Hvilken film så du sist?

Nyeste kunngjøringer

Fant forøvrig en side:
Ikke helt galimatias. Syntes den tross alt traff relativt bra på de jeg har testet den ut på.
 
De anbefalte filmene jeg fikk var ikke på Netflix, så det ble "2 Guns" fra 2013.
Kategorisert som action/thriller, men jeg vil kategorisere den som klassisk action/thrillerkomedie med 2 "politifolk".
Ala. Dødelig våpen.

Altså klassisk action B-film. Dvs. filmen har innimellom noen kvaliteter som gjør at den havner på øvre delen av B-filmer. F.eks. ett plot som kunne vært grunnlag for en serie fra en strømmetjeneste.
Liker man Denzel Washington og/eller liker å slappe av en dag med action/thrillerkomedia så anbefales filmen :)
 
X-Men: Apocalypse
Jeg syns ærlig talt at denne ikke var no stort dårligere enn de andre i serien. Ihvertfall mye bedre enn sitt rykte.
Ikke alt var perfekt, men det var en meget god film.
 
Inglourious basterds.
Lenge "styrt" unna filmen siden jeg trudde det var litt splatteraktig vold. Men sønnen min anbefalte den på det sterkeste.
Nå var det ikke så mye splattervold som jeg trudde. Bortsett fra noen skalperinger og en som blir slått ihjel med balltre, så er det jo egentlig ikke så mye eksplisitt vold.
Men allikevel syntes jeg filmen ga meg lite/ingenting.
Det er f.eks. flere ganske lange scener. De er åpenbart ment for å bygge opp en stemning/spenning, men det fungerte ikke for meg.
Tarantino stjeler jo inspirasjon fra de gamle mesterne.

Og mange av de lange scenene her er en hommage til Sergio Leone.
 
Tarantino stjeler jo inspirasjon fra de gamle mesterne.

Og mange av de lange scenene her er en hommage til Sergio Leone.
Mulig det. Jeg tok for;vrig den referansen uten at jeg trur jeg hadde lest om den.
Dog var det jo f.eks. en lang scene rundt bordet til han bonden i starten, samt en ganske lang scene rundt kortspillet.
 
Var inne meningen å "angripe"/svare deg direkte. Men det er vel det værste jeg vet når noen overanalyserer/hyller enkelte scener/episoder opp i skyene. IKKE at du gjør det altså.
Ser det nærmest er skrivd doktoravhendlinger av den åpningesscenen i Inglourious Basterds (som jeg syntes var kjedelig). Hadde det vært en "seriøs" film så skulle jeg kanskje trudd mer på scenen, men det er jo uansett en slags krigskomedie med litt vold/splatterscener.

Samme med "homo"-episoden i Last of Us. Helt grei episode, men skjønte aldri at folk gir helt bananas av den episoden.
 
Forøvrig tar jeg en daglig sjekk av filmer som jeg kan ta opp.
Tar opp Ocean's Eleven (selvsagt sett den før). Men usikker på om jeg har sett alle som kommer etter.

Natural Born Killers (også sett) på TV2 Zebra

Samt The Departed (også sett) på Tv3.
 
Mulig det. Jeg tok for;vrig den referansen uten at jeg trur jeg hadde lest om den.
Dog var det jo f.eks. en lang scene rundt bordet til han bonden i starten, samt en ganske lang scene rundt kortspillet.
Den scenen rundt bordet er nesten en blåkopi av en scene fra The Good, The Bad and the Ugly.

Men jeg forstår hva du sier når du syns det er langtekkelig. Selv liker jeg dem, men det er litt smak og behag.

Jeg har brent meg så ofte på filmer som andre skryter uhemmet av og som er dypt anerkjente som jeg ikke syns er spesielt bra. Så jeg kjenner meg igjen 😄
 
Den scenen rundt bordet er nesten en blåkopi av en scene fra The Good, The Bad and the Ugly.

Men jeg forstår hva du sier når du syns det er langtekkelig. Selv liker jeg dem, men det er litt smak og behag.

