- 10 Jul 2023
- 1.553
Grunnet en del sykdom de siste ukene, har jeg omsider valgt å sløse bort en del tid på FM. Jeg spilte dette mye i min spede ungdom, men har ikke hatt noe spesielt forhold til de siste versjonene. Men nå var det dags igjen.
Jeg vet ikke hva som er mest forlokkende; om det er å leke Gud eller late som om karrieren man påtar seg er noe som kunne ha skjedd i virkeligheten. Jeg helte mer mot det siste da det skulle velges et lag. Skulle det være i nærheten av realistisk, tenkte jeg at lag som Manchester City, Barcelona og Bayern Munchen aldri ville ha ansatt en ukjent nordmann fra Norge uten noen meritter av noe slag å vise til.
Dermed falt valget på Abergavenny, en liten amatørklubb i walisisk 2. divisjon.
Målet var selvsagt å rykke opp, og kanskje på sikt å vippe The New Saints (som ikke engang er fra Wales!) ned fra deres dominerende posisjon. Andre storheter jeg måtte måle krefter med, involverte blant annet Barry, Cardiff Met Uni, Ponypridd, Llandudno og Haverfordwest.
Laget mitt hadde treningsfasiliteter fra helvete og en stadion med knapt 500 mennesker som møtte opp per kamp. Et budsjett på rundt 10.000 pund var heller ikke så veldig mye å jobbe med. Her måtte man altså begynne helt fra bunn av.
Men det å rykke opp viste seg å ikke være så vanskelig. Første sesong endte med en solid 1. plass, samt cup-triumf.
Etter å ha blitt forespeilet en kamp for tilværelsen på første nivå, valset laget mitt over alle fra første stund. De første 19 (!) kampene ble vunnet, før laget begynte å dabbe litt mer av mot slutten av sesongen. Tittelen ble imidlertid komfortabel til slutt.
Da må da neste mål være å oppnå et eller annet i Europa?
Siden laget tross alt er fra Wales, må man gjennom tre kvalikrunder for å komme seg til gruppespillet i Champions League. Etter tre ligatitler hjemme, klarte jeg omsider det. Som de glade amatørene man fortsatt var, så var vi dog sjanseløse. Én uavgjort og resten tap var fasit, og flere av tapene var med særdeles stygge sifre.
Men vi var der i det minste. Helt siden første sesong var vi innstilt på trinnvis forbedring av klubben; enten det innebar å ansette en fysioterapeut med et litt bedre rykte enn det vi hadde fra før, eller kjøpe inn 16-årige talenter man visste ville bli litt bedre enn de spillerne man hadde i dag på sikt. Pengepotten og klubbens omdømme vokste også sakte men sikkert.
Det hele ble en merkelig tilværelse til slutt. Den hjemlige ligaen ble en transportetappe og formalitet, der yngre spillere kunne utvikle seg i fred og ro mens man sparte stjernene, slik at de kunne være utvilt, til europa i håp om å få med seg et poeng fra tid til annen. Klubben var altfor god for hjemlig serie, og en verdiløs kasteball utenfor.
Enkelte av de bedre spillerne begynte å bli utålmodige, og ble sint da jeg avslo bud fra klubber som holdt til i typ League Two i England. Men for oss var det viktig å tenke langsiktig....
Og nå, 15 sesonger fra da jeg først startet i Abergavenny, vant klubben Champions League for første gang. Før det var det nærmeste jeg kom en kvartfinale. Etter en ekstremt spennende finale mot Barcelona som endte 2-2 etter ordinær tid, vant laget mitt 5-4 i straffekonken.
I dag har jeg trening- og ungdomsakademier i verdensklasse med full bemanning, samt en splitter ny stadion som rommer 30.000. Ikke verst for en liten landsby i Sentral-Wales. Samtlige ligatitler er vunnet, og det meste av cupene. Klubber som Real Madrid og Inter ligger langflate etter de verdensstjernene som nå spiller for klubben min, og flere har også prøvd å erverve meg som deres nye manager.
