det, Van Damme hadde jo allerede året før hatt ei hit med kampsportfilmen Bloodsport (1988), også Cannon bakom, men den var på et helt annet nivå enn Cyborg. Sistnevnte føles ut som 50 prosent slow motion kampsport og hvor random bad guys blir pryla av helten, mens de resterende 50 prosent består av mest brøling, skriking, grynting og mer brøling.

Likevel, det er ei viss b-film sjarm over alt, særlig i stemningen med gamle fabrikklokaler, til regntungt bakteppe på kveldstid og selvsagt tempoet, som gjør det aldri blir kjedelig.

Hovedskurken Fender er ei minneverdig dude som flyr rundt i solbriller og kommuniserer stort sett ved å brøle, og vi får en slags flashback tilbake til the good old days, der Van Dammes karakter åpenbart har ei lei feide med Fender og gjengen hans, og som så mange av disse Post-apokalyptiske titlene, er de inspirert av Spaghetti Western.

Sluttfighten er total cheese, og virker som ei slags oppvarming til fighten i den overlegent bedre Universal Soldier (1992) med Dolph Lundgren. Likevel, det brøles godt fra seg her, nesten flere minutter med bare macho-vræl og når man tror det er over og ut, vel, da er pån igjen.

Kom jo et par oppfølgere i årene som kom, har litt sans for Cyborg 2 (1993) med Angelina Jolie, Elias Koteas og Jack Palance, men originalen er nok den man anser som ei slags favoritt og ender der man stoppet fra sist besøk, da med en snill:

6/10

Honey, I Shrunk the Kids (1989) av Joe Johnston

"And I thought my folks were weird."

I et feilaktig forsøk med å overbevise sine kolleger om ei potensielt banebrytende krympestråle, velger Wayne Szalinskis (Rick Moranis) å la sin siste oppfinnelse få ei liten pause oppå loftet. Men under et uhell med ei baseball gjennom vinduet, skal plutselig underlige ting skje, særlig i det både deres egne og naboens barn forsvinner i løse luften.

Hyggelig gjensyn med denne koselige 80-talls familiekomedien, der er overlegent bedre enn oppfølgerne og kombinerer sjarm, spenning og humor samt noen overraskende fine småstunder. Ungene har utmerket kjemi, vittige replikker og enda mer imponerende, spesialeffektene har virkelig holdt seg bra, som er slettes ikke verst med tanke på at det bikker snart 35 år.

Historien var visstnok skrevet av Stuart Gordon og Brian Yuzna, men det ble nok gjort en god del forandringer når Disney overtok eller kjøpte rettighetene, for nevnte karer var jo på det tidspunktet mest kjent for alt annet enn "barnevennlige" familiefilmer, med de blodige og ville Re-Animator (1985) og From Beyond (1986).

I ettertid hadde det vært meget interessant å sett Jeffrey Combs og Barbara Crampton i rollene til Rick Moranis og Marcia Strassman, men nei, sluttresultatet var absolutt godkjent.

John Candy var også en tid linka til rollen som den eksentriske oppfinneren Wayne Szalinski, men han anbefalte rollen videre til sin gode venn Rick Moranis, og det var nok et lurt valg.

7,5/10

Shrunk the Kids var artig , har sett alle oppfølgerne også som dukket opp på 90-tallet.

Startelver skrev:

har sett alle oppfølgerne også som dukket opp på 90-tallet.

Klikk for å utvide...

Har dem alle i hylla, og var senest for et par døgn innom den hittil siste av filmene, men utgitt rett på video i Honey, We Shrunk Ourselves (1997). Ikke direkte fæl, men åpenbart veldig low budget sammenlignet med kinofilmene. Men også oppfølgeren, Honey, I Blew Up The Kid (1992) bar preg av at det egentlig holdt med en film, men tja, pengene var vel for fristende til å si nei av mer av det samme. Men ja, den ungen (forstørrede) var ufattelig irriterende, og i originalen er jo ungene faktisk veldig likandes og sjarmerende.

Tror de mekka ei tv-serie eller noe lignende, men mest sannsynlig uten noen av originalbesetningen.
Blir vel ei remake eller reboot om ikke lenge, hvert fall slik Disney pumper ut "storfilmer" om dagene.

Alle politiskolen-filmene.
Politiskolen 1 1984, nummer 2 1985, nummer 3 1986, nummer 4 1987, nummer 5 1988, og nummer 6 1989. Så kom det også en oppfølger i 1994.

Det er faktisk helt utrolig at de greide å produsere disse filmene på løpende bånd. Jeg lo meg skakk ihjel når jeg så de første gangen. Kultstatus så det holder.

For å se dette innholdet trenger vi ditt samtykke til å angi tredjeparts informasjonskapsler.
For mer detaljert informasjon, se vår informasjonskapsel-side.

