oddvar_kjempebra skrev:

I 1989 var det faktisk et norsk band, som ikke var a-ha, som nådde helt til 37. plass på Billboard Hot 100.

Dag Kolsruds prosjekt, One 2 Many, levde virkelig opp til one-hit-wonder-stemplet da de ble oppløst før den neste singelen ble lansert.

Men Downtown er en catchy låt, med klassisk Bruce Hornsby-inspirert pianosolo fra Kolsrud.

For å se dette innholdet trenger vi ditt samtykke til å angi tredjeparts informasjonskapsler.
For mer detaljert informasjon, se vår informasjonskapsel-side.

Godta tredjeparts informasjonskapsler

Sangeren, Camilla Griehsel, giftet seg senere med denne mannen:

For å se dette innholdet trenger vi ditt samtykke til å angi tredjeparts informasjonskapsler.
For mer detaljert informasjon, se vår informasjonskapsel-side.

Godta tredjeparts informasjonskapsler

Livet var wonderful for Colin Verncombe en god stund. Men han døde tragisk i en bilulykke i 2016. Igjen stod Camilla og tre barn.

Klikk for å utvide...

Jøss, det har jeg aldri hørt om før.

Husker jeg postet på VGD at Colin var død, sangen «Wonderful Life» er en stor favoritt

Denne karen kommer til Norge neste år, blir helt fint det. Gleder meg allerede.

For å se dette innholdet trenger vi ditt samtykke til å angi tredjeparts informasjonskapsler.
For mer detaljert informasjon, se vår informasjonskapsel-side.

Godta tredjeparts informasjonskapsler

Frank.N.Steen skrev:

Har enda ikke fått ratet/bestemt meg helt, men tror jaggu meg Clues albumet må ligge oppom en 9/10, som gjør det til det overlegent beste en har hørt fra Palmer til nå.
Lekent og fengende, med masser av variasjon og ulike sjangre. Eneste minuset er kanskje en litt for kort spilletid, knappe 30 minutter eller noe rundt der.

Har lest litt rundt omkring om at han var interessert i alt fra synthpop, post-punk (tror han hjalp og produserte et album for britiske Comsat Angels), new wave, hardcore punk til tyngre metal utover 90-tallet, og skulle gjerne likt å hørt han lage musikk som det, fremfor, den smoothe jappe-poppen, som jeg jo liker godt da, men dæven, virket som en meget allsidig kar.

Klikk for å utvide...

Ser at Gary Numan også produserte en låt til på Clues for Palmer.

Riptide albumet som kom i 1985 liker jeg også godt. Mye lyd ja, og mye perkusjon, bangs and crashes som det ble pumpet ut av trommemaskinene på den tiden. Men jeg liker det. Addicted to Love er litt ihjelspilt, men «I didn`mean to turn you on» er en liten funk pop perle. Som egenlig er en Jam/ Lewis låt med soul / new beat dama Cherelle.

Mye av lydbildet på Riptide er skapt i den Power Station perioden. Og det høres. Power Station var bokstavelig talt også studioet til produsentene Bernie Edwards og Nile Rodgers i Chic. Derfor høres også Riptide veldig mye ut som «Some Like it Hot» med Palmer / Power Station, Taylor gutta fra Duran, som igjen linkes til Edwards produserte A View To A Kill, Bond låten. Det er de samme bombastiske trommene. Mange avskyr den her metalliske, syntetiske lyden. I like it .

Enig at Palmer ble litt vel smooth og den litt fæle, voksen pop aktige måten senere.

Heavy Nova fra 1988 er litt for krampeaktig. Låter som «Simply Irresistible» er produsert av Palmer sjøl, selv om den låter veldig som 1985 plata.

Både Bernie Edwards og Robert Palmer døde for tidlig. Men Gary Numan er jo still going i hvertfall

VillaForever skrev:

Ser at Gary Numan også produserte en låt til på Clues for Palmer.

Klikk for å utvide...

Ja, det avsluttende og litt arabisk-eksperimentelle sporet Found You Now.
Får litt Bowie-Eno vibber her, type Yassassin fra Lodger, og kanskje ikke så rart, da med tanke på Gary Numans bidrag og hans kjærlighet for nevnte Bowie-Berlin era.

I Didn`t Mean to Turn You On og Hyperactive er mine favorittspor, men blekner nok litt mot den mer ikoniske Addicted To Love.

Heavy Nova synes jeg var ei direkte fæl plate, veldig slitsom og svært få minneverdige og melodiøse låter.

Chris Frantz fra Talking Heads medvirker visst også på Clues skiva, og mulig en "takk for hjelpen, kompis" fra da Robert bidro på Heads klassiker Remain in Light.
Ikke umulig Palmer hentet en del inspirasjon fra den skiva over i sitt eget album.