Når depresjonen fører til aggresjon

Henningsen skrev:

En ting som faller meg i tankene er viktigheten av å ha/få seg en interesse som man kan ta til et nivå hvor man skikkelig "nerder" seg inn i oppgaven.
Da gjør man noe og havner helt inn i oppgaven/hobbyen og fordyper seg så mye at man mister tid og sted.
Ikke mye rom for negative tanker om man har eller skaffer seg noe sånt.
Folk har godt av å 'nerde' litt på den måten.
I mine hobbyer er nerding et positivt ladet uttrykk, bare så det er sagt

Klikk for å utvide...

Jeg har trening og jeg leser mye og jeg hører mye på musikk. Vet ikke om det er å være nerdete. Men jeg prøver. Men lell er det fryktelig tungt. Tar en dag av gangen. Har ikke lengre perspektiv.

fotball_nerd skrev:

Jeg har trening og jeg leser mye og jeg hører mye på musikk. Vet ikke om det er å være nerdete. Men jeg prøver. Men lell er det fryktelig tungt. Tar en dag av gangen. Har ikke lengre perspektiv.

Klikk for å utvide...

Det er definitivt bra du har det.
Vedr trening for eksempel så er det noe av det beste du kan gjøre.

Siden du leser og trener, kanskje du skal lese litt treningsteori og omsette det til praksis og sette deg et langsiktig mål om å gjennomføre halvmaraton, sykle Trondheim Oslo, bestige en fjelltopp eller gå over Hardangervidda på langs eller noe.
Da får du en dimensjon med litt langsiktig perspektiv i tillegg.
Bare noen forslag.

Aktive meditasjoner kanskje, hvor en serie for seg at man blir bedre og forventer det. Hjelper litt for meg

fotball_nerd skrev:

Går på antidepressiva, men det tar ikke alt. Ikke så mange å snakke med. Hun jeg bor sammen er ikke til noe hjelp..Det er nok en kraftig depresjon.

Klikk for å utvide...

Ja, kjenner meg igjen. Gått på antidepressiva i 10 år. Har tryglet og bedt om å få noen å snakke med, for antidepressiva hjelper bare mot suicidale tendenser, sitter fremdeles igjen med mange tanker, bekymringer osv. Får bare høre at jeg er for frisk for å snakke med psykolog. Utrolig irriterende.

TheBaseline skrev:

Ja, kjenner meg igjen. Gått på antidepressiva i 10 år. Har tryglet og bedt om å få noen å snakke med, for antidepressiva hjelper bare mot suicidale tendenser, sitter fremdeles igjen med mange tanker, bekymringer osv. Får bare høre at jeg er for frisk for å snakke med psykolog. Utrolig irriterende.

Klikk for å utvide...

Det finnes lavterskeltilbud hvor du får snakke med kvalifisert personell, selv om du ikke kommer gjennom nåløyet for å treffe en psykolog.

Henningsen skrev:

Det er definitivt bra du har det.
Vedr trening for eksempel så er det noe av det beste du kan gjøre.

Siden du leser og trener, kanskje du skal lese litt treningsteori og omsette det til praksis og sette deg et langsiktig mål om å gjennomføre halvmaraton, sykle Trondheim Oslo, bestige en fjelltopp eller gå over Hardangervidda på langs eller noe.
Da får du en dimensjon med litt langsiktig perspektiv i tillegg.
Bare noen forslag.

Klikk for å utvide...

Hei. Jeg har avstivet ankel og kan ikke løpe, men jeg går turer flere ganger i uka. Det hjelper noe. Jeg prøver og prøver. Barna mine bor heller ikke der jeg bor, så vi treffes ikke så ofte. Det er litt vemodig.

fotball_nerd skrev:

Hei. Jeg har avstivet ankel og kan ikke løpe, men jeg går turer flere ganger i uka. Det hjelper noe. Jeg prøver og prøver. Barna mine bor heller ikke der jeg bor, så vi treffes ikke så ofte. Det er litt vemodig.

Klikk for å utvide...

Ja, jeg ser den.
Barna er jo det kjæreste vi har.
Det er rart hvor tomt det kan føles når de forlater redet.
Siden du er glad i musikk, kanskje du skulle prøve å lære deg å spille et instrument?

Depresjon er den værste livsledsager man kan ha, den forteller deg at dette får du ikke til, og alle vanskelighetene som vil oppstå.
Den vil holde deg tilbake i sitt klamme grep.
Å bryte dette kan være nøkkelen til en bedre hverdag for mange.

