Album jeg hører på nå

Warren_Zevon_-_Bad_Luck_Streak_in_Dancing_School.jpg

Warren Zevon - Bad Luck Streak in Dancing School (1980)

Klarer aldri å matche den fantastiske forgjengeren Excitable Boy (1978) i verken enkeltlåter eller helhet, men tross en ganske så ujamn og skuffende affære får man nå likevel et par godlåter klemt inn mellom alt det ikke fullt så imponerende.

Lydbildet bikker mellom tidsriktig new wave og litt mer livlig og noe tilbakelent country-ballader men ja, skiva finner seg nå dessverre aldri helt til rette i mine ører, og den svakeste utgivelsene fra nylig innkjøpte 5 Disc Album Classic CDen av Warren Zevon.

Rating: 5,5/10

Høydepunkter: Bad Luck Streak in Dancing School, Jungle Work, Play It All Night Long, Jeannie Needs a Shooter, Gorilla, You're a Desperado og Bed of Coals
 
Warren_Zevon_-_Stand_In_The_Fire.jpg

Warren Zevon - Stand in the Fire (1980)

Nå dette var helt andre boller. Ei forrykende og heftig konsertskive med noen av Zevons beste låter gjort i desto mer energiske utgaver. Eneste minuset er jo at man nå ser at en senere 2007 CD remaster inkluderer hva den utgaven man besitter så gjerne burde hatt med, da gjennom fire ekstra bonuskutt.

Tja, kan vel ikke klage. Stand in the Fire ble visstnok aldri utgitt i CD format før flere år etter Warrens død og mulig han selv mislikte eller var uenig i originale sporlista/kvalitet. Kan jo også ha vært noe kluss med plateselskap om rettigheter og slikt.
Uansett, den nest beste av albumene man har hørt til nå, og får vel prøve å lete opp nevnte utvidede remaster, og er kvaliteten like bra som resten av original innholdet, så er det ikke umulig at ratingen kan bykse helt til topps.

Rating: 9,5/10

Høydepunkter: Stand in the Fire, Jeannie Needs a Shooter, Excitable Boy, Mohammed's Radio, Werewolves of London, Lawyers, Guns and Money, The Sin, Poor Poor Pitiful Me, I'll Sleep When I'm Dead og Bo Diddley's a Gunslinger/Bo Diddley
 
Har slått av Tv'n, hifi-anlegget og mobilen er på vibrasjon.
Nyter naturens lyder med fuglesang, innsekter og at våren vekker naturen opp igjen med lyd, aktivitet og lukt.
Fått nok "støy" i lang tid, og lytter heller ikke til mine favorittartister/album på denne tiden av året.
Det er en tid for alt og nyter våren! 😊
 
220px-Three_of_a_Perfect_Pair.jpg

King Crimson - Three of a Perfect Pair (1984)

Av en eller annen grunn så trodde jeg dette var oppfølgeren til Discipline (1981), men viste seg altså at Beat (1982) ankom først i rekka av Levin, Belew, Bruford og Fripp 80-talls line upen av King Crimson.
Vel, fant nå omsider en strøken 30th Anniverary CD remaster, og av tidligere kjøp (også et par fra 40th Anniversary utgavene) så fremstår lydbildet fyldigere og røffere (særlig bassen) på 30th utgavene, og siden man har samlet på den serien siden 2004 blir alt annet stående litt negativ ut i musikkhylla mi.

Men innholdet er nå uansett viktigst, og spent på om Three of a Perfect Pair kunne følge opp den fantastiske Discipline og blandingen av prog rock, verdens musikk og new wave like bra.

Albumet er delt opp over 2 sider, 1 er via Left Side og 2 er Right Side.
Førstnevnte er nok mer pop-rock og new wave orientert, der tittelkuttet høres nesten ut som The Police på steroider.

Model Man fortsetter den fyldige new wave funk-popen og skivas kanskje beste stund ankommer med Sleepless der virkelig slæpper godt fra seg. Denne minner litt om tidlig 80-talls Rush (ala Signals og Moving Pictures) møter XTC fra samme periode.

Man With an Open Heart har noe østlig over seg, og ikke helt på samme høyde som sine forgjengere, men igjen bassen er solid og den spretter greit av sted.

Nuages (That Which Passes, Passes Like Clouds) avslutter side 1, og hinter greit om mer av det samme utover.

Side 2 blir dessverre noe ujamn, hvor fokuset mot mer improviserte og unødig lange spor, setter en kjapp stopper for en potensielt høyere rating, hvert fall for min del. De går liksom ingen steder, og sikkert topp om en digger slikt, men får fint lite ut av alt.

