Hvilken film så du sist?

Saras Nøkkel 7,5/10

Rørende historie om en fransk, jødisk familie som ble splittet opp under 2.verdenskrig.

Filmen er splittet opp i flere deler der det hoppes frem og tilbake mellom 40-tallet, 60-tallet og nåtiden.

Ed Wood (1994) av Tim Burton

"Filmmaking is not about the tiny details. It's about the big picture."

For den overentusiastiske og standhaftige filmskaperen Ed Wood Jr. (Johnny Depp), blir møtet med Hollywood en heller lunken affære. Tross av noen småjobber her og der, innser han at skal man komme noen vei, så må man gjøre alt selv. Og ved hjelp av litt god gammeldags geriljafilming, legger Wood Jr. ut på litt av et eventyr i hop med sitt omreisende "sirkus". Hensikten med det hele, er å få overtalt nok investorer til å bidra, slik at han får fullført sitt kommende Magnus Opus, Grave Robbers from Outer Space!

Herlig gjensyn med denne meget morsomme men også rørende Tim Burton/Johnny Depp perlen om filmskaperen Ed Wood, der for mange er mest kjent som "tidenes verste regissør" og selvsagt hans mesterverk Plan 9 from Outer Space (1959).

Blitt en stund siden forrige besøk, og jommen på tide med en ny visitt. Ed Wood er jo en morsom men også litt trist historie i retning en svunnen tid, der eksentriske typer som Ed maktet for en tid å få innpass blant "eliten".
Alt han ønsket var å lage film, og på veien mot "toppen" så skaffer han seg mange gode venner, som blant annet består av den falmende og dopavhengige legenden Bela Lugosi, spilt fantastisk av Martin Landau.

Sistnevnte stakk vel også av med en Oscar for innsatsen.

"Let's shoot this fucker!"

Kombinasjonen av drama, sjarm, komedie og et innblikk i C-filmens verden, bidrar i å fremstille samtlige av de virkelige klassikerne til Ed, kanskje i et litt bedre lys enn de egentlig er i nærheten av å være.

Rollelista er jo også meget fyldig, der Bill Murray, Jeffrey Jones, Sarah Jessica Parker, Mike Starr, Patricia Arquette og Vincent D’Onofrio er blant gjestene på menyen.

Det er mange herlige scener ut, og blant de mange som stadig får meg til å le, er den hvor sjefene i et større studio har fått tilsendt en kopi av Bride of the Monster (1955), med Bela sittende i en godstol og snakke om "PULL DA STING, PULL DA STIIIINK!" med random arkivopptak av en flokk bisonokser og blekksprut.

Studiogutta ser på hverandre med stor forundring, før de bryter ut i latter, ettersom de tror det er en intern spøk, som noen har sendt i deres retning.

En annen er overraskelsen til film crewet, der blir lettere sagt imponert over hastigheten Wood jobbet med.
For hvorfor kaste bort tiden på å gjøre 100 tagniner av den samme scenen, igjen og igjen, når en kan like greit fullføre hele filmen på kun 4 dager.

Filmkarrieren ble nok aldri det helt store, og selv om det tok flere tiår, fullt mulig også etter hans egen død, så greide likevel Ed Wood å skape seg et navn i historiebøkene. Da som et av de store kult-film ikonene, og der "tidenes verste" ble nærmest hans varemerke.

Blir alltids tenkende på hva som kunne ha kommet ut av underholdning, dersom en som Ed hadde slått seg sammen med Roger Corman. To såpass effektive og sparsommelige typer, kunne jo ha kverna ut et par dusin klassikere i uka, fremfor året.

Nei, enda en film som må tas til vurdering når nittitallet skal kåres, hvert fall blant mine egne favoritter da.

9/10

En veldig god kinouke for min del, med hele fire visitter og alle var virkelig verdt turen.

Zone of Interest

En utrolig uggen film. Det skjer ikke så mye i filmen, men det er egentlig det som gjør det så effektivt. Alt er så bedagelig, hverdagslig og så kommer det noen situasjoner/kommentarer som bare er helt jævlige.

Var noen visuelle valg jeg ikke helt forstod (de scenene med datteren som er filmet med negativ film), men alt i alt en bra film.

Og for et år for Sandra Hüller med både Zone of Interest og Anatomy of a Fall. Strålende prestasjoner i begge filmene.

The Holdovers

Likte denne her veldig godt! Flott historie, med en god cast. Paul Giamatti er strålende som alltid.

