Åttitallstråden del 3...

Scarface (1983) av Brian De Palma

"This town's like a great big pussy just waiting to get fucked."

Den politiske flyktningen og småkjeltringen Tony Montana (Al Pacino) har så vidt rukket å komme seg i land fra Cuba og over til Miami havn, før han står dypt innafor den kriminelle underverden. Men det er nettopp her, i mulighetenes land at noen med hans fryktløse, overambisiøse og gatesmarte talent for overlevelse, skal snart finne seg meget godt til rette.

På høy tid med et gjensyn av denne fantastiske 80-talls gangsterfilmen der var ei oppdatert nyversjon av den klassiske 30-talls filmen med samme navn. Og selv om det er en masse likheter både i karakterer og scener, tok originalen for seg forbudstiden i Chicago by, med italienske gangstere, mens De Palmas utgave gikk i retning den stadig mer hensynsløse kokainkrigen som herjet midt i hjertet av Amerikas en gang så solfylte "favoritt feriedestinasjon", Miami.

Scarface runder av oppunder 3 timer, men de flyr av sted og fikk øyeblikkelig lyst til å gyve løs på Miami Vice (1984-89) igjen, da det er noe med Miami by og dets stemning på den tid, der ja, husker at noen av manusforfatterne fra nevnte tv-show ble spurt om hvordan de taklet utfordringer med å gå tom for ideer eller historier, da en av dem svarte så kjapt:

"Det var bare å skru på nyhetene, for det var narkotikarelaterte hendelser 24 timer i døgnet."

En av filmens mest ikoniske og ikke minst brutale øyeblikk, takler jo denne sjokkerende overgangen fra en tidligere og mer rolig ferieby, der ofte ble dominert av eldre mennesker, før ja, 80-tallet ankom i hop med doplangere og gjengkriger som plutselig foregikk midt på lyse dagen.

Tenker så på motorsagscenen, og der Tony Montana holder ingenting tilbake og flyr ned etter den Colombianske morderen, og blåser huet av ham foran en rekke eldre folk, og deretter bare forsvinner som ingenting har skjedd.

Filmen innehar derimot langt mer enn kun vold og dreping, der den ikoniske stilen, fargene og utseendet satte ei ny standard for 80-talls film og underholdning, og ville selvsagt ikke vært det samme uten den stemningsfulle musikken av Giorgio Moroder.

Her kombineres dansevennlige og lette new wave og disco låter, i hop med brautende og faretruende synthmelodier, men også mer enn nok plass for de romantiske og hjemsøkende sådan.

Pacino briljerer som den klassiske underdogen eller anti-helten, som jo gjør masse fæle ting, men likevel er av en karakter som ikke er fullstendig skruppelløs, han har moral og enkelte steder går han ikke, uansett hva.
Michelle Pfeiffer som syltynn og likblek "trofekone", der stort sett sover døgnet rundt og sniffer i seg det hun kan finne, må heller ikke glemmes, mens i andre roller har man Robert Loggia, F. Murray Abraham og Steven Bauer.

Den som derimot er vanskelig å unnlate, er jo vakre Mary Elizabeth Mastrantonio i rollen som Gina, Tonys lillesøster, og kanskje eneste tegn på at det fortsatt er et snev av "uskyld" i hans liv, men det varer ikke særlig lenge.

Alt i alt, ikke sett filmen siden 00-tallet, men da ble den attpåtil besøkt mange ganger og lite har forandret seg siden den gang, fortsatt et mesterverk å regne, selv om jeg vil holde den er ørlite hakk bakom The Long Good Friday (1980) og Once Upon a Time In America (1984) av det tiårets aller ypperste gangsterfilmer.

Så ingen dårlig trio det nei, og ender med en velfortjent:

10/10

For å se dette innholdet trenger vi ditt samtykke til å angi tredjeparts informasjonskapsler.
For mer detaljert informasjon, se vår informasjonskapsel-side.

Godta tredjeparts informasjonskapsler

Såpass.
Troooor det er første gangen jeg ser deg gi en film 10. Skal ikke si det for sikkert, ble bare litt satt ut av 10'eren din

Fringegirl skrev:

Såpass.
Troooor det er første gangen jeg ser deg gi en film 10. Skal ikke si det for sikkert, ble bare litt satt ut av 10'eren din

Klikk for å utvide...

Er i grunn ganske sparsommelig med 10erne, men ut av rundt 7,000 sette filmer siden 2011, har altså 66 fått det aller høyeste av ratings en kan gi.