Godta tredjeparts informasjonskapsler

For å se dette innholdet trenger vi ditt samtykke til å angi tredjeparts informasjonskapsler.
For mer detaljert informasjon, se vår informasjonskapsel-side.

Godta tredjeparts informasjonskapsler

For å se dette innholdet trenger vi ditt samtykke til å angi tredjeparts informasjonskapsler.
For mer detaljert informasjon, se vår informasjonskapsel-side.

Godta tredjeparts informasjonskapsler

For å se dette innholdet trenger vi ditt samtykke til å angi tredjeparts informasjonskapsler.
For mer detaljert informasjon, se vår informasjonskapsel-side.

Godta tredjeparts informasjonskapsler

Startelver skrev:

Alle politiskolen-filmene.
Politiskolen 1 1984, nummer 2 1985, nummer 3 1986, nummer 4 1987, nummer 5 1988, og nummer 6 1989. Så kom det også en oppfølger i 1994.

Det er faktisk helt utrolig at de greide å produsere disse filmene på løpende bånd. Jeg lo meg skakk ihjel når jeg så de første gangen. Kultstatus så det holder.

Klikk for å utvide...

Hakke vært innom serien i sin helhet siden høsten 2015, tviler på at jeg er i stand til å gjenta det med det aller første, hvert fall alt på en gang. Kan egentlig være fint foruten den siste hvor de er oppi Moskva, men ja, da var jo 80-tallet for lengst forbi, og det ble litt vel krampeaktig "morsomt".

De fire første er nok de man holder som favoritter, eller beste, men i grunn er alle fra åttitallet godkjent og lett kveldsunderholdning.

Var vel nærmest komediefilmens svar på Friday the 13th filmene, det kom en hver bidige sommer, og fansen fikk aldri nok.

Frank.N.Steen skrev:

Hakke vært innom serien i sin helhet siden høsten 2015, tviler på at jeg er i stand til å gjenta det med det aller første, hvert fall alt på en gang. Kan egentlig være fint foruten den siste hvor de er oppi Moskva, men ja, da var jo 80-tallet for lengst forbi, og det ble litt vel krampeaktig "morsomt".

De fire første er nok de man holder som favoritter, eller beste, men i grunn er alle fra åttitallet godkjent og lett kveldsunderholdning.

Var vel nærmest komediefilmens svar på Friday the 13th filmene, det kom en hver bidige sommer, og fansen fikk aldri nok.

Klikk for å utvide...

Hvis man liker "Hjelp vi flyr" filmene , liker man også disse, samme regissør.

For meg er dette crazy underholdning som har gått ut på dato. Men skader ikke med et gjensyn.

Startelver skrev:

Hvis man liker "Hjelp vi flyr" filmene , liker man også disse, samme regissør.

For meg er dette crazy underholdning som har gått ut på dato. Men skader ikke med et gjensyn.

Klikk for å utvide...

Var faktisk ikke klar over at Airplane folka var bakom, men så eide jo de nærmest slapstick og spoof genren på 80 og tidlig 90-tallet.

Originalen hadde nok ikke holdt lenge om dagens kritikere skulle ha noe å si, der det går i blow-job humor, sex vitser, rasisme, fettisme, nakne damer (med bush) og ikke minst stereotypiske karakter i alle ledd, og ja, som det var i utallige andre 80-talls komedier.

Frank.N.Steen skrev:

Hakke vært innom serien i sin helhet siden høsten 2015, tviler på at jeg er i stand til å gjenta det med det aller første, hvert fall alt på en gang. Kan egentlig være fint foruten den siste hvor de er oppi Moskva, men ja, da var jo 80-tallet for lengst forbi, og det ble litt vel krampeaktig "morsomt".

De fire første er nok de man holder som favoritter, eller beste, men i grunn er alle fra åttitallet godkjent og lett kveldsunderholdning.

Var vel nærmest komediefilmens svar på Friday the 13th filmene, det kom en hver bidige sommer, og fansen fikk aldri nok.

Klikk for å utvide...

Denne gjennomgangen av filmene er solid og jeg er i grunnen enig med konklusjonen

For å se dette innholdet trenger vi ditt samtykke til å angi tredjeparts informasjonskapsler.
For mer detaljert informasjon, se vår informasjonskapsel-side.

Godta tredjeparts informasjonskapsler

Elgen skrev:

Denne gjennomgangen av filmene er solid og jeg er i grunnen enig med konklusjonen

Klikk for å utvide...

Får ta å legge denne til "se senere", kanskje i forbindelse med mulig nytt besøk med Politiskolen gjengen.

Det virket ikke som det ble noe av den snart 15-20 år rykta oppfølgeren/remaken/rebooten, stadig nye navn men så går det et par år, og så er det noen andre som virker å ha overtatt rettigheter.