- 8 Jul 2023
- 3.007
Denne har jeg sett frem til, og det skal bli deilig å kjøre gjennom mye åttitallsfilm frem til fristen.
Ser allerede med @spårt sin liste at en har ei fin grunn til å omsider se Amadeus og Fanny & Alexander selv om en har eid begge på DVD i ørten år. Das Boot, Raging Bull Paris, Texas, Full Metal Jacket og Ran skal definitivt gyves løs på også.
Får legge svaret mitt inn under spoilertagen, for blir nok et ganske så langt innlegg:
Hadde en fin prat med mamma om tv-utvalg på 80-tallet og hun nevnte ei kanal som het Janko eller noe lignende, men NRK var nok vanskelig å vippe av pinnen med det første.
Det med VHS sin ankomst (var vel også svindyr i sin tid) medførte nok mye frustrasjon for de som gikk for konkurrentene Betamax eller Video 2000. Pappa gikk for Beta fordi det skulle være det beste på markedet, men det hjalp lite når VHSen tok over og det ble for dyrt der og da (skyldes nok mest at mamma og pappa fikk meg inni alt også, samt bygde hus og det kosta skjorta) i å plutselig bytte til et annet filmformat.
Men det ble nå mye spennende og minneverdig besøk til videoutleien på den lokale bensinstasjon, i hop med den svarte og "lette" bærbare videospiller kofferten på slep. Alltids interessant å se som den faktisk fungerte, eller om kassetten plutselig slo seg vrang. Stakkars pappa, han fikk en del tyn av mamma og meg når noe gikk skeis.
Ble noe helt annet når vi fikk VHS spiller og masse opptakskassetter utover 90årene, ta opp alt en ville av film og tv-sendinger.
Sleazy videosjapper ja, med dårlig forsøk i å skjule "kunstfilmene" sine med en liten gardin eller gjennomsiktig rosa/lilla duk, som hinder i at unge øyne skal få se noe de ikke burde se.
Da var det kjekt med storebrødre-søsken (vel, andres kom ofte godt med) eller eldre fettere som kan komme til unnsetning.
Uansett, et av mine tidligste kinobesøk huskes nok først og fremst fordi en var så liten og spinkel, så pappa måtte holde meg fast med en hånd fordi kinosetet vippet meg nesten oppi lufta.
Det filmtiåret blir vel i ettertid ofte omtalt som den store popcornfilmeraen, der nevnte Lucas og Spielberg virkelig satte sine avtrykk (på godt og vondt) for en helt ny generasjon med kinogjengere.
Til og med lille Norge maktet å slå seg jo opp med Veiviseren (1987) som definitivt skal ses igjen om ikke lenge.
Den amerikanske remaken to tiår senere med Karl Urban, den vet jeg ikke om en vil gjøre det samme med.
Deretter ankom jo den tause og mystiske enmannshæren tilbake fra Vietnamhelvete i First Blood med Rambo samme året, og sørget for at Sly Stallone fikk vist at han hadde mer enn kun Rocky karakteren å spille på.
En annen muskelbunt skulle gjøre et overraskende comeback (etter sin forrige gigantiske flopp-kalkun og debutfilm Hercules in New York) da med Arnold Schwarzenegger som Conan the Barbarian. Disse to larger than life actionstjernene ville jo nærmest dele 80 og 90-tallet seg i mellom (inkludert en viss dansk Brigitte Nielsen sies det) hvor rivaliseringen raskt slo ut hvem som hadde størst biceps eller kunne by på antall drepte skurker (Commando og Rocky 2 og 3) tok vel livet av nærmest 1000 pluss bad guys eller mer.
Innimellom alt ble også eldre tøffinger som Clintern, Charles Bronson og Lee Marvin med på actionmoroa, der Bronson gikk mer mot et sleazy og b-film aktig deal med Cannon films. Disse bragte tilbake arktitekt-hevneren Paul Kersey i 1982 med Death Wish 2 og den ble en overraskende suksess. 3ern er minst like dødelig og komisk som Commando, og Bronson holdt ingen ting tilbake verken i blodtørst eller bad ass attitude, selv langt oppi 70-årene.
