Når depresjonen fører til aggresjon

For å svare litt seriøst så er det vanskelig å si noe uten å vite din situasjon OP, får du behandling eller hjelp av noe slag? Bruker du medisiner? Jeg jobber i psykiatrien men møter primært mennesker med alvorlig psykoseproblematikk og schizofreni, men du får iallefall ikke høre fra meg at du bare må ta deg sammen og trene litt så går det bedre. Depresjon er noe helt jævlig og en alvorlig sykdom, så pri 1 er jo å få profesjonell hjelp!
 
Jeg er så deprimert nå at jeg har blitt så forbanna. Alt er et ork. Bare å komme seg gjennom dagen er en prøvelse, ser ingen lyspunkt.
Dette er ikke greit. Når skal det bli bedre?
Jeg synes det er vanskelig å komme med råd her, da jeg ikke vet hva som er årsaken til at du er blitt deprimert.
Vet heller ikke noe om din bakgrunn: Familie? Jobb/arbeidsløs? Ung/gammel? Fysisk sykdom? Trening? Hobby? osv.
 
Vet heller ikke noe om din bakgrunn: Familie? Jobb/arbeidsløs? Ung/gammel? Fysisk sykdom? Trening? Hobby? osv.
Trådstarter forklarer mer i sin tråd under Psykologi. Og nå ser problemet ut til å ha utviklet seg til mental aggresjon. Håper ikke det går bare nedover med fotballnerd, men det er en kjip realitet at problemer kan utvikle seg hvis det ikke kan tas tak i årsaken. Hvis en ender opp med å forulempe andre fysisk, kan det bli langvarig innleggelse ved dom? "Hater" vedkommende livet som det er ute i frihet, er det iallfall en forandring i livet.
 
Jeg har opplevd mye vondt. Vokst opp i et hjem preget av fyll og vold. En ødelagt barndom og ungdomstid. Fullstendig omsorgssvikt. Senere mye alkohol og depresjoner og angst. Mye motgang på privaten. Tørrlagt i 20 år. Er på "oppløpssiden" er nå så gammel at jeg ikke regner med noe bedring. Hver morgen kommer spørsmålet, er det noen vits i å stå opp.....Trening Berger meg fra totalt havari.
 
Jeg har opplevd mye vondt. Vokst opp i et hjem preget av fyll og vold. En ødelagt barndom og ungdomstid. Fullstendig omsorgssvikt. Senere mye alkohol og depresjoner og angst. Mye motgang på privaten. Tørrlagt i 20 år. Er på "oppløpssiden" er nå så gammel at jeg ikke regner med noe bedring. Hver morgen kommer spørsmålet, er det noen vits i å stå opp.....Trening Berger meg fra totalt havari.
Hva er det som gjør at du ikke søker hjelp? For det er jo hjelp å få, selv om man er "gammel".
 
Jeg har søkt hjelp. Gått til psykolog i flere omganger. Men nå er det lang ventetid. Så må bare vente.

De kan ikke sette deg på venteliste om du sier/mener det er akutt. Be legen sende deg på Post C og prøv å være så klar som mulig på det du har behov for mens du er der(medisiner, psykolog, sinnemestring, kognitiv terapi evt alle ting samtidig). Om fastlegen nekter prøv legevakten eller om det blir helt kritisk 113. Du sier situasjonen har forverret seg så da endres vilkårene fort.