Har ikke sett noe av Alexander Payne før, men hvis dette er nivået på filmene hans skjønner jeg at det må endres. En fin miks mellom drama, humor og en morsom reise å være med på. Den traff meg bra i hjertet etter hvert. Er også glad i filmer som har enkle, men effektive set ups/pays off, og synes at denne her treffer bra med det.


Perfect Days

Den mest stille og introverte filmen denne uken her, hvor man følger Hirayama, en middelaldrende mann som jobber med å vaske offentlige toaletter i Japan, over en periode. Denne "slice of life"-filmen traff meg også veldig bra. Det føles utrolig autentisk ut, og er en film som gir ingen svar, men en utrolig fin reise å være med på.

Koji Yakusho er strålende som Hirayama, og det føles nesten ut som en ser en dokumentar.

To ting man sitter igjen med:

1, Sett pris på de små tingene her i livet
2, Kan man få slike offentlige toaletter til Norge? De er jo helt ny verden.


Iron Claw

For en som har fulgt wrestling (og verdenen som kommer med dette sirkuset) nesten hele livet, så er dette en film jeg har gledet meg lenge til å se. Ser ikke ut som at den kommer til Norge med ordinær distribusjon, og ser ut som at den kun går i Oslo (Vega kino) i februar, så forsvinner den igjen. Så for folk som bor i Oslo, ta turen!

Vi følger Von Erich-familien, en av de største wrestlingfamilene som har vært i bransjen, og den meget spesielle historien deres. Hvis man ikke kjenner til historien, anbefaler jeg å ikke lese noe som helst om den før man ser filmen.

Jeg likte filmen, veldig godt faktisk, men mener at dette her burde vært en miniserie eventuelt en lengre film (kunne lett vært en halvtime lenger for å dekke alt). Problemet med å kjenne til historien at man vet hva som har blitt utelatt, og jeg mener at de har utelatt et par veldig viktige ting, blant annet en karakter som hadde fortjent sin historie bli fortalt på en ordentlig måte. Det er også en stor familie, så noen karakterer hadde også fått en bedre arc ved å få bedre tid til å bli kjent med karakterene.

Men som med de fleste biografier, så må man klare å skille mellom "film" og "dokumentar".

Starred Up (2013)



I rillene: Jack O'Connel, Ben Mendelsohn, Rupert Friend, Sam Spruell, Darren Hart og Raphael Sowole blant andre. Regi: David Mackenzie

Ny fengselsfilm, ble anbefalt av @Ale og nevnt på nytt av @Machine_Head i går. Denne utspiller seg i UK, en tenåring (O'Connell) blir overført til et høyrisikofengsel pga grovheten på det han er dømt for. Han blir altså "starred up" Det som kompliserer saken noe er at faren hans (Mendelsohn) også soner i samme fengsel.
Faren prøver å få litt vett i han men det er vel ikke så enkelt når man selv er dømt for drap.
Brutal film og aggresjonen er alltid til stede. Jack O'Connel klarer å balansere å spille den tøffe, harde dømte innsatte som også er sårbar.

Jeg liker slike filmer så jeg høyner disse sammenlignet med andre filmer men jeg står inne for 9/10

Elgen skrev:

The Holdovers (2023)

Skjult innhold

I rollene: Paul Giamatti, Da*Vine Jay Randolph, Dominic Sessa, Carrie Preston og Brady Hepner blant andre. Regi: Alexander Payne

Jeg har vært på kino igjen, vi er på en internatskole noen dager før jula 1970.
De som skal tilbringe juleferien på skolen blir kalt "the holdovers"
En gjeng med gutter som av ulike grunner ikke kan reise hjem til sin egen familie, og den som skal passe på er en bitter historielærer (Giamatti) Ei fra kjøkkenet (Randolph) er også igjen på skolen.
En av elevene (Sessa) som tror han skal til varmere strøk, St.Kitts får en telefon samme dag som han skal reise og må også bli igjen på skolen. Moren og stefaren vil tilbringe tid sammen.

Det er en ganske misfornøyd gjeng som er havnet i samme situasjon og må forholde seg til hverandre på et eller annet vis. Og det i 14 dager, i juleferien.
Dette er en glimrende film, jeg har selv gått på to internatskoler (folkehøgskole) og det var noen helger der det ikke var undervisning på lørdagen (såkalte frihelger) men pga lang reisevei valgte jeg å bli på skolen. Selv om det var kun for en liten helg var det litt kjedelig uten alle de andre elevene der.
Giamatti spiller helt glimrende her og måten han springer på er hysterisk.