Jeg har brent meg så ofte på filmer som andre skryter uhemmet av og som er dypt anerkjente som jeg ikke syns er spesielt bra. Så jeg kjenner meg igjen 😄
La forøvrig Joe Kidd til opptak (DR2) når vi først er inne på spaghettiwestern. Usikker på om jeg har sett den før.
Ser den scorer lavt (muligens også lavest?) av Clinterns westernfilmer, men alltid artig og se en jeg evnt. ikke har sett før.
Det er jo også en tendens til at man nesten alltid rangerer filmer utover i "serier" lavere uten at kvaliteten nødvendigvis er såpass mye lavere.
 
4XZ4rwy.jpg

My Neighbor Adolf (2022) av Leon Prudovsky

En slettes ikke gæren drama komedie om en eldre mann bosatt i Sør-Amerika på 60-tallet, som plutselig får en ny nabo, og der det viser seg at denne mystiske mannen minner litt vel mye om noen fra fortiden. Derfra og ut blir det en slags Rear Window (1954) møter The Boys From Brazil (1978) og The 'Burbs (1989), men som kanskje en hadde håpet ville gå litt mørkere til verks.

Likevel, Udo Kier som "Adolf Hitler" og David Hayman utgjør ei god kjemi i hop, og lander på en snill:

6,5/10
 
e5323bc0024b99a7cdbcd8f4e86dcbc368882e85584e5bda2e09625c5a9a8180._UY500_UX667_RI_TTW_.jpg

Talk Talk - Live at Montreaux 1986 (2008) av Michel Ferla og Claude Nobs

Lenge siden man har dratt frem ei skikkelig 80-talls konsertfilm, og sto mellom Depeche Mode og 101 (1989) eller Live at Montreaux 1986 med Talk Talk. Bestemte meg for sistnevnte, da den er det altfor lenge siden man så gjennom sist.

Ei tidvis fantastisk levert konsert, der byr opp på ei gruppe som var i ferd med å nå toppen av sin karriere, hvert fall med tanke på suksess, og selv om The Colour of Spring (1986) enda ikke hadde nådd ut, fikk publikum en fin smakebit på hva de hadde i vente, da gjennom ei imponerende rekke med hits.

Fra de tidligere synthpop bidragene til mer voksen pop, med et større fokus på rikere og mer improviserende lyder og er nesten litt småfrustrerende at det hele stopper opp, akkurat i det man har blitt riktig så varm i trøya.
Hadde konserten bare inkludert 1 eller 2 spor til, helst fra det kommende albumet, ville nok ratingen byksa opp enda ett hakk.

Lite å si på innsatsen, Mark Hollis vokal er imponerende, selv når han nærmest hvisker til de mer livlige bandkompisene Paul Webb og Lee Harris.

Alt i alt, ei must se for fans av bandet, eller ei fin innledning til bandets tidligere utgivelser, og hvor de mer nedstemte intro partiene med Chameleon Day gir en liten pekepinn på hvilken vei de ville ta i studio fremover.

8,5/10
 
The Insider (1999)
Regi: Michael Mann

Plot:

Basert på en sann historie.

Jeffrey Wigand får sparken fra stillingen som sjef for forskning og utvikling i tobakksfirmaet Brown & Williamson når han protesterer mot at kreftfremkallende stoffer blir tilført sigaretter for smakens skyld. Han blir stadig påminnet om den strenge konfidensialitetsavtalen. Men samvittigheten hans gjør seg gjeldende, og når han kommer i kontakt med Lowell Bergman i 60 Minutes, går han med på å fortelle historien sin offentlig. (Delvis tatt fra VG)

For en film. Helt vanvittig god. Og en stor tragedie at den gikk i minus økonomisk, ellers ville vi kanskje fått flere slike filmer.
Manuset til Roth og Mann er helt enestående, regien er Michael Mann på sitt absolutt beste, og skuespillet er fenomenalt; Russell Crowe har aldri vært bedre (og burde utvilsomt vunnet Oscar istedenfor Kevin Spacey), Al Pacino har ikke vært bedre siden, Christopher Plummer leverer en av sine beste roller, og resten av rollebesetningen leverer på et ekstremt (og uvanlig) høyt nivå. Det er ikke et svakt ledd noen steder.