Disse kommer selvsagt ikke for ofte, men visste jo sånn noenlunde på forhånd at Scarface lå vel rundt ei 9/10 eller høyere. Men hadde ikke sett den på godt over 10-15 år, og smaken forandrer seg, så hyggelig at noen ting forblir værende det samme.

Tross mye møkkafilmer, så er man nok enda strengere på 1/10, der er det kun 41 som har fått meg til å gå for det aller laveste rating systemet har å komme med.

Fy flate, jeg med mine nesten 3.000 titler har lite å stille opp mot dine 7.000 da!
Sant skal sies da at jeg har endel eldre filmer som jeg har sett for lenge siden (typisk 60-70-80-90 tallet), men som jeg ikke har ratet for jeg husker rett og slett ikke hva jeg syntes om filmene, så må ta et gjensyn for å kunne rate dem.

Men av mine nesten 3000 titler (både film og serier) så har jeg 87 stk på 10 og 137 stk på 1.

Ganske mange ligger mellom 5-7 på rating da.

Fringegirl skrev:

Fy flate, jeg med mine nesten 3.000 titler har lite å stille opp mot dine 7.000 da!
Sant skal sies da at jeg har endel eldre filmer som jeg har sett for lenge siden (typisk 60-70-80-90 tallet), men som jeg ikke har ratet for jeg husker rett og slett ikke hva jeg syntes om filmene, så må ta et gjensyn for å kunne rate dem.

Men av mine nesten 3000 titler (både film og serier) så har jeg 87 stk på 10 og 137 stk på 1.

Ganske mange ligger mellom 5-7 på rating da.

Klikk for å utvide...

Nå er ikke disse 7,000 titlene noe jeg "skryter" av, for som nevnt, kunne fint vært foruten sikkert et par tusen titler, og der veldig mye er typen 4/10, 5/10 og en del 6/10, selv om en gjerne foretrekker sistnevnte, for da er vi jo over midtstreken i terningkast 4 land.

Men skulle nok hatt litt mindre av de som ligger i minus ja, spesielt de i ekstra godt minus.

Akkurat disse "nylig" sette siden sommer 2011, er jo da mest loggført via IMDb og senere Letterboxd, som igjen gir en fin oversikt, der en kan følge med på historikk og eventuelt logge samme film på ny, om en skulle få lyst til det.

Men alle de man har sett før 2011, de har jeg valgt å ikke logge, ettersom ting forandres, det man elsket som tenåring eller barn, er ikke nødvendigvis ei 10ern blank som voksen, selv om en helst ønsker at disse gode film minnene skal forbli de samme.

Men så ser vel du kanskje også en god del mer tv-serier og miniserier? Da er det jo mye tid som går til på det også, og kjenner jo at lysten til å se litt mer tv-underholdning dukker opp, men da må jeg virkelig satse på noe som føles verdt det. Poirot har truffet midt i blinken som lett og koselig kveldsunderholdning i ukedagene, men Twin Peaks er noe jeg definitivt vil bryne meg på utover høsten.

Angående ratings, så kan det nok tenkes at du har fokusert litt mer på kvalitet enn det motsatte, men 137 der har endt med 1/10, de skulle jeg likt å sett et lite utdrag av.

Fringegirl skrev:

Fy flate, jeg med mine nesten 3.000 titler har lite å stille opp mot dine 7.000 da!
Sant skal sies da at jeg har endel eldre filmer som jeg har sett for lenge siden (typisk 60-70-80-90 tallet), men som jeg ikke har ratet for jeg husker rett og slett ikke hva jeg syntes om filmene, så må ta et gjensyn for å kunne rate dem.

Men av mine nesten 3000 titler (både film og serier) så har jeg 87 stk på 10 og 137 stk på 1.

Ganske mange ligger mellom 5-7 på rating da.

Klikk for å utvide...

Har ca 3800 titler
304 har jeg gitt 1/10 (her tror jeg at jeg må ta en liten sjekk, mistenker at det er noe jeg har gitt karakter i pur sinne)
47 har fått 10/10

Haha, spørs om du vil det @Frank.N.Steen , for jeg har blandt annet The Last Action Hero og Hot Tub Time Machine på 1 og jeg mener å huske at de har du høyt oppe på ratingslisten.

Det skal sies at The Last Action Hero har jeg ikke sett på år og dag, og det er meget mulig den ville klatret endel om jeg så den i dag, mer av nostalgi enn noe annet.