Ser enkelte sammenligner dem med Sheltering Sky fra 1981 albumet, men dette var jo ei utsøkt og fantastisk instrumental, kanskje det beste på hele albumet. En real stand out, mens Industry og No Warning er bare bli ferdig og kom med noe som det faktisk svinger litt av.

Dig Me innledes med en del kaotisk støy før det blir litt retur til de mer fengende og melodiøse stunder.

Avsluttes med Larks' Tongues in Aspic Part III, den beste av instrumentale her men klarer nok aldri å helt følge de enorme navnebrødrenes kvalitet.

Ingen tvil om at bandet er langt mer inni 80-talls soundet på sitt tredje forsøk fra nevnte tiår og det låter på ingen måter fælt. Stadig veldig tight og melodiøst, så likte man 1981 skiva vil en nok sikkert hente mye igjen her også.

Får se om en kan få tak i Beat ved en annen anledning, inntil da blir det med godkjent:

Rating: 7/10

Høydepunkter: Three of a Perfect Pair, Model Man, Sleepless, Man With an Open Heart, Dig Me og Larks' Tongues in Aspic Part III
 
Insverderben skrev:
Har slått av Tv'n, hifi-anlegget og mobilen er på vibrasjon.
Nyter naturens lyder med fuglesang, innsekter og at våren vekker naturen opp igjen med lyd, aktivitet og lukt.
Fått nok "støy" i lang tid, og lytter heller ikke til mine favorittartister/album på denne tiden av året.
Det er en tid for alt og nyter våren! 😊
Klikk for å utvide...
Første som dukket opp når en leste dette med beskrivelse av vår, lukt og lyder er at det er på høy tid å hente frem igjen dette britiske popmesterverket fra "støvet":
XTC_-_2010_Skylarking_%28LP_cover%29.jpg

XTC - Skylarking (1986)

XTC var man innom så og si alt av (minus et og annet album) i senvinter og tidlig vår 2022, men av en eller annen grunn ble Skylarking værende på vent.

Swindongruppa hadde jo mellom 1978 og 1985 foretatt seg en interessant reise fra langt mer energisk og leken gitardominert pop-punk og new wave til å ende opp med et varmt kjærlighetsbrev i retning av psykedelisk pop fra 60-tallet.

Skiver som Drums and Wires (1979) og Black Sea (1980) viste til at de enda ikke helt hadde "vokst" fra seg de rampete post-punker soundet, men når English Settlement (1982) ble utgitt var det gjennom et langt mer modent og ambisiøst band som var innom et mindre hav av ulike sjangre.

Dessverre gikk kanskje noe av futtet ut av dem også med at de hadde sluttet å turnere og ble et studioband på fulltid.

Mummer (1983) og The Big Express (1984) hadde flotte stunder men helheten virket milevis unna å være like komplett som nevnte albumtrio. Likevel, på Mummer spesielt kunne en skimte lyden av ting som skulle komme, med vårlig og sommerlige lyder og temaer.

I mellomtid utga de under The Dukes of Stratosphear det herlige og retroklingende 25 o'Clock (1985) som parodierte og refererte til mang en klassisk 60-talls hit og ikke umulig at de oppnådde en ny frihet som ble bragt med videre til deres neste XTC album i hop med Todd Rundgren.

Summer's Cauldron åpnes med lyden av vår og sommer, innsekter, fuglekvitter og en kan nærmest kjenne solstrålene slikke hudens overflate mens en ligger i steika og henter frem en iskald drink for å kjøle seg ned.
Overgangen mot den like sommerlige Grass er fantastisk, og lite bringer med seg sommerfølelsen enn lukta av nyklipt gress.

Deretter og ut kommer perlene på snor, og Rundgrens produksjon i hop med et band på toppen av sin kreative slagkraft gjør at alt bare veves utsøkt inni hverandre, der de flyter i vei og gir meg stadig den deilige sommerfugl i magen følelsen kun de helt spesielle platene makter å få frem.

Som med de fleste av bandets utgivelser, er det Andy Partridge som er hovedlåtskriver og vokalist, men Colin Moulding har ofte bidratt med låter av like sterkt kaliber, og alltids hatt et inntrykk av at han var hakket vassere på å gjøre låter som endte opp i singelformatet.

Her får de spredt sine verker utover med temaer om årstider (sommer, høst, vinter og vår), dagliglivets syssel, arbeidsdagens grå tilværelse, forelskelse, kjærlighet, giftemål, ekteskapets mange prøvelser, døden og mye annet.