TheBaseline skrev:

Ja, kjenner meg igjen. Gått på antidepressiva i 10 år. Har tryglet og bedt om å få noen å snakke med, for antidepressiva hjelper bare mot suicidale tendenser, sitter fremdeles igjen med mange tanker, bekymringer osv. Får bare høre at jeg er for frisk for å snakke med psykolog. Utrolig irriterende.

Klikk for å utvide...

Dessverre litt betegnende der man ofte gjør det "lettvint" ved å behandle symptomene med medisiner, (og følgende uønskede bivirkninger) i stedet for å ta for seg roten til selve problemet.
Skjønner at det ofte kan være tid-/ressurskrevende og helsevesenet virker i mange tillfeller ikke å prioritere dette, men er det eneste som jeg tror har noen varig og god effekt.
Skjønner at man er forventet å gjøre egeninnsats også, men ingen er sin egen lege/psykolog, og det å bli overlatt til seg selv og et glass med piller er ingen hjelp, kun brannslukking til noe som ulmer og "blusser opp igjen", før eller siden...

Uten sammenligning forøvrig:
"Fins ikke piller mot møkkete vann..."

Henningsen skrev:

Det finnes lavterskeltilbud hvor du får snakke med kvalifisert personell, selv om du ikke kommer gjennom nåløyet for å treffe en psykolog.

Klikk for å utvide...

Har benyttet meg av tilbudet. Hjalp ingenting. På fem timer var det eneste jeg fikk høre: slutt å tenke negativt, vær aktiv, tren, vær sosial. Det var det. Problemene mine ligger mye dypere enn dette. De gikk veldig overfladisk til verks. Jeg trener og er aktiv, men er fortsatt meget depremert. Ettet fem ganger fikk jeg høre at jeg var oppegående og frisk når jeg fremdeles ønsket å ta livet mitt. Helt ufattelig. Og det var det eneste tilbudet jeg fikk. Maste igjen på legen om å gå noen å prate med. Hun ville igjen sette meg på Cipralex, som jeg har gått på i 10 år, og fikk igjen høre at jeg var for frisk til å snakke med en psykolog.

TheBaseline skrev:

Har benyttet meg av tilbudet. Hjalp ingenting. På fem timer var det eneste jeg fikk høre: slutt å tenke negativt, vær aktiv, tren, vær sosial. Det var det. Problemene mine ligger mye dypere enn dette. De gikk veldig overfladisk til verks. Jeg trener og er aktiv, men er fortsatt meget depremert. Ettet fem ganger fikk jeg høre at jeg var oppegående og frisk når jeg fremdeles ønsket å ta livet mitt. Helt ufattelig. Og det var det eneste tilbudet jeg fikk. Maste igjen på legen om å gå noen å prate med. Hun ville igjen sette meg på Cipralex, som jeg har gått på i 10 år, og fikk igjen høre at jeg var for frisk til å snakke med en psykolog.

Klikk for å utvide...

Ja, slike lavterskeltilbud er ofte egnet for lettere til moderate depresjoner for eksempel , men når det er mer omfattende så må man gå dypere inn i det.
Har du prøvd å bytte fastlege og tatt en ny runde på det? Noen ganger så må man dessverre kjempe flere runder i systemet før man kommer noen vei.
Det høres helt klart ut som du burde hatt hjelp av psykolog.

TheBaseline skrev:

Har benyttet meg av tilbudet. Hjalp ingenting. På fem timer var det eneste jeg fikk høre: slutt å tenke negativt, vær aktiv, tren, vær sosial. Det var det. Problemene mine ligger mye dypere enn dette. De gikk veldig overfladisk til verks. Jeg trener og er aktiv, men er fortsatt meget depremert. Ettet fem ganger fikk jeg høre at jeg var oppegående og frisk når jeg fremdeles ønsket å ta livet mitt. Helt ufattelig. Og det var det eneste tilbudet jeg fikk. Maste igjen på legen om å gå noen å prate med. Hun ville igjen sette meg på Cipralex, som jeg har gått på i 10 år, og fikk igjen høre at jeg var for frisk til å snakke med en psykolog.

Klikk for å utvide...

Dette ligner mye på min situasjon, blir ikke tatt på alvor. Selv etter selvmordsforsøk.. Det er ingen hjelp å få. Jeg trener nesten hver dag, men likevel er det helt mørkt. Det hjelper ikke med Cipralex. Med min vonde bakgrunn burde jeg bli tatt på alvor. Psykiske problemer vises ikke utenpå, og derfor tror fastlegen at jeg har det bra. Og samlivet er også en katastrofe, da er det ikke mye lyspunkter.