"Du trenger ikke henvisning i akutte situasjoner der du trenger øyeblikkelig hjelp."
https://www.helsenorge.no/rettigheter/sykehus-og-spesialist/rett-til-nodvendig-helsehjelp/
 
Jeg har opplevd mye vondt. Vokst opp i et hjem preget av fyll og vold. En ødelagt barndom og ungdomstid. Fullstendig omsorgssvikt. Senere mye alkohol og depresjoner og angst. Mye motgang på privaten. Tørrlagt i 20 år. Er på "oppløpssiden" er nå så gammel at jeg ikke regner med noe bedring. Hver morgen kommer spørsmålet, er det noen vits i å stå opp.....Trening Berger meg fra totalt havari.
Klart sånne ting preger deg senere i livet. Men ikke gi opp, for man er aldri for "gammel" til å få hjelp. Hvis du klarer, så kom det ut på en spasertur noen ganger for dagen. Blir du sittende i sofaen og "synes synd på deg selv" dagen lang, er det ille. Da blir du på stedet hvil.
Klarer du å oppsøke f.eks. en cafe? Bare for å ta en kaffekopp og se andre mennesker. Kanskje komme i snakk med noen der, så du får tankene vekk fra det du sliter med.
Ikke lett dette, men håper du får en akutt time på en psykiatrisk poliklinikk e.l. Ikke gi opp!
 
Klart sånne ting preger deg senere i livet. Men ikke gi opp, for man er aldri for "gammel" til å få hjelp. Hvis du klarer, så kom det ut på en spasertur noen ganger for dagen. Blir du sittende i sofaen og "synes synd på deg selv" dagen lang, er det ille. Da blir du på stedet hvil.
Klarer du å oppsøke f.eks. en cafe? Bare for å ta en kaffekopp og se andre mennesker. Kanskje komme i snakk med noen der, så du får tankene vekk fra det du sliter med.
Ikke lett dette, men håper du får en akutt time på en psykiatrisk poliklinikk e.l. Ikke gi opp!

En ting som faller meg i tankene er viktigheten av å ha/få seg en interesse som man kan ta til et nivå hvor man skikkelig "nerder" seg inn i oppgaven.
Da gjør man noe og havner helt inn i oppgaven/hobbyen og fordyper seg så mye at man mister tid og sted.
Ikke mye rom for negative tanker om man har eller skaffer seg noe sånt.
Folk har godt av å 'nerde' litt på den måten.
I mine hobbyer er nerding et positivt ladet uttrykk, bare så det er sagt
 
De kan ikke sette deg på venteliste om du sier/mener det er akutt. Be legen sende deg på Post C og prøv å være så klar som mulig på det du har behov for mens du er der(medisiner, psykolog, sinnemestring, kognitiv terapi evt alle ting samtidig). Om fastlegen nekter prøv legevakten eller om det blir helt kritisk 113. Du sier situasjonen har forverret seg så da endres vilkårene fort.

"Du trenger ikke henvisning i akutte situasjoner der du trenger øyeblikkelig hjelp."
https://www.helsenorge.no/rettigheter/sykehus-og-spesialist/rett-til-nodvendig-helsehjelp/
Det her er viktig og spot on. Samtidig, dessverre, litt sånn typisk oss menn: Vi kan gå med diverse plager lenge fordi vi ikke vil mase eller virke storforlangende, der det hadde vært helt innafor å si at dette haster faktisk veldig. Det er en klassiker med menn som utsetter eller venter i kø på behandling, og når de dukker opp for lege/annet hakeslipp og blir nesten sinte fordi vedkommende ikke kom tidligere.
 
Jeg er så deprimert nå at jeg har blitt så forbanna. Alt er et ork. Bare å komme seg gjennom dagen er en prøvelse, ser ingen lyspunkt.
Dette er ikke greit. Når skal det bli bedre?
Kjenner meg dessverre igjen. Jeg har kort lunte. Har lest at det er en av symptomene på depresjonen. Går du på antidepressiva? Får du hjelp av det offentlige helsevesenet? Har du noen å snakke med?
 
Kjenner meg dessverre igjen. Jeg har kort lunte. Har lest at det er en av symptomene på depresjonen. Går du på antidepressiva? Får du hjelp av det offentlige helsevesenet? Har du noen å snakke med?
Går på antidepressiva, men det tar ikke alt. Ikke så mange å snakke med. Hun jeg bor sammen er ikke til noe hjelp..Det er nok en kraftig depresjon.
 

Tråder du følger

Mest likte innlegg

Tilbake
Topp