Alle låtene innehar en fantastisk flyt, varme og variasjon der de mange ulike temaer blir benyttet til det fulle og hele.
En åpenbar forandring fra 2001 remasteren, er at overraskelseshiten Dear God er nå flyttet fra å avslutte det hele, til å bytte plass med Sacrificial Bonfire.

Denne besitter jeg to CD utgaver av, en via en 2001 remaster men den man nå har hentet frem ble gjenutgitt under "Corrected Polarity Edition" i 2014, først utgitt i 2010 på Vinyl. Her er visstnok fyldighet og varme skrudd opp flere hakk (sies det), og joda, bassen og strykerne kommer nok veldig godt ut her, men er så lenge siden en hørte 2001 versjonen, så orker ikke begynne å pirke mellom disse på en og samme tid.

Alt i alt, XTC var jaggu meg nære å toppe dette vakre albumet i 1999 med Apple Venus Vol. 1 og da var det vel kun Andy Partridge og Colin Moulding igjen av original besetningen.

Uansett, imponerende at noe så vakkert kunne komme frem fra så mye grums som det virket å ligge imellom Andy og Todd Rundgren i studio.

Å ja, glemte jo at albumomslaget har blitt noe omjustert fra det grønne med en mann/dame som spiller på noe instrumenter til et kvinnelig (og mannlig) kjønnsorgan på forsiden/baksiden.

Rating: 10/10

Høydepunkter: Summer's Cauldron, Grass, The Meeting Place, That's Really Super, Supergirl, Ballet for a Rainy Day, 1000 Umbrellas, Season Cycle, Earn Enough for Us, Big Day, Another Satelite, Mermaid Smiled, The Man Who Sailed Around His Soul, Dear God, Dying og Sacrificial Bonfire
 
Frank.N.Steen skrev:
Første som dukket opp når en leste dette med beskrivelse av vår, lukt og lyder er at det er på høy tid å hente frem igjen dette britiske popmesterverket fra "støvet":
XTC_-_2010_Skylarking_%28LP_cover%29.jpg

XTC - Skylarking (1986)

XTC var man innom så og si alt av (minus et og annet album) i senvinter og tidlig vår 2022, men av en eller annen grunn ble Skylarking værende på vent.

Swindongruppa hadde jo mellom 1978 og 1985 foretatt seg en interessant reise fra langt mer energisk og leken gitardominert pop-punk og new wave til å ende opp med et varmt kjærlighetsbrev i retning av psykedelisk pop fra 60-tallet.

Skiver som Drums and Wires (1979) og Black Sea (1980) viste til at de enda ikke helt hadde "vokst" fra seg de rampete post-punker soundet, men når English Settlement (1982) ble utgitt var det gjennom et langt mer modent og ambisiøst band som var innom et mindre hav av ulike sjangre.

Dessverre gikk kanskje noe av futtet ut av dem også med at de hadde sluttet å turnere og ble et studioband på fulltid.

Mummer (1983) og The Big Express (1984) hadde flotte stunder men helheten virket milevis unna å være like komplett som nevnte albumtrio. Likevel, på Mummer spesielt kunne en skimte lyden av ting som skulle komme, med vårlig og sommerlige lyder og temaer.

I mellomtid utga de under The Dukes of Stratosphear det herlige og retroklingende 25 o'Clock (1985) som parodierte og refererte til mang en klassisk 60-talls hit og ikke umulig at de oppnådde en ny frihet som ble bragt med videre til deres neste XTC album i hop med Todd Rundgren.

Summer's Cauldron åpnes med lyden av vår og sommer, innsekter, fuglekvitter og en kan nærmest kjenne solstrålene slikke hudens overflate mens en ligger i steika og henter frem en iskald drink for å kjøle seg ned.
Overgangen mot den like sommerlige Grass er fantastisk, og lite bringer med seg sommerfølelsen enn lukta av nyklipt gress.

Deretter og ut kommer perlene på snor, og Rundgrens produksjon i hop med et band på toppen av sin kreative slagkraft gjør at alt bare veves utsøkt inni hverandre, der de flyter i vei og gir meg stadig den deilige sommerfugl i magen følelsen kun de helt spesielle platene makter å få frem.

Som med de fleste av bandets utgivelser, er det Andy Partridge som er hovedlåtskriver og vokalist, men Colin Moulding har ofte bidratt med låter av like sterkt kaliber, og alltids hatt et inntrykk av at han var hakket vassere på å gjøre låter som endte opp i singelformatet.