Jeg så Chris Stuckmann snakket om at det er en koselig julefilm men jeg vil heve den litt over det nivået (dessuten kom ikke denne filmen ut til jul her i landet eller UK)
En hjertevarm og fin film som garantert vil motta flere priser enn den allerede har fått. Det beste med den var at den ser ut som den kom ut i 1970, en slik film som man trodde ikke ble laget dag.
Jeg gir den 9/10

Klikk for å utvide...

Har ikke sett filmen, men den seiler visstnok opp som en dark horse til Oscar utdelingen i år. Mange som snakker om at Giamatti kan ta prisen fra Cillian Murphy for beste hovedrolle. Tror mange i Oscar akademiet elsker slike «old school» filmer ( mange av de er jo litt…old sjæl også) og som du påpeker - en type film som ikke blir laget i dag. Oppenheimer er ventet å ta de store prisene og selv om det er en veldig godt laget film, så er det noe skjematisk, kaldt og teknisk perfekt over Nolans film, som jeg tror kan få tankene over på noe mer optimistisk og varmt for de som stemmer.

Elgen skrev:

Starred Up (2013)

Klikk for å utvide...

Lagt til, ikke sett den. Fengselsfilmer er alltid spennende.

Starred Up er klassefilm

To the bone (Netflix) .- rating 7/10.
God film om en ung jente med anoreksia som flytter inn på et gruppehjem med unge som har spiseforstyrrelser med en litt ukonvensjonell lege (Keanu Reeves). Kunne gjerne vart lengre og hatt en mer konkluderende slutt.

A guide to recognizing your saints (Filmoteket) - rating 6/10.
Grei film om unge gutter som vokser opp i New York på 1980tallet, interessant å se ganske unge Channing Tatum og Shia Lebouf i noen av rollene her.

Fringegirl skrev:

A guide to recognizing your saints (Filmoteket) - rating 6/10.
Grei film om unge gutter som vokser opp i New York på 1980tallet, interessant å se ganske unge Channing Tatum og Shia Lebouf i noen av rollene her.

A Guide to Recognizing Your Saints (2006) ⭐ 6.9 | Crime, Drama

1h 40m | 11

www.imdb.com

Klikk for å utvide...

Satt på watchlisten

Drive (2011) av Nicolas Winding Refn

"You put this kid behind the wheel, there's nothing he can't do."

En dyktig ung stuntbilsjåfør (Ryan Gosling), har oppgjennom årenes løp bygd seg opp litt av et ry, både for seg selv og sitt talent bakom rattet. Dette bidrar i at han er svært ettertraktet blant et spesielt klientell.
Og selv om fortjenesten er stor, kommer den også med ei lei bakside. Ettersom den slags dobbeltliv passer meget dårlig inn, når hverdagens "trygge" omgivelser plutselig begynner å friste.

Ikke sett siden høst 2013, og landa vel på ei helt grei 7,5/10 men et tiår på vent viste seg å gjøre forskjell.

Alt med filmen og karakterene, stilen, musikk etc, føles ut som en eneste stor hyllest eller referanse til de mange tøffe krim-thrillerne og bilactionfilmene fra 70 og 80-tallets glansdager.

Man ser ei dose Cobra (1986), en del Walter Hills The Driver (1978) og ikke minst en solid dose med Michael Mann inni alt sammen. Og der spesielt Gosling som den "munnrappe" antihelten, tidlig ut fremviser en blanding av kontrollert intensitet, maskert bakom sin gutteaktig "uskyld", men som bærer på et ørlite håp om forandring i sitt ellers velrutinerte skjema. Dette virker å ankomme hans vei, når han blir kjent med den søte nabojenta Irene (Carey Mulligan) og hennes lille sønn.

Dette med å senke skuldrene og slippe noe godt inn i livet, der ellers er styrt av strenge rutiner, regler og desto mindre hyggelige mennesker, er jo noe som har vært en klassisk gjenganger i mang en Michael Mann film.
Enten det er James Caan, De Niro, Cruise eller Tom Noonan.

For en kort tid, blir de gitt en uhyre sjelden sjanse til å føle innpass i en ellers ukjent tilværelse, men som dessverre er dømt til å slå feil, hver bidige gang.