Clintern var ikke noe dårligere og sørget for at Dirty Harry returnerte ikke bare en gang men 2, først i den uhyre sleazy og mørke vigilante action filmen Sudden Impact (1983). Denne minner egentlig litt om noen av de nevnte Bronson Death Wish oppfølgerne, der vipper mellom rølp, brutalitet og total cheese men så utrolig mye moro og komiske scener skjer utover.
Sprøtt at James Bond stadig hadde Roger Moore helt inn i 1985, selv om en da elsker jo mannens mange Bond eventyr med sin gentleman sjarm, vittige one-liners og iskalde killerinstinkt.
Tror han bikka nesten 60 år i siste filmen, og uttalte vel allerede i 1981 at noen langt yngre burde ha overtatt men mulig Dalton og Brosnan var låst fast i kontrakter på den tid.
Bruce Willis ga 80-tallet en viktig og sterkt nødvendig motpart til de mange skyteglade og nærmest uovervinnelige muskelbuntene-Arnold/Sly klonene samt kampsport ekspertene, da med en tynnhåret, ugredd og litt mer ordinær utstyrt antihelt, som ikke var supermenneske eller så ut som han levde på et treningssenter 24/7. Men en kar som drakk, røyka og åt junk-food fremfor helsekost, var full av feil og mangler. Han og den etter hvert så gjennomblodige helsetrøye fikk ofte mer juling enn han var i stand til å gi tilbake. Men backet det opp med en sjarm og vittighet der skilte seg betraktelig fra de mer typiske action one-linerne til Stallone eller Arnie.
Før det filmgjennombruddet var han vel mest kjent for ei tv-serie (Bøllen og Blondinen med Cybil Shepard?) og hadde gjort ei så som så romantisk komedie i hop med Kim Basinger. Ikke lenge etter var han altså en av de største actionnavna og gikk også senere inn i restaurantbusinessen med sine rivaler/kompiser Sly og Arnie.
John Hughes er jo også en som virkelig er mye av hva en forbinder med 80-tallet, kanskje mer enn hva Spielberg og Lucas var i stand til på enkelte områder. Da han ga ungdommen en mulighet til å fremstå mer sårbare, åpne og rebelske i sine utallige komiske og fine "Brat-pack" tenåringsdramaer. Mens for de voksne skulle han også bidra i å fornye karrierene til komikere som Steve Martin og John Candy, som hadde oftest spilt klovner og sidekicks. Og plutselig fikk de nå bryne seg på litt mer komplekse karakterer, der ble oppsummert så bra i Planes, Trains and Automobiles (1987). Martin som den streite og presise familiemannen (en karakter han ville gjenta gang på gang i årene etter) og Candy, som den tilsynelatende pratesyke og innpåslitne "kompisen" man helst ønsker å unngå å dele flysete med.
Innen skrekkgenren var jo slæsherfilmen en sikker vinner i årevis å komme. Langt unna de mer kritikerroste storfilmene fra 60-70-tallet med svære skuespillere og regissører bakom, nå var det fokus på smalere budsjett, masse dreping og en del "random" tits and ass. Alle studioer ville ha deres slæsher-franchise ala Halloween, Friday the 13th og senere Nightmare on Elm Street. Problemet var at kreativiteten til sikkert 85-90 prosent av Myers, Jason, Kruger og Chcuky klonene gikk ikke lenger enn bare enda en kjip fyr som pustet tungt i telefonrøret og luska rundt i noen mørke busker.
Men heldigvis var det langt mer å by på, der store regissører som Dario Argento, John Carpenter, John Landis, George A. Romero, Stanley Kubrick, James Cameron og David Cronenberg var bare noen som viste til at skrekkgenren kunne langt mer enn kun å vise sexy tenåringer som blir drept i skogen, men også sprenge stadig nye grenser både med spesial effekter man aldri hatt sett maken til, samt by opp til en litt mer intellektuell og visuelt slående marerittvisjon.
Enkelte var "Tidenes beste film" i en årrekke som guttunge, og så ser man den i tenårene eller voksen alder, og "Var det alt?" er hva en sitter igjen med.
Men lite slår jo da de gangene en ser igjen en barndomsfavoritt mange år etter, og innser at all magi og sjarm gjør stadig like bra utslag.
Likevel, retro nostalgi og 80-tallet er nå fortsatt rimelig aktive.