Her får de spredt sine verker utover med temaer om årstider (sommer, høst, vinter og vår), dagliglivets syssel, arbeidsdagens grå tilværelse, forelskelse, kjærlighet, giftemål, ekteskapets mange prøvelser, døden og mye annet.

Alle låtene innehar en fantastisk flyt, varme og variasjon der de mange ulike temaer blir benyttet til det fulle og hele.
En åpenbar forandring fra 2001 remasteren, er at overraskelseshiten Dear God er nå flyttet fra å avslutte det hele, til å bytte plass med Sacrificial Bonfire.

Denne besitter jeg to CD utgaver av, en via en 2001 remaster men den man nå har hentet frem ble gjenutgitt under "Corrected Polarity Edition" i 2014, først utgitt i 2010 på Vinyl. Her er visstnok fyldighet og varme skrudd opp flere hakk (sies det), og joda, bassen og strykerne kommer nok veldig godt ut her, men er så lenge siden en hørte 2001 versjonen, så orker ikke begynne å pirke mellom disse på en og samme tid.

Alt i alt, XTC var jaggu meg nære å toppe dette vakre albumet i 1999 med Apple Venus Vol. 1 og da var det vel kun Andy Partridge og Colin Moulding igjen av original besetningen.

Uansett, imponerende at noe så vakkert kunne komme frem fra så mye grums som det virket å ligge imellom Andy og Todd Rundgren i studio.

Å ja, glemte jo at albumomslaget har blitt noe omjustert fra det grønne med en mann/dame som spiller på noe instrumenter til et kvinnelig (og mannlig) kjønnsorgan på forsiden/baksiden.

Rating: 10/10

Høydepunkter: Summer's Cauldron, Grass, The Meeting Place, That's Really Super, Supergirl, Ballet for a Rainy Day, 1000 Umbrellas, Season Cycle, Earn Enough for Us, Big Day, Another Satelite, Mermaid Smiled, The Man Who Sailed Around His Soul, Dear God, Dying og Sacrificial Bonfire
Klikk for å utvide...
Flott innlegg og XTC er konger.
Jukser litt og disse tider hører jeg på svarttrosten morgen og kveld og i tillegg til Kate Bush sine henvisninger og fantastiske vokalprestasjoner der hun nærmest gjengir dets sang er jo nedenstående låt også helt nydelig!

For å se dette innholdet trenger vi ditt samtykke til å angi tredjeparts informasjonskapsler.
For mer detaljert informasjon, se vår informasjonskapsel-side.
 
Insverderben skrev:
hører jeg på svarttrosten morgen og kveld
Klikk for å utvide...
Litt av en mektig røst på en så liten skapning. Har faktisk tatt opp noen lydklipp siste tid med telefonen, og spiller de av for å se om en får noe motreaksjon fra trærne. Etter at en har kuttet ut med bruk av hodetelefoner/øreplugger (grunnet øresus i begge ørene) blir det å løpe/gå i skog og mark en langt mer interessant opplevelse, der en tidligere ville gått glipp av mye om en bare "låste" alt ute med musikk og mobiltelefon. Kombinasjon av lukt, temperaturer og lyder i vårsesong er spesiell og nesten synd det ikke kan vare litt lenger.
 
Frank.N.Steen skrev:
Litt av en mektig røst på en så liten skapning. Har faktisk tatt opp noen lydklipp siste tid med telefonen, og spiller de av for å se om en får noe motreaksjon fra trærne. Etter at en har kuttet ut med bruk av hodetelefoner/øreplugger (grunnet øresus i begge ørene) blir det å løpe/gå i skog og mark en langt mer interessant opplevelse, der en tidligere ville gått glipp av mye om en bare "låste" alt ute med musikk og mobiltelefon. Kombinasjon av lukt, temperaturer og lyder i vårsesong er spesiell og nesten synd det ikke kan vare litt lenger.
Klikk for å utvide...
En gave til oss alle det du nevner og du har virkelig skjønt det og tatt det til deg...! 😊
 
zVkPrQw.jpeg


Nyhandlet digital utgave av Tom Petty & Heartbreakers Mojo fra 2010.

Som en av veldig få artister/grupper - har en del album av Tom Petty solo og med hjerteknuserne - blitt utgitt i nyere remastere - med bedre lyd og dynamikk enn originalene. Pleier jo å være omvendt.