Kombinasjonen av pulserende og varm retro-80-talls synthpop (fullt mulig en av filmene og soundtrackene som for alvor gjorde synthwave om til ei greie, der stadig holder det gående) og dialogfrie scener, er en nytelse når alt stemmer. Og det er sjeldent den slags har vært utført like bra som med Drive, av de utallige 80-talls retro-thrillerne som har blitt til siste 10-15 årene.

Er det noe å utsette på her, må det være at den stemningsfulle og vakre The Best Thing (åpenbart skrevet med filmens avslutning i tankene) dessverre ikke fikk slippe til, men så var jo ikke A Real Hero noen dårlig erstatter.

For å se dette innholdet trenger vi ditt samtykke til å angi tredjeparts informasjonskapsler.
For mer detaljert informasjon, se vår informasjonskapsel-side.

Godta tredjeparts informasjonskapsler

Det å se de vanligvis likandes og sjarmende Albert Brooks og Ron Perlman som to såpass nasty gangstere, var også et realt kick. Særlig Brooks presenterer seg tidlig ut på utmerket vis, når han vil riste hånden til sin nye ansatte, og Gosling sier noe som:

"My hands are dirty."

Og Bernie (Brooks) kontrer kjapt med: "So are mine!"

Likte også scenen der Goslings karakter og sønnen til nabojenta ser på en film (mulig Shark Tale?), og spørsmålet om alle haier er slemme dukker opp. Goslings karakter sier noe som:

"There's no good sharks?"

og får til motsvar:

"Does he look like a good guy to you?".

Mulig man bare legger for mye inn i det, men føles ut som en grei forsmak til at den slags liv vil aldri kunne fungere, og blir senere total ødelagt i
Nei, alt i alt en fantastisk lørdagsfilm og selvsagt en man må vurdere til kommende filmkåring.

Så da blir det enda en velfortjent oppjustering av en tidligere rata film:

9/10

Blind (2014)



I rollene: Ellen Dorrit Petersen, Henrik Rafaelsen, Vera Vitali og Marius Kolbenstvedt Regi: Eskil Vogt

Norsk film i går, anbefalt av @Ale
Vi følger en dame (Petersen) som har blitt blind, hun er bare inne i leiligheten. Hun får det for seg at mannen hennes (Rafaelsen) kommer hjem på dagtid og spionerer på henne.
Filmen blander virkeligheten med fantasi på en måte som er spennende og originalt. Vi får se kladden og det ferdig produktet på samme tid for å si det slik.
Det har ikke så mye å si for handlingen men likte godt at filmen "Mask" fra 1985 ble omtalt, den så jeg før jul.
Flinke folk både bak og foran kamera her, så jeg gir den en 8/10

Elgen skrev:

Norsk film

Klikk for å utvide...

Har ikke så mye å gå på fra det holdet om dagene, hvert fall av de lille man har sett (egentlig altfor "mye").
Likevel, nordisk film vil nok bli representert (fra mine favoritter av 2010-19 utgivelser) med minst 1 dansk tittel.

Men den du så, hadde jeg flere ganger vurdert til innkjøp under besøk hos Platekompen. Ble aldri noe av, men vet at den jevnt og trutt ligger fremme i et par bruktsjapper. Kanskje lettere å søke via det store nettet, billigere også.

Lift
En ny action/komedie på Netflix som handler om en gjeng kunsttyver som skal prøve å stjele gull på et fly.
Har du sett filmer som The Italian Job og Oceans-filmene, så vet man litt hva det går i. Filmen åpner ganske lovende, men jeg synes siste halvdel av filmen er for slapp.
6/10

The Great Wall
Kinesisk film med Matt Damon, William Dafoe og Pedro Pascal i viktige roller. Man skulle kanskje tro at en film med disse 3, som handler om monstre som angriper den kinesiske muren (tenk Ringenes Herre: To Tårn og slaget om Helms Deep, med Damon som en slags Legolas og Pascal som en slags Aragorn). Det må da være bra, ikke sant? Feil. Jeg kan ikke forstå at 3 så store stjerner kunne bli med på en film som denne. Jeg synes ikke starten er så aller verst. Og det er noen kule kampscener her og der. Men siste halvdel er så tam og forutsigbar. Samspillet mellom Damon og Pascal er dårlig. Samspillet mellom Damon og Jing Tian synes jeg er litt bedre, men ikke mye. Og Dafoe sin rolle er syltynn. Heldigvis hadde jeg lest noen anmeldelser tidligere, så jeg visste at dette var en middelmådig film. Så jeg ble ikke skuffet sånn sett.
5/10

The Greatest Beer Run Ever - 10/10. Apple TV. Ser den ikkje har fått allverden til anmeldelser, men denne filmen passet meg perfekt.