Bare slenger inn en problemstilling her.
Å behandle depresjon/psykiske lidelser tas ofte og tidlig altfor lett på, ventelistene hos psykolog/psykiater er som kjent lange, det skrives først ut medikamenter, så stadig "tyngre" om det ikke er framgang og innen tid havner pasienten i et bruk av tyngre midler som er avhengighetsskapende, med dets følger/bivirkninger, problemene vokser og deretter blir det fort akuttinnleggelse på psyk, DPS og eventuelt LAR som neste stopp!

"Brannslukking" er måten helsevesenet møter denne problematikken på, sees ofte ikke i sammenheng med problemet i utgangspunktet, der en kombo av mentale/følelsesmessige utfordringer og medisinering og en eventuelt avhengighet er noe som man mer/mindre er blitt påført av sykehus og fastlege.

Det behandles i ettertid, men hver for seg!
Se på tilbudene som finnes og for ordens skyld finnes det unntak, men få...!
Er man blitt avhengig av medisiner/alkohol så behandles det der og der, men mentale /følelsesmessige problemer behandles ikke.
Har man mentale/følelsesmessige utfordringer behandles det der og der, men avhengighet av medisiner eller alkohol behandles ikke.

Vil mene at psykiatri/avhengighet henger sammen i mange tillfeller og hvor skal man da få profesjonell hjelp og behandling..?!

Insverderben skrev:

Vil mene at psykiatri/avhengighet henger sammen i mange tillfeller og hvor skal man da få profesjonell hjelp og behandling..?!

Klikk for å utvide...

Ja, ikke sant. Av og til står det fram noen og forteller at de har blitt behandlet for PTSD etter en bestemt hendelse, eller blitt behandlet for angst. Og nettopp slike historier gjør at en får tillit til systemet. Ligger også i språket at en skal gå og få hjelp. Artikler og tv-programmer oppfordrer til å søke hjelp, og Ari Behns datter har også sagt det. Rart det hele tida skapes et inntrykk av at følelsesmessige problemer kan tas ved rota. Kan kanskje gjøres i enkelte tilfeller, hvis behandleren er en helt spesiell person. Og den rette for "pasienten".

fotball_nerd skrev:

Dette ligner mye på min situasjon, blir ikke tatt på alvor. Selv etter selvmordsforsøk.. Det er ingen hjelp å få. Jeg trener nesten hver dag, men likevel er det helt mørkt. Det hjelper ikke med Cipralex. Med min vonde bakgrunn burde jeg bli tatt på alvor. Psykiske problemer vises ikke utenpå, og derfor tror fastlegen at jeg har det bra. Og samlivet er også en katastrofe, da er det ikke mye lyspunkter.

Klikk for å utvide...

Jepp. Sist gang jeg hadde time hos rask psykisk hele fikk jeg høre at nå så jeg frisk ut, og er oppegående. Jeg tenker på å ta livet mitt hver dag. Jeg hadde et sammenbrudd for et par måneder siden, hvor jeg nesten tok livet mitt. Gråt hver dag. Hadde det helt jævelig. Ble satt på ny antidepressiva av legen min. Tryglet igjen om å få noen å snakke med. Fikk endelig snakke med en psykolog i rask psykisk helse. Han spurte meg noen spørsmål, og sa ærlig talt at han var svært bekymret for meg og at jeg sannsynligvis måtte legges inn på psykiatrisk. Samme dag fikk jeg time hos rask psykisk helse, hvor en dame etter en samtale med meg sa at jeg ikke var så syk allikevel og at jeg ikke var syk nok til å bli innlagt, men at jeg skulle gå til samtaler på psykiatrisk. Ja vel. Her er vi... 5 samtaler senere. Ønsker fremdeles å ta livet mitt. Måtte slutte på antidepressiva pga hundre bivirkninger. Legen min mente jeg nå var frisk. Det er jeg IKKE. Jeg sliter fortsatt. Men noen dager er bedre enn andre dager. Og kanskje humøret mitt har vært bedre i det siste, som kanskje maskerer litt at jeg fortsatt sliter. Vurderer nå å gå til privat psykolog, selv om det vil ruinere meg økonomisk. Blir jo ikke tatt alvorlig av det offentlige helsevesenet i det hele tatt.