Det har jeg selvsagt avvist blankt. Jeg bygget opp denne lille klubben fra amatørskap til verdensherredømme. Hvorfor skulle jeg gå et annet sted?
Jeg vet ikke hva som er mest forlokkende; om det er å leke Gud eller late som om karrieren man påtar seg er noe som kunne ha skjedd i virkeligheten. Jeg helte mer mot det siste da det skulle velges et lag. Skulle det være i nærheten av realistisk, tenkte jeg at lag som Manchester City, Barcelona og Bayern Munchen aldri ville ha ansatt en ukjent nordmann fra Norge uten noen meritter av noe slag å vise til.
Dermed falt valget på Abergavenny, en liten amatørklubb i walisisk 2. divisjon.
Målet var selvsagt å rykke opp, og kanskje på sikt å vippe The New Saints (som ikke engang er fra Wales!) ned fra deres dominerende posisjon. Andre storheter jeg måtte måle krefter med, involverte blant annet Barry, Cardiff Met Uni, Ponypridd, Llandudno og Haverfordwest.
Laget mitt hadde treningsfasiliteter fra helvete og en stadion med knapt 500 mennesker som møtte opp per kamp. Et budsjett på rundt 10.000 pund var heller ikke så veldig mye å jobbe med. Her måtte man altså begynne helt fra bunn av.
Men det å rykke opp viste seg å ikke være så vanskelig. Første sesong endte med en solid 1. plass, samt cup-triumf.
Etter å ha blitt forespeilet en kamp for tilværelsen på første nivå, valset laget mitt over alle fra første stund. De første 19 (!) kampene ble vunnet, før laget begynte å dabbe litt mer av mot slutten av sesongen. Tittelen ble imidlertid komfortabel til slutt.
Da må da neste mål være å oppnå et eller annet i Europa?
Siden laget tross alt er fra Wales, må man gjennom tre kvalikrunder for å komme seg til gruppespillet i Champions League. Etter tre ligatitler hjemme, klarte jeg omsider det. Som de glade amatørene man fortsatt var, så var vi dog sjanseløse. Én uavgjort og resten tap var fasit, og flere av tapene var med særdeles stygge sifre.
Men vi var der i det minste. Helt siden første sesong var vi innstilt på trinnvis forbedring av klubben; enten det innebar å ansette en fysioterapeut med et litt bedre rykte enn det vi hadde fra før, eller kjøpe inn 16-årige talenter man visste ville bli litt bedre enn de spillerne man hadde i dag på sikt. Pengepotten og klubbens omdømme vokste også sakte men sikkert.
Det hele ble en merkelig tilværelse til slutt. Den hjemlige ligaen ble en transportetappe og formalitet, der yngre spillere kunne utvikle seg i fred og ro mens man sparte stjernene, slik at de kunne være utvilt, til europa i håp om å få med seg et poeng fra tid til annen. Klubben var altfor god for hjemlig serie, og en verdiløs kasteball utenfor.
Enkelte av de bedre spillerne begynte å bli utålmodige, og ble sint da jeg avslo bud fra klubber som holdt til i typ League Two i England. Men for oss var det viktig å tenke langsiktig....
Og nå, 15 sesonger fra da jeg først startet i Abergavenny, vant klubben Champions League for første gang. Før det var det nærmeste jeg kom en kvartfinale. Etter en ekstremt spennende finale mot Barcelona som endte 2-2 etter ordinær tid, vant laget mitt 5-4 i straffekonken.
I dag har jeg trening- og ungdomsakademier i verdensklasse med full bemanning, samt en splitter ny stadion som rommer 30.000. Ikke verst for en liten landsby i Sentral-Wales. Samtlige ligatitler er vunnet, og det meste av cupene. Klubber som Real Madrid og Inter ligger langflate etter de verdensstjernene som nå spiller for klubben min, og flere har også prøvd å erverve meg som deres nye manager.
Det har jeg selvsagt avvist blankt. Jeg bygget opp denne lille klubben fra amatørskap til verdensherredømme. Hvorfor skulle jeg gå et annet sted?