Bone Tomahawk (2015) av S. Craig Zahler

"They're just a bunch of godless savages. Ain't no concern for the civilized man."

Det går fra vondt til verre, når en hardt skadd rancheier (Patrick Wilson) får beskjed om at hans kone har blitt bortført av en gruppe hensynsløse kannibaler. Disse skapningene har etter alt og si, søkt tilflukt dypt nedi en ubarmhjertig grottekjede, og hvor så et mindre følge ledet an av byens Sheriff (Kurt Russell), begir seg ut på et desperat redningsforsøk.

Fikk lyst til å se igjen denne, basert på gårsdagens suksess med Near Dark (1987).
Noe med western-skrekk som gjort riktig, er topp underholdning. Men denne fra 2015 er nok en litt mindre "romantisk" affære, og innehar noen mildt sagt forjævlige scener, enkelte man godt kunne ha vært foruten.

Uansett, det åpnes jo med en ganske så lang og små seig innledning, men den karakterdrevne og intense kjemien mellom hovedrolleinnehaverne, samt usikkerheten på hva som vil skje i neste scene, gjør at det blir aldri kjedelig.

Siste tre kvarterene er man ute av western og rett inn i ei ultravoldelig og nasty exploitation film, med kannibaler på menyen.

Alltids tøft med Kurt Russell i macho-barsk Sheriff rolle, og han skuffer selvsagt ikke denne gang heller.

Kanskje ikke en film som en får det helt store igjen av med tanke på re-watchabilitet, tross av å ha kun sett 1 gang tidligere.
Håpet på en liten bedring, kanskje også ei kandidat til kommende filmtiårskåring. Men blir nok vurdert som en potensiell "bobler".
Uansett, ser ingen grunn til å forandre for mye på ratingen, og lander der man havna i høst 2016 med en solid:

8/10

The Spitfire Grill (1996)



I rollene: Alison Elliott, Ellen Burstyn, Marcia Gay Harden, Will Patton, Kieran Mulroney og Gailard Sartain blant andre. Regi: Lee David Zlatoff

Vi følger en ung dame (Elliott) som akkurat har sluppet ut av et fengsel i Maine og vil starte på nytt i en småby i samme stat. Sheriffen (Sartain) har fått beskjed på forhånd men trodde det var en spøk, ingen slår seg ned i den søvnige småbyen. Men han snakker med en eldre kafeeier (Burstyn) som sliter med en vond hofte og har et rom til overs på loftet. Kafeen (som heter The Spifire Grill) har mange stamgjester og det vekker stor oppstandelse at det er en ny dame som er ansatt der. Veldig mye hvisking og tisking ved bordene mens hun skjenker kaffe til dem.
Elliott kommer fort inn i rutinene og får etter hvert hjelp av en småbarnsmor (Gay Harden) da Burstyn blir sengeliggende etter et fall.
En av tingene som Elliott stusser litt på er at det hver kveld settes ut hermetikk i en skipsekk. Neste morgen er hermetikken borte og skipsekken ligger igjen.
Det er noe Northern Exposure (Det gode liv i Alaaka) over denne filmen. Småbyliv og vinter er vel fellesnevnere. Og vanvittig nysgjerrige innbyggere.
Det er forfatteren Lee David Zlotoff som har manus og regi på denne, han har også skrevet mange episoder av MacGyver.



Litt usikker på denne filmen men jeg likte den godt, noen klisjeer her og der men filmer fra småbyer i USA digger jeg og skuespillet er ikke så verst heller. Jeg gir denne 7/10

Frank.N.Steen skrev:

Fikk lyst til å se igjen denne, basert på gårsdagens suksess med Near Dark (1987).
Noe med western-skrekk som gjort riktig, er topp underholdning. Men denne fra 2015 er nok en litt mindre "romantisk" affære, og innehar noen mildt sagt forjævlige scener, enkelte man godt kunne ha vært foruten.

Klikk for å utvide...