I sjangeren "corporate thriller" har jeg aldri sett en bedre film enn The Insider. Et mesterverk.
 
Sist redigert:
Tenk at Russell Crowe var 34/35 år da han spilte i The Insider. Fytti faen, knapt til å tro.

Så kan jeg også nevne at Norge er representert i soundtracket (som Terje Rypdal i en annen Michael Mann-film, Heat), av Jan Garbarek og hans Rites.
 
Sist redigert:
Så nettopp på den romantiske komedien, Pretty Woman med Julia Roberts og Richard Gere i hovedrollen. For de av dere som ikke har hørt om filmen, så handler den om en gateprostituert som tilfeldigvis kommer innpå en veldig rik forretningsmann.
 
The Wolverine
Ikke den aller beste X-Men filmen, men en bra film var det. Det hjelper jo alltid når hovedpersonen er så jævlig kul som Logan er.
Solid film.


Star Trek II: The Wrath Of Khan
Jævlig bra film, kanskje den beste spillefilmen i franchisen.
Khan er forøvrig en av de kuleste skurkene innen all sci fi.
Vidunderlig.
 
5fAgRC1.jpg

Starcrash (1978) av Luigi Cozzi

"By sunset, I'll be the new emperor! And I will be the master of the whole universe!"

En smuglerduo på flukt fra loven, greier å snuble innom en potensiell storkrig mellom en aldrende keiser og hans aggressive rival.

I kjølvannet av Star Wars, tok det ikke lange tiden før andre så potensialet i å gjøre lignende romopera eventyr på tampen av 70-tallet. Battlestar Galactica, The Black Hole og Star Trek: The Motion Picture var bare noen, alt mens selv store filmserier som James Bond fulgte i vei sci-fi trenden, da med Moonraker.

Men samtlige av disse var jo svære og kolossale produksjoner, oftest amerikanske.

Over i Europa hadde italienerne perfeksjonert rip-off b-filmene på 60 og 70-tallet, oftest gjennom Spaghetti western, og sistnevnte hesteopera kom til å ha en del til felles med romoperaen, bare at det var nok langt billigere å gjøre et dusin b-film westerns, enn ei helaftens sci-fi/fantasy langt oppi verdensrommet.

Likevel, med knappe 4 millioner dollar i budsjett, byr Starcrash opp til ei vanvittig reise uti rommet med heftige actionscener, ville spesial effekter, fargerike sett og kostymer, over the top skurkeopptreden av Joe Spinell til kanskje ei av tidenes mest sexy heltinner i Caroline Munro i hovedsetet.

Stella Star høres og ser mer ut som ei der hører hjemme i voksenfilmen, men var nok ei naturlig referanse til lignende sterke, lettkledde sci-fi og eventyr babes som Jane Fonda i Barbarella (1968) og Raquel Welch i One Million Years B.C. (1966).

En ung David Hasselhoff ankommer senere ut i filmen, mens Christopher Plummer visstnok fikk rikelig betalt for ei kort inntreden som keiser, og tok på seg jobben fordi han mest ønsket å se Roma. Men den virkelige stjerna her må vel sies å være kultskuespilleren Marjoe Gortner som den stødige sidekicken pluss Judd Hamilton som en robot-politimann med cowboy vokal.

Roger Corman kjøpte visstnok filmens rettigheter og ville siden forsøke å melke Star Wars suksess med en av sine mest påkosta romoperaer i Battley Beyond the Stars ikke lenge etter.
Selv om den kanskje ikke er helt på nivå med nevnte sci-fi/fantasy storfilmer fra 70-tallet, holder den ingen ting tilbake innen underholdningen. Joe Spinell som skurk er også en viktig del i at det blir riktig så interessant, der han bærer kappa si med stil.
5f0c4e916a62b8ece911b3f0eff98a5d21defc65.gif

Den kanskje viktigste årsaken i at Starcrash ikke bare er ei av av utallige Star Wars b-film kloner, skyldes også all den fantastiske musikken, der spesielt legenden John Barry får boltre seg bra, og synes hans bidrag er langt mer imponerende enn det han gjorde for Disney og The Black Hole.
For å se dette innholdet trenger vi ditt samtykke til å angi tredjeparts informasjonskapsler.
For mer detaljert informasjon, se vår informasjonskapsel-side.
Alt i alt, det ble kanskje ikke så lønnsomt for Italienerne å gjøre romopera film, men tar heller et gjensyn eller ti med filmer som Starcrash enn å måtte lide seg gjennom ei ny runde med mer generisk Star Wars.