Elgen skrev:

Har ca 3800 titler
304 har jeg gitt 1/10 (her tror jeg at jeg må ta en liten sjekk, mistenker at det er noe jeg har gitt karakter i pur sinne)
47 har fått 10/10

Klikk for å utvide...

Haha, ja jeg så litt gjennom mine enere nå og kjenner at det ligger faktisk endel der som ikke hadde fortjent 1, men som helt tydelig ville klatret litt om jeg tok et gjensyn med dem nå

Fringegirl skrev:

Haha, spørs om du vil det, for jeg har blandt annet The Last Action Hero og Hot Tub Time Machine på 1 og jeg mener å huske at de har du høyt oppe på ratingslisten.

Det skal sies at The Last Action Hero har jeg ikke sett på år og dag, og det er meget mulig den ville klatret endel om jeg så den i dag, mer av nostalgi enn noe annet.

Klikk for å utvide...

Såpass ja, det var jo veldig langt unna mine ratings av nevnte filmer, hvert fall Last Action Hero, den er glatt ei 9/10, mens Hot Tub Time Machine stoppa på ei 7/10 ved forrige besøk.

Fordi man er litt nysgjerrig, men har du sett oppfølgeren til Hot Tub Time Machine? Den synes jeg var fæl, men kan jo tenkes at for andre ble det stikk motsatt.

Elgen skrev:

304 har jeg gitt 1/10 (her tror jeg at jeg må ta en liten sjekk, mistenker at det er noe jeg har gitt karakter i pur sinne)
47 har fått 10/10

Klikk for å utvide...

Ja, noen gang er dårlig humør og en ikke fult så "bra" film en giftig kombinasjon, så forstår at slikt kan fort påvirke opplevelsen.

Frank.N.Steen skrev:

Såpass ja, det var jo veldig langt unna mine ratings av nevnte filmer, hvert fall Last Action Hero, den er glatt ei 9/10, mens Hot Tub Time Machine stoppa på ei 7/10 ved forrige besøk.

Fordi man er litt nysgjerrig, men har du sett oppfølgeren til Hot Tub Time Machine? Den synes jeg var fæl, men kan jo tenkes at for andre ble det stikk motsatt.

Klikk for å utvide...

Nei, har ikke sett 2. Delvis fordi jeg syntes film nr 1 var så dårlig, men det hjelper ikke på at film nr 2 ligger på 5 på rating på IMDB. Jeg pleier ikke å se filmer som har så dårlig rating.

Frank.N.Steen skrev:

Ja, noen gang er dårlig humør og en ikke fult så "bra" film en giftig kombinasjon, så forstår at slikt kan fort påvirke opplevelsen.

Klikk for å utvide...

Mistenker at det er har skjedd med flere filmer jeg har ratet 1 ser jeg, for jeg blir litt betenkt med enkelte filmer.

Fringegirl skrev:

Nei, har ikke sett 2. Delvis fordi jeg syntes film nr 1 var så dårlig, men det hjelper ikke på at film nr 2 ligger på 5 på rating på IMDB. Jeg pleier ikke å se filmer som har så dårlig rating.

Klikk for å utvide...

5.0 i gjennomsnitt på IMDb er jo langt høyere enn hva jeg trodde den lå på, for min del hører den hjemme nedi 2,5/10 eller 3/10 type "kvalitet". Men er vel meste av original besetningen tilbake, minus John Cusack.

Hadde jeg skippa alt av film under 5ern blank, da ville jeg nok spart meg for mye smerte og frustrasjon. Men samtidig gått glipp av en del positive overraskelser, som antageligvis har gradvis pekt oppover på IMDb ratingsystem siden man først så dem.

Fringegirl skrev:

Mistenker at det er har skjedd med flere filmer jeg har ratet 1 ser jeg, for jeg blir litt betenkt med enkelte filmer.

Klikk for å utvide...

En film jeg har ratet 1/10 er Napoleon Dynamite, tror det er en slik film man enten elsker eller hater

Elgen skrev:

Napoleon Dynamite, tror det er en slik film man enten elsker eller hater

Klikk for å utvide...

Den endte jeg rundt 6/10 på, men ja, elsker eller hater er nok et passende beskrivelse.

Skulle nesten hatt ei egen tråd for diskusjon og sammenligning rundt folks rating system av filmer.

Angående filmratings, så lå 5/10 i mange år som øverst, men siste 3-4 årene har 6/10 overtatt med rundt 20 titler mer, og det har vært ganske stille på 1/10 og 10/10, som bildet nedunder kanskje viser greit til.