Likte Bone Tomahawk såpass at den fikk 7/10, men det er på tide å se den igjen.
Får meg med ett til å tenke på en annen littegrann eldre "skrekk"-western av mye samme slaget: The Missing fra 2003.
https://www.imdb.com/title/tt0338188
Det er fordi plottet kan minne en del om akkurat Bone Tomahawk faktisk, men lille hakket bedre muligens. En av de litt mindre kjente filmene med Tommy Lee Jones, men den er jaggu meg bra. Har gitt den også 7/10, men er nesten sikker på den ville fått en åtter i dag.
Ikke sett Near Dark. Bumper den.

Interessert skrev:

Likte Bone Tomahawk såpass at den fikk 7/10, men det er på tide å se den igjen.
Får meg med ett til å tenke på en annen littegrann eldre "skrekk"-western av mye samme slaget: The Missing fra 2003.
https://www.imdb.com/title/tt0338188
Det er fordi plottet kan minne en del om akkurat Bone Tomahawk faktisk, men lille hakket bedre muligens. En av de litt mindre kjente filmene med Tommy Lee Jones, men den er jaggu meg bra. Har gitt den også 7/10, men er nesten sikker på den ville fått en åtter i dag.
Ikke sett Near Dark. Bumper den.

Klikk for å utvide...

Husker ikke nøyaktig hva jeg ga The Missing, men høres ikke helt ukjent ut, det du nevner om skrekk-western.
Burde forsøke å få til et nytt besøk, for en kan sjeldent gå feil med Tommy Lee Jones og westernfilm.

Tror begge filmene hentet en del inspirasjon fra The Searchers (1956).

Angående Near Dark, så ble det et nytt gjensyn med ei annen vampyrfilm i natt. Kanskje ikke helt på samme nivå, men en litt oversett av de mange filmatiseringene av Stephen Kings kortere historier:

The Night Flier (1997) av Mark Pavia

"Never believe what you publish, and never publish what you believe."

For den kyniske tabloidreporteren Richard Dees (Miguel Ferrer), handler alt om å finne rette historie, koste hva det koste vil. Desto mer blodig, tragisk og bisart, jo større sjanse er det for ei garantert plass på Inside Views forside.
Og med nyheten rundt en sinnssvak gærmning som flyr rundt om nettene og slakter folk, så gjelder det å henge seg på, før noen annen stjeler storyen.

Kanskje ingen mesterverk av de utallige King 90-talls produksjonene, men heller ikke blant de verste.
Mye av det skyldes Miguel Ferrers innsats som den ustoppelige og totalt umoralske reporteren Richard Dees, og oppsummerer alt han står for tidlig ut med:

"WHERE'S MY GODDAMN DEAD BABY?"

En type som er mer enn villig til å gå over lik, for å få det som han vil. Noe som ja, gjør at han omsider får en ihuga fan, og en som har mye til felles med sin nye "venn" nattflyveren.

Begge utnytter andres svakheter til egen vinning, og er like blodtørstige.
Men det spørs om ikke Dees har møtt sin match denne gang.

Ferrer hadde et par år før, unnagjort The Stand (1994), også som en slimete skurk, men skuffende nok fikk han ikke så mye tid som en ønsket. Denne gang er det annerledes, og tross sitt "sjarmerende" vesen, klarer man ikke å hate karakteren hans.

I andre roller finner vi den søte Julie Entwisle, der ser ut som den yngre søsteren til Phoebe Cates samt Dan Monahan i rollen som den entusiastiske og litt manipulerende tabloidsjefen, der gjerne ser at det drepes litt mer og oftere, så hans stab får nok å jobbe med utover.

Kombinasjonen av mørk og lys humor samt Ferrers besatte karakter gjør at The Night Flier blir en absolutt godkjent nattfilm, selv om en skulle likte at den gikk enda mørkere til verks.

6,5/10

Picnic at Hanging Rock (1975)



I rollene: Rachel Roberts, Anne-Louise Lambert, Vivean Gray, Helen Morse, Kirsty Child, Tony Llewellyn-Jones, Jacki Weaver, Frank Gunnell og Karen Robson blant andre. Regi: Peter Weir

Jeg valgte denne i natt siden den ble omtalt her inne. Aldri sett den før og var ikke klar over at Weir har såpass mange klassikere på sin CV.
Praktisk at plottet står på filmplakaten, men det er stemningen og musikken som gjør denne filmen litt creepy. Den rumenske artisten Gheorghe Zamfir på panfløyte står for musikken.
Bildene og replikker som blir gjentatt skaper en drømmeaktig stemning.
Jeg likte den godt og kan se at mange filmskapere har blitt inspirert av denne filmen.



Jeg smeller til og gir den 9/10