Budeia skrev:

Ja, ikke sant. Av og til står det fram noen og forteller at de har blitt behandlet for PTSD etter en bestemt hendelse, eller blitt behandlet for angst. Og nettopp slike historier gjør at en får tillit til systemet. Ligger også i språket at en skal gå og få hjelp. Artikler og tv-programmer oppfordrer til å søke hjelp, og Ari Behns datter har også sagt det. Rart det hele tida skapes et inntrykk av at følelsesmessige problemer kan tas ved rota. Kan kanskje gjøres i enkelte tilfeller, hvis behandleren er en helt spesiell person. Og den rette for "pasienten".

Klikk for å utvide...

Ja, og så møter mange bare "veggen!"
Ikke for å peke på eller kritisere noen spesielle behandlingssteder, men vet at b.la Modum bad har stor kompetanse og stor suksess ang behandling, men ventelisten er lang og en eventuell behandling der krever lang tid uten noen som helst medisinering i forkant.
Hva gjør man da i mellomtiden? Hæler det ut, lider som f... og slutter å fungere sånn noenlunde i månedsvis før man får hjelp og hvem orker slikt..?!
De som trenger det mest får dessverre ikke den hjelpen de trenger og altfor mye ansvar legges på pasienten/den trengende selv, er mitt inntrykk..!

TheBaseline skrev:

Jepp. Sist gang jeg hadde time hos rask psykisk hele fikk jeg høre at nå så jeg frisk ut, og er oppegående. Jeg tenker på å ta livet mitt hver dag. Jeg hadde et sammenbrudd for et par måneder siden, hvor jeg nesten tok livet mitt. Gråt hver dag. Hadde det helt jævelig. Ble satt på ny antidepressiva av legen min. Tryglet igjen om å få noen å snakke med. Fikk endelig snakke med en psykolog i rask psykisk helse. Han spurte meg noen spørsmål, og sa ærlig talt at han var svært bekymret for meg og at jeg sannsynligvis måtte legges inn på psykiatrisk. Samme dag fikk jeg time hos rask psykisk helse, hvor en dame etter en samtale med meg sa at jeg ikke var så syk allikevel og at jeg ikke var syk nok til å bli innlagt, men at jeg skulle gå til samtaler på psykiatrisk. Ja vel. Her er vi... 5 samtaler senere. Ønsker fremdeles å ta livet mitt. Måtte slutte på antidepressiva pga hundre bivirkninger. Legen min mente jeg nå var frisk. Det er jeg IKKE. Jeg sliter fortsatt. Men noen dager er bedre enn andre dager. Og kanskje humøret mitt har vært bedre i det siste, som kanskje maskerer litt at jeg fortsatt sliter. Vurderer nå å gå til privat psykolog, selv om det vil ruinere meg økonomisk. Blir jo ikke tatt alvorlig av det offentlige helsevesenet i det hele tatt.

Klikk for å utvide...

Husk at hvis alt ramler skikkelig sammen, så kan du oppsøke legevakt eller dps med døgnplasser og si at du planlegger selvmord der og da, så er de pliktige til å hjelpe deg.
Da blir det nok en kort døgnplasser, men de kan ikke avvise deg.

Henningsen skrev:

Husk at hvis alt ramler skikkelig sammen, så kan du oppsøke legevakt eller dps med døgnplasser og si at du planlegger selvmord der og da, så er de pliktige til å hjelpe deg.
Da blir det nok en kort døgnplasser, men de kan ikke avvise deg.

Klikk for å utvide...

Sant!
Fattig trøst men det er realiteten!

Insverderben skrev:

Vil mene at psykiatri/avhengighet henger sammen i mange tillfeller og hvor skal man da få profesjonell hjelp og behandling..?!

Klikk for å utvide...

Et veldig viktig poeng, og de som havner i den tyngste rusproblematikken er de som har en såpass jævlig hverdag at rus føles som eneste utvei for å slippe unna problemene, om enn bare for et øyeblikk.

fotball_nerd skrev:

Jeg er så deprimert nå at jeg har blitt så forbanna. Alt er et ork. Bare å komme seg gjennom dagen er en prøvelse, ser ingen lyspunkt.
Dette er ikke greit. Når skal det bli bedre?

Klikk for å utvide...

Når Leicester rykker opp?
Ser jo bra ut nå.

busemannen skrev:

Når Leicester rykker opp?
Ser jo bra ut nå.

Klikk for å utvide...

Dette er alt for alvorlig å spøke med. For meg er ikke livet noen spøk. Det er en massiv utfordring og komme seg gjennom dagen. Jeg slitet tungt psykisk. Og ser ingen bra utgang. Det må bedre seg snart. At Leicester rykker opp er jeg glad for. Men det blir lite i den store sammenhengen.