Miami Vice: Brother’s Keeper (1984) av Thomas Carter

"'ll be damned if I'm gonna put my life on the line with some outlaw cop on a personal vendetta! Cause when it gets personal, it gets messy, and when it gets messy, the wrong people get killed."

I forsøket på å få tak i ei notorisk narkotikabaron, har en hevnlysten New York betjent satt av litt ekstra tid til en solfylt reise over til Miami by. Men den samme kjeltringen han er ute etter, er også i søkelyset til lokalpolitiet. Og det tar ikke lange tiden før Teddy Prentiss (Philip Michael Thomas) havner i klinsj med Sonny Burnett (Don Johnson), og duoen må komme til en viss enighet, før byttet deres havner fullstendig utenfor rekkevidde.

Gjensynet med Scarface, det fargerike 80-tallets Miami og ikke minst dens mørke bakside, gjorde at en måtte nesten få sett litt Miami Vice denne sommeren, for bedre underholdning får en knapt ikke på kveldene.

Brother’s Keeper er jo ei legendarisk pilot-episode, hvor noen DVDer har den i to deler, mens andre har den inkludert som ei tv-film med oppunder 90-95 minutters spilletid, og det er den jeg så igjen. Det er ikke rart hvorfor serien ble ei så stort tv-fenomen, da alt en forbinder med 80-tallet er jo her fra første scene, da med et solid budsjett, kjente (kanskje ikke like mye den gang) navn og ansikter, pop-musikk, Jan Hammer, neonlys, pastell, Michael Mann som kjører tungt mellom ei eleganse og skjønnhet på ene siden, mens den andre viser jo til en langt dystrere og voldeligere, der ingen er helt trygge.

For knapt 10 minutter inn, har jo en av hovedkarakterene blitt blåst i filler, deretter følger korrupsjon, hensynsløse dopkonger, ekteskapsproblemer, romantikk og likevel, så sitter karakterene, stilen, replikkene, alt er så gjennomført, så en skulle tro man var langt inn i sesong 2 eller 3, men dette er altså første smakebit på hva som skal komme.

Kjemien mellom hovedrolle innehaverne Philip Michael Thomas og Don Johnson sitter som et skudd, og hadde den feila som pilot-episode, kunne ei veldig tøff buddy-cop action thriller vært gjort i stedet. Men glad det gikk som det gikk, og serien ble vel ikke en kjempesuksess før uti sesong 2, så mulig det tok litt tid før ting begynte å ta av.

Som nevnt, masse kjente pop og rocke låter er inkludert, Cyndi Lauper, Rockwell, The Rolling Stones, Lionel Richie (vel et meget bra coverband som sang ei hit av nevnte artist), men det er nok Phil Collins og hans In the Air Tonight som oppsummerer best hva som går gjennom de to politibetjentene mot slutten, der de innser at det er en sjanse for at de aldri vil komme tilbake i live, men nekter å la byttet deres fordufte nok en gang.

Ellers må jo Jan Hammer nevnes, hans klassiske kjenningsmelodi er litt råere og mindre polert enn de senere versjonene, men i denne dobbeltepisoden får man flere som skal gjøre minst like stort inntrykk, og favoritten her er nok den vakre Gina, noe med stemningen, melodien og nei, ville betalt en god del for å få tak i all den massive musikken Hammer skrev til det showet over på ei CD utgivelse.

For å se dette innholdet trenger vi ditt samtykke til å angi tredjeparts informasjonskapsler.
For mer detaljert informasjon, se vår informasjonskapsel-side.

Godta tredjeparts informasjonskapsler

En kommer ikke unna at enkelte actionscener muligens blir litt "nedtur" sammenlignet med den langt mer hardtslående man møtte i Scarface, men så var det jo ei tv-serie, og sikkert grenser på hvor langt de kunne ta det, hvert fall på den tid.

Alt i alt, jeg storkoste meg med gjensynet av første episoden, eller piloten, og ser frem til flere kvelder med dopsmugling, båtjakter, sinte alligatorer ved navn Elvis, og ja, ender så med ei velfortjent:

9/10

Så The Breakfast Club i helga. Muligens første gang jeg så hele filmen sammenhengende.

Fikk med meg siste halvdel tidlig på 2000-tallet, men det var interessant med et gjensyn siden jeg har blitt lærer siden dengang, og kanskje har litt bedre kjennskap til hva tenåringer sliter med om dagen. Liker å tro jeg ikke er like kynisk og bitter som Vernon dog.

Tenkte egentlig ikke så mye over at filmen utånder i en helt tvetydig slutt. At vi ikke får noen endelig konklusjon inspirerte åpenbart tusenvis av fanfictions, spesielt om hva som skjedde mandagen etter.