6,5/10
 
5fAgRC1.jpg

Starcrash (1978) av Luigi Cozzi

"By sunset, I'll be the new emperor! And I will be the master of the whole universe!"

En smuglerduo på flukt fra loven, greier å snuble innom en potensiell storkrig mellom en aldrende keiser og hans aggressive rival.

I kjølvannet av Star Wars, tok det ikke lange tiden før andre så potensialet i å gjøre lignende romopera eventyr på tampen av 70-tallet. Battlestar Galactica, The Black Hole og Star Trek: The Motion Picture var bare noen, alt mens selv store filmserier som James Bond fulgte i vei sci-fi trenden, da med Moonraker.

Men samtlige av disse var jo svære og kolossale produksjoner, oftest amerikanske.

Over i Europa hadde italienerne perfeksjonert rip-off b-filmene på 60 og 70-tallet, oftest gjennom Spaghetti western, og sistnevnte hesteopera kom til å ha en del til felles med romoperaen, bare at det var nok langt billigere å gjøre et dusin b-film westerns, enn ei helaftens sci-fi/fantasy langt oppi verdensrommet.

Likevel, med knappe 4 millioner dollar i budsjett, byr Starcrash opp til ei vanvittig reise uti rommet med heftige actionscener, ville spesial effekter, fargerike sett og kostymer, over the top skurkeopptreden av Joe Spinell til kanskje ei av tidenes mest sexy heltinner i Caroline Munro i hovedsetet.

Stella Star høres og ser mer ut som ei der hører hjemme i voksenfilmen, men var nok ei naturlig referanse til lignende sterke, lettkledde sci-fi og eventyr babes som Jane Fonda i Barbarella (1968) og Raquel Welch i One Million Years B.C. (1966).

En ung David Hasselhoff ankommer senere ut i filmen, mens Christopher Plummer visstnok fikk rikelig betalt for ei kort inntreden som keiser, og tok på seg jobben fordi han mest ønsket å se Roma. Men den virkelige stjerna her må vel sies å være kultskuespilleren Marjoe Gortner som den stødige sidekicken pluss Judd Hamilton som en robot-politimann med cowboy vokal.

Roger Corman kjøpte visstnok filmens rettigheter og ville siden forsøke å melke Star Wars suksess med en av sine mest påkosta romoperaer i Battley Beyond the Stars ikke lenge etter.
Selv om den kanskje ikke er helt på nivå med nevnte sci-fi/fantasy storfilmer fra 70-tallet, holder den ingen ting tilbake innen underholdningen. Joe Spinell som skurk er også en viktig del i at det blir riktig så interessant, der han bærer kappa si med stil.
5f0c4e916a62b8ece911b3f0eff98a5d21defc65.gif

Den kanskje viktigste årsaken i at Starcrash ikke bare er ei av av utallige Star Wars b-film kloner, skyldes også all den fantastiske musikken, der spesielt legenden John Barry får boltre seg bra, og synes hans bidrag er langt mer imponerende enn det han gjorde for Disney og The Black Hole.
For å se dette innholdet trenger vi ditt samtykke til å angi tredjeparts informasjonskapsler.
For mer detaljert informasjon, se vår informasjonskapsel-side.
Alt i alt, det ble kanskje ikke så lønnsomt for Italienerne å gjøre romopera film, men tar heller et gjensyn eller ti med filmer som Starcrash og Battle Beyond the Stars enn å måtte lide seg gjennom ei ny runde med mer generisk Star Wars.

6,5/10
Dette ser ut som en film som sopet med seg det meste av Oscar. ;):ROFLMAO:
 

Nyeste kunngjøringer

Tråder du følger

Mest likte innlegg

Tilbake
Topp