Vet ikke helt om det var rundt 2001-02 at det tiåret for fullt returnerte med mimring og gjentakelser. Men synther, trommemaskin, neonlys osv ble plutselig allemannseie bragt opp i musikkvideoer.
Det hjalp nok ekstra på med suksessen til GTA: Vice City og ikke minst dets tidsreise innen lyd, musikk og stemning. Soundtracket gjorde nok mange om til helfrelste 80-talls fans, da med sin imponerende blanding av heavy metal, puddel rock, synthpop, new wave, breakbeat, ballader osv.
Vet i allefall at min kjærlighet til det tiåret stammer nok mye fra soundtracket og de utallige sangene og artistene som medvirket.
Siden har man fått synthwave i sikkert ørten forskjellige utgaver, med svære artister som i dag spilles hyppig på radio og høres nesten mer åttitalls ut enn noen av de som utga musikk for 40 år tilbake.
I filmens verden er jo ofte neonfargene og pastell stadig like aktuell som da Michael Mann bragte Miami Vice ut til seerne i 1984.
Ganske imponerende hvor lenge dette nostalgi-comebacket har vart, da en husker at i mange år virket det som at "alle" hatet 80-tallet, som det verste tiår som noensinne hadde eksistert. All film var popcorn light. All musikk var hjernedød cheesy puddel-pop og plastikk musikk lagd med synther av folk som ikke hadde noe talent.
Nei, en laaaang post får bli avsluttet med at kanskje noe av grunnen til folks tilsynelatende umettelige appetitt og fascinasjon på 80-talls underholdning, er ikke bare gjennom de nevnte nostalgiske kulturelle pop klisjeer og stereotypier, men at det var så vanvittig mer å å velge blant, der føles kun ut som toppen av et gigantisk isfjell.
En har forsøkt siden 2001-02 å lytte, se og bli kjent med så mye musikk og film en bare kan finne, men det tiåret slutter bare aldri å overraske. Så antar en kunne endt opp med noe langt verre en 1980-tallet som favoritt era.
Det med VHS sin ankomst (var vel også svindyr i sin tid) medførte nok mye frustrasjon for de som gikk for konkurrentene Betamax eller Video 2000. Pappa gikk for Beta fordi det skulle være det beste på markedet, men det hjalp lite når VHSen tok over og det ble for dyrt der og da (skyldes nok mest at mamma og pappa fikk meg inni alt også, samt bygde hus og det kosta skjorta) i å plutselig bytte til et annet filmformat.
Men det ble nå mye spennende og minneverdig besøk til videoutleien på den lokale bensinstasjon, i hop med den svarte og "lette" bærbare videospiller kofferten på slep. Alltids interessant å se som den faktisk fungerte, eller om kassetten plutselig slo seg vrang. Stakkars pappa, han fikk en del tyn av mamma og meg når noe gikk skeis.
Ble noe helt annet når vi fikk VHS spiller og masse opptakskassetter utover 90årene, ta opp alt en ville av film og tv-sendinger.
Sleazy videosjapper ja, med dårlig forsøk i å skjule "kunstfilmene" sine med en liten gardin eller gjennomsiktig rosa/lilla duk, som hinder i at unge øyne skal få se noe de ikke burde se.
Da var det kjekt med storebrødre-søsken (vel, andres kom ofte godt med) eller eldre fettere som kan komme til unnsetning.
Altfor ung til å huske om en så noe særlig til film på kino før 80-tallet bikka over til 90årene, men det ble sett mye 80-talls film rundt 1990-1992, sikkert fordi kinoen hvor vi bodde (utpå landet) sendte det dem hadde tilgjengelig, og fikk antageligvis ikke inn så mye nytt som i storbyene. Pluss for da kom det mye animasjonsperler inn i kinosalene.
Uansett, et av mine tidligste kinobesøk huskes nok først og fremst fordi en var så liten og spinkel, så pappa måtte holde meg fast med en hånd fordi kinosetet vippet meg nesten oppi lufta.
Det filmtiåret blir vel i ettertid ofte omtalt som den store popcornfilmeraen, der nevnte Lucas og Spielberg virkelig satte sine avtrykk (på godt og vondt) for en helt ny generasjon med kinogjengere.
Til og med lille Norge maktet å slå seg jo opp med Veiviseren (1987) som definitivt skal ses igjen om ikke lenge.