At de hadde gjort det også med Mojo var nytt for meg - fant det i noen skriverier på nett i dag. Original cden fra 2010 har ikke fått mye spilletid her - dessverre en komprimert utgivelse. Handlet kjapt den nye remasteren på Qobuz - som regel der jeg gjør mine digitale kjøp.

Denne nye remasteren (som heter Extra Mojo Version) kom i fjor høst, har mye bedre dynamikk og et par bonus kutt i tillegg. Den låter fremdragende :) Mange gode låter.

Jeg er stor Tom Petty & Heartbreakers fan. Min liste med beste album kåringen ville nok inneholdt et solo: Wildflowers og et med gruppa: Damn the Torpedos.
 
Spock skrev:
med bedre lyd og dynamikk enn originalene
Klikk for å utvide...
Jeg har de to boksene med vinylplater som kom for fire,fem år siden. Complete Studio Albums Vol 1,og Vol 2 Hellige jul så bra de låter.
Den Wildflowersplaten der er en av de beste vinylutgivelsene jeg noensinne har hørt.
Super artist. Veldig glad i Mojoplaten,selv om jeg setter Echo kneppet over.
Live Anthology vinylboksen låter også ekstremt bra. Virker som Pettyleiren er opptatt av god lyd.
Jeg vet både Petty var,og Campbell er veldig gitar,og utstyrsgeeker,så lyd blir vel fort en greie da.
 
Hedning skrev:
Jeg har de to boksene med vinylplater som kom for fire,fem år siden. Complete Studio Albums Vol 1,og Vol 2 Hellige jul så bra de låter.
Den Wildflowersplaten der er en av de beste vinylutgivelsene jeg noensinne har hørt.
Super artist. Veldig glad i Mojoplaten,selv om jeg setter Echo kneppet over.
Live Anthology vinylboksen låter også ekstremt bra. Virker som Pettyleiren er opptatt av god lyd.
Jeg vet både Petty var,og Campbell er veldig gitar,og utstyrsgeeker,så lyd blir vel fort en greie da.
Klikk for å utvide...

Slik jeg forstår det ble den "remaster" greia satt i gang av bl.a. Tom Petty selv rundt 2013/2014. Mest pga den dårlige lyden det var på flere album - særlig perioden fra ca 1990. Så et intervju med han om dette for mange år siden.

De plukket frem de beste mastertapene de fant og maxet det de klarte av dynamikk og lydkvalitet.

Det har de også fortsatt med etter han så sørgelig døde.

En artist mange kan ha som forbilde - med stor respekt for sine utgivelser - og for sine fans. Skulle ønske flere tenkte på denne måten.

Enig med deg om Echo - et knallalbum - ble nesten julaften her når jeg så det kom en slik god remaster av det for noen år siden.
 
Det finnes en glimrende dokumentar på Youtube om Wildflowers albumet:

For å se dette innholdet trenger vi ditt samtykke til å angi tredjeparts informasjonskapsler.
For mer detaljert informasjon, se vår informasjonskapsel-side.

Tom Petty: Somewhere You Feel Free - The Making of Wildflowers

Fra 2021.

In early 2020, a collection of 16mm film from 1993-95 was discovered in the archive of legendary artist Tom Petty. The film was shot while Tom was on a prolific songwriting streak for years making what he intended to be a double album called Wildflowers. Tom Petty was known for being reclusive about his personal life and his creative process. “Somewhere You Feel Free” allows you to spend 90 minutes immersed in the candid and musically rich world of Tom’s creativity as he makes his first album with legendary producer Rick Rubin. With collaborators providing unrivaled access and featuring never before seen footage captured during the making of Wildflowers - Tom’s personal favorite album.

“Tom Petty, Somewhere You Feel Free”, a small slice of rock history that becomes a loving and lovely portrait, has the ability to change the way you hear and see him too.” - The Wrap
“An enthralling experience” - Variety
Klikk for å utvide...
 
Spock skrev:
En artist mange kan ha som forbilde
Klikk for å utvide...
Visste ikke dette med at de selv tok initiativ til å remastre for å få oppgradert lyd. Jeg ble kjempeinteressert,og skal lete etter det intervjuet. De slo jo på stortromma med de reutgivelsene. Chris Bellman mastret for vinyl. Han har vært en av de beste i bransjen i mange år. Neil Young bruker kun ham tror jeg,og Onkel Neil er besatt av lyd. Tykk vinyl uten noen hørbare pops,og clicks. Man fikk virkelig valuta for pengene for de boksene.
Det eneste negative jeg har å si om Tom Petty er denne flyskrekken han slet med som gjorde at han nesten aldri var i Europa. Han spilte i London dagen etter Neil Young spilte der for noen år siden,og det er noe jeg gjerne skulle opplevd,men jeg var opptatt med jobb den helgen.
Petty er en av de artistene jeg virkelig skulle sett live,men aldri fikk gjort.
 