Alltid interessant å se hva skolefilm slapp unna med på 80-tallet. Særlig med hensyn til hva som ville blitt kritisert i dag. Den går ikke like langt som Heathers, men å ta med våpen på skolen, betrakte selvmordsforsøk som en trivialitet og true elever med juling ville neppe vært populært i våre dager.

Hitherto skrev:

Så The Breakfast Club i helga. Muligens første gang jeg så hele filmen sammenhengende.

Fikk med meg siste halvdel tidlig på 2000-tallet, men det var interessant med et gjensyn siden jeg har blitt lærer siden dengang, og kanskje har litt bedre kjennskap til hva tenåringer sliter med om dagen. Liker å tro jeg ikke er like kynisk og bitter som Vernon dog.

Tenkte egentlig ikke så mye over at filmen utånder i en helt tvetydig slutt. At vi ikke får noen endelig konklusjon inspirerte åpenbart tusenvis av fanfictions, spesielt om hva som skjedde mandagen etter.

Alltid interessant å se hva skolefilm slapp unna med på 80-tallet. Særlig med hensyn til hva som ville blitt kritisert i dag. Den går ikke like langt som Heathers, men å ta med våpen på skolen, betrakte selvmordsforsøk som en trivialitet og true elever med juling ville neppe gått i en kontemporær film.

Klikk for å utvide...

Har ikke sett filmen på sikkert 10-15 år selv, eller lenger, men den gjorde inntrykk når jeg var i tenårene og satt også igjen med undring på om gjengen ville gå tilbake til sine hverdagslige roller og clicker, eller ville de bryte med det sosiale mønsteret å gå mot strømmen og henge med sine nye frokost-venner.

Class of 1984 ble vel en gang fremstilt som urealistisk av kritikerne når den kom ut i 1982, særlig det med vektere og ransaking av elever, lenge før de kommer inn i klasserommene, eller til salg av våpen, dop, sex og annet inne på selve skolen. Så har man jo også delen der lærerne til slutt får nok, og begynner å ta igjen med samme mynt, nesten litt Paul Kersey style over det hele.

The New Barbarians aka Warriors of the Wasteland (1983) av Enzo G. Castellari

"The world is dead. It raped itself."

Året er 2019, og den store atomkrigen har tatt slutt. Men for de uheldige få overlevende, er skrekkens dager langt fra talte. Ettersom ei gruppe med morderiske gærninger kjent som tempelridderne, raser rundt i ødemarka og herjer, plyndrer, dreper og voldtar det de måtte kommer over, og har slettes ingen ønske om at menneskeheten skal overleve.

Klassisk italiensk b-film cheese, der åpenbart virker å være ei lavbudsjetts rip-off av The Road Warrior (1981), men en av disse som makter å inneha såpass med tåpelige og sprø scener at det blir ei underholdende affære ut av alt sammen.

For kort fortalt så handler det mest om ei gruppe onde nihilistiske homofile, ledet an av the One (George Eastman) som ønsker å gjøre seg av med menneskeheten, har null interesse av kvinnfolk eller forplanting, men tar seg nå gjerne litt ekstra tid til å "innvie" et nytt mannlig medlem i den gayale dødssekten deres som har et slagord der går noe som:

"HATE, HATE and EXTERMINATE!"

Det er en del spaghetti western også her, men åpenbart at tid og ressurser var ikke på Castellaris side denne gang, men han fikk nå mekka i hop ei slettes ikke gæren liten film, der har nok mest action, latterlige stunts og komiske bad guys til at de oppunder 90 minuttene går kjapt unna.

Liker godt disse spesial bilene, med tubelignende takluker og masse fancy utstyr.
Favoritten som aldri slår feil, skjer mot slutten med ei intens biljakt hvor helten er på utkikk etter payback, big time, for han ble jo tidligere ufrivillig innviet av One og gutta, så når er det hans tur til å gi igjen med samme mynt, nemlig en gigantisk penisdrill som våpen, og ja, av typen du må se det, for å tro det.

Fred Williamson dukker opp som treffsikker hjelper med pil og bue, mens han irriterende blonde ungen som var med i alt av italienske filmer på den tid, dukker selvsagt opp her også, samt ei sexy brunette som flyr rundt halvnaken i ørkenen.

Ikke den beste av disse italienske post apokalyptiske titlene, men definitivt en av de mer morsomme og hjelpes godt på av den synth-funky musikken til Claudio Simonetti.

6,5/10