Den amerikanske remaken to tiår senere med Karl Urban, den vet jeg ikke om en vil gjøre det samme med.
Usikker på nøyaktig hvem som startet buddy-cop genren, med vil tippe Walter Hill og 48 hrs. (1982) med Nick Nolte og Eddie Murphy hadde noe med å fornye og ikke minst utvide actiongenrens innflytelse.
Deretter ankom jo den tause og mystiske enmannshæren tilbake fra Vietnamhelvete i First Blood med Rambo samme året, og sørget for at Sly Stallone fikk vist at han hadde mer enn kun Rocky karakteren å spille på.
En annen muskelbunt skulle gjøre et overraskende comeback (etter sin forrige gigantiske flopp-kalkun og debutfilm Hercules in New York) da med Arnold Schwarzenegger som Conan the Barbarian. Disse to larger than life actionstjernene ville jo nærmest dele 80 og 90-tallet seg i mellom (inkludert en viss dansk Brigitte Nielsen sies det) hvor rivaliseringen raskt slo ut hvem som hadde størst biceps eller kunne by på antall drepte skurker (Commando og Rocky 2 og 3) tok vel livet av nærmest 1000 pluss bad guys eller mer.
Innimellom alt ble også eldre tøffinger som Clintern, Charles Bronson og Lee Marvin med på actionmoroa, der Bronson gikk mer mot et sleazy og b-film aktig deal med Cannon films. Disse bragte tilbake arktitekt-hevneren Paul Kersey i 1982 med Death Wish 2 og den ble en overraskende suksess. 3ern er minst like dødelig og komisk som Commando, og Bronson holdt ingen ting tilbake verken i blodtørst eller bad ass attitude, selv langt oppi 70-årene.
Clintern var ikke noe dårligere og sørget for at Dirty Harry returnerte ikke bare en gang men 2, først i den uhyre sleazy og mørke vigilante action filmen Sudden Impact (1983). Denne minner egentlig litt om noen av de nevnte Bronson Death Wish oppfølgerne, der vipper mellom rølp, brutalitet og total cheese men så utrolig mye moro og komiske scener skjer utover.
Sprøtt at James Bond stadig hadde Roger Moore helt inn i 1985, selv om en da elsker jo mannens mange Bond eventyr med sin gentleman sjarm, vittige one-liners og iskalde killerinstinkt.
Tror han bikka nesten 60 år i siste filmen, og uttalte vel allerede i 1981 at noen langt yngre burde ha overtatt men mulig Dalton og Brosnan var låst fast i kontrakter på den tid.
Bruce Willis ga 80-tallet en viktig og sterkt nødvendig motpart til de mange skyteglade og nærmest uovervinnelige muskelbuntene-Arnold/Sly klonene samt kampsport ekspertene, da med en tynnhåret, ugredd og litt mer ordinær utstyrt antihelt, som ikke var supermenneske eller så ut som han levde på et treningssenter 24/7. Men en kar som drakk, røyka og åt junk-food fremfor helsekost, var full av feil og mangler. Han og den etter hvert så gjennomblodige helsetrøye fikk ofte mer juling enn han var i stand til å gi tilbake. Men backet det opp med en sjarm og vittighet der skilte seg betraktelig fra de mer typiske action one-linerne til Stallone eller Arnie.
Før det filmgjennombruddet var han vel mest kjent for ei tv-serie (Bøllen og Blondinen med Cybil Shepard?) og hadde gjort ei så som så romantisk komedie i hop med Kim Basinger. Ikke lenge etter var han altså en av de største actionnavna og gikk også senere inn i restaurantbusinessen med sine rivaler/kompiser Sly og Arnie.
John Hughes er jo også en som virkelig er mye av hva en forbinder med 80-tallet, kanskje mer enn hva Spielberg og Lucas var i stand til på enkelte områder. Da han ga ungdommen en mulighet til å fremstå mer sårbare, åpne og rebelske i sine utallige komiske og fine "Brat-pack" tenåringsdramaer. Mens for de voksne skulle han også bidra i å fornye karrierene til komikere som Steve Martin og John Candy, som hadde oftest spilt klovner og sidekicks. Og plutselig fikk de nå bryne seg på litt mer komplekse karakterer, der ble oppsummert så bra i Planes, Trains and Automobiles (1987). Martin som den streite og presise familiemannen (en karakter han ville gjenta gang på gang i årene etter) og Candy, som den tilsynelatende pratesyke og innpåslitne "kompisen" man helst ønsker å unngå å dele flysete med.