Hedning skrev:
Visste ikke dette med at de selv tok initiativ til å remastre for å få oppgradert lyd. Jeg ble kjempeinteressert,og skal lete etter det intervjuet. De slo jo på stortromma med de reutgivelsene. Chris Bellman mastret for vinyl. Han har vært en av de beste i bransjen i mange år. Neil Young bruker kun ham tror jeg,og Onkel Neil er besatt av lyd. Tykk vinyl uten noen hørbare pops,og clicks. Man fikk virkelig valuta for pengene for de boksene.
Det eneste negative jeg har å si om Tom Petty er denne flyskrekken han slet med som gjorde at han nesten aldri var i Europa. Han spilte i London dagen etter Neil Young spilte der for noen år siden,og det er noe jeg gjerne skulle opplevd,men jeg var opptatt med jobb den helgen.
Petty er en av de artistene jeg virkelig skulle sett live,men aldri fikk gjort.
Klikk for å utvide...

Fant et klipp der han snakker om det:

For å se dette innholdet trenger vi ditt samtykke til å angi tredjeparts informasjonskapsler.
For mer detaljert informasjon, se vår informasjonskapsel-side.

Han snakker mest om high resolution og mp3 først (man kan ha meninger om dette) - men så om lavere mastring og høyere dynamikk - som man ikke kan ha andre meninger om - det er bedre! :cool:

Skulle gjerne ha sett han live selv. Dessverre er det ganske lite av live konserter å finne på blu ray også - synd, for han var en veldig god live artist, han og The Heartbreakers, Campbell er en glimrende gitarist.
 
Spock skrev:
The Heartbreakers
Klikk for å utvide...
Og Petty var jo bandet til Bob Dylan på Australiaturneen hans. Jeg har hatt en del bootlegs fra de konsertene,men ikke funnet noen med god lyd. Men jeg har alltid håp om at neste Bootlegseries med Bob Dylan skal være outtakes fra den turneen.
Jeg trodde den Running Down a Dream dokuen inneholdt en konsert,men den gjorde visst ikke det.
Men jeg har jo Live Anthology,så får nøye meg med Petty uten bilder. Men er helt enig. Det hadde vært fint å hatt en full konsert på dvd/bluray. Live Anthology er jo en rekke sanger fra forskjellige konserter satt sammen om jeg ikke husker feil. Tror ikke jeg har hørt den på et par år.
 
Har tatt med min far på Beach Boys, The Who, Neil Young og Dylan konserter i Norge ( siste med Dylan var forøvrig ikke noen høydare), og planen var alltid å få sett Tom Petty også. Det toget har jo gått. WIldflower er en veldig fin plate, og langt mer riktig Petty lyd en de der overproduserte Jeff Lynne greiene. Liker veldig godt lyden hans fra slutten av 70 tallet, overgangen til 80 tallet- hvor du hører trommene blir mykere - i takt med soft rock trenden som herjet - og etterhvert blir røffere igjen utover 80 tallet. Ja, også synth trommer, på Southern Accents. Gitarlyden hans er flott og stemmen til Tom Petty er nesten som en penere versjon av Dylans vil jeg si. Men mer nyansert og ganske unik klang.
 
Jeff Wayne's Musical Version Of The War Of The Worlds :alien:

8NSxGNL.jpeg


Akkurat rippet dobbelt SACDen - få det inn på pcen så det kan frigjøres plass i hylla. God dynamikk i SACD sporet - men dårlig dynamikk i cd-sporet i samme utgave - ganske spesielt...

En gammel favoritt dette, har den i flere utgaver, også vinyl - og et par blu rays/dvder med live opptreden - både den gamle og den nye line-upen.

Stilig med Richard Burton som narrator og vokalister som Phil Lynott, Chris Thompson og Justin Hayward.

Spennende Scifi & rock i en perfekt mix.

"Yes, the chances of anything coming from Mars are a million to one" he said
"The chances of anything coming from Mars are a million to one"
But still they come!
Klikk for å utvide...
 
Du må logge inn eller registrere deg for å svare her.

Nyeste kunngjøringer

Tråder du følger

Mest sette tråder

Mest likte innlegg

Tilbake
Topp