Innen skrekkgenren var jo slæsherfilmen en sikker vinner i årevis å komme. Langt unna de mer kritikerroste storfilmene fra 60-70-tallet med svære skuespillere og regissører bakom, nå var det fokus på smalere budsjett, masse dreping og en del "random" tits and ass. Alle studioer ville ha deres slæsher-franchise ala Halloween, Friday the 13th og senere Nightmare on Elm Street. Problemet var at kreativiteten til sikkert 85-90 prosent av Myers, Jason, Kruger og Chcuky klonene gikk ikke lenger enn bare enda en kjip fyr som pustet tungt i telefonrøret og luska rundt i noen mørke busker.
Men heldigvis var det langt mer å by på, der store regissører som Dario Argento, John Carpenter, John Landis, George A. Romero, Stanley Kubrick, James Cameron og David Cronenberg var bare noen som viste til at skrekkgenren kunne langt mer enn kun å vise sexy tenåringer som blir drept i skogen, men også sprenge stadig nye grenser både med spesial effekter man aldri hatt sett maken til, samt by opp til en litt mer intellektuell og visuelt slående marerittvisjon.
Nostalgifellen ja, den er jo kjip men har gått i den utallige ganger.
Enkelte var "Tidenes beste film" i en årrekke som guttunge, og så ser man den i tenårene eller voksen alder, og "Var det alt?" er hva en sitter igjen med.
Men lite slår jo da de gangene en ser igjen en barndomsfavoritt mange år etter, og innser at all magi og sjarm gjør stadig like bra utslag.
Likevel, retro nostalgi og 80-tallet er nå fortsatt rimelig aktive.
Vet ikke helt om det var rundt 2001-02 at det tiåret for fullt returnerte med mimring og gjentakelser. Men synther, trommemaskin, neonlys osv ble plutselig allemannseie bragt opp i musikkvideoer.
Det hjalp nok ekstra på med suksessen til GTA: Vice City og ikke minst dets tidsreise innen lyd, musikk og stemning. Soundtracket gjorde nok mange om til helfrelste 80-talls fans, da med sin imponerende blanding av heavy metal, puddel rock, synthpop, new wave, breakbeat, ballader osv.
Vet i allefall at min kjærlighet til det tiåret stammer nok mye fra soundtracket og de utallige sangene og artistene som medvirket.
Siden har man fått synthwave i sikkert ørten forskjellige utgaver, med svære artister som i dag spilles hyppig på radio og høres nesten mer åttitalls ut enn noen av de som utga musikk for 40 år tilbake.
I filmens verden er jo ofte neonfargene og pastell stadig like aktuell som da Michael Mann bragte Miami Vice ut til seerne i 1984.
Ganske imponerende hvor lenge dette nostalgi-comebacket har vart, da en husker at i mange år virket det som at "alle" hatet 80-tallet, som det verste tiår som noensinne hadde eksistert. All film var popcorn light. All musikk var hjernedød cheesy puddel-pop og plastikk musikk lagd med synther av folk som ikke hadde noe talent.
Nei, en laaaang post får bli avsluttet med at kanskje noe av grunnen til folks tilsynelatende umettelige appetitt og fascinasjon på 80-talls underholdning, er ikke bare gjennom de nevnte nostalgiske kulturelle pop klisjeer og stereotypier, men at det var så vanvittig mer å å velge blant, der føles kun ut som toppen av et gigantisk isfjell.
En har forsøkt siden 2001-02 å lytte, se og bli kjent med så mye musikk og film en bare kan finne, men det tiåret slutter bare aldri å overraske. Så antar en kunne endt opp med noe langt verre en 1980-tallet som favoritt era.
Det blir nok et par uker før mitt bidrag ankommer, men vil følge nøye med i tråden fremover og se om en ikke kan finne noe usette og potensielle perler fra andres topplister.
Inntil da slenger en med ei (tror jeg har posta den et par ganger tidligere) 80-talls hyllestvideo med fokus på mye av gleden og minnene det bragte med seg i underholdningsbransjen:
men den har stått på watchlisten min en halv evighet.
