Hvilken film så du sist?

[Spock]

Et eller annet med hovedkarakterene som gikk meg litt på nervene etter en stund, særlig hun brunetten (glemt navnet, men dukket opp i Robin Hood med Kevin Costner) og Biehn leverte ei så fenomenal rolle som dessverre føltes litt overskygget av effekter og nevnte karakterer.

Tror nok at en også ønsket seg aller mest mest ei tredje (eller fjerde om en regner med Piranha 2: The Spawning) skrekk-thrillere etter de to fantastiske The Terminator og Aliens, men mange ble nok i sin tid litt "lurt" til å tro at det var nettopp det man hadde i vente. Det skyldes nok i at samtlige studioer prøve å cæshe inn på Camerons kommende storfilm, men var ikke selv klar over hva slags film det kom til å bli, annet en mye foregår underhavs.

Leviathan (1989), Deepstar Six og et lass andre b-film lignende skrekktitler ble sluppet trolig før The Abyss, enkelte som Leviathan ble også ei mindre suksess men var vel ikke direkte noen stor opplevelse i ettertid.

Nå er det mening at hun skal være en skikkelig "Bitch" når hun først kommer "ombord".

Men hun og Ed Harris karakter har begge en utvikling underveis, gjennom opplevelsene - hvor de finner tilbake til hverandre - rørende og søtt - synes jeg

Både Mary Elizabeth Mastrantonio og Ed Harris får toppscore av meg, for innsatsen i filmen. Men Michael Biehn funker også godt i rollen som en ond jævel

Men undervannsfilmingen - og filmingen ombord i riggen - er filmens sterkeste kort - like imponerende å se i dag - som den gangen. Se den på så stort lerret/skjerm som mulig - med 4k er det ingen begrensning i en normal stue - skulle ønske jeg hadde 150" for en slik film.

 

[Ditmark]

Sulis 1907

For en forferdelig måte å bruke to timer av livet sitt på. Platt skuespill, kjedelig filming, null troverdighet. Amatørteater på lavt nivå.

Norsk film må tilbake til tegnebrettet.

4/10

 

[Frank.N.Steen]

Dead & Buried (1981) av Gary Sherman

"A cosmetologist gives birth. I make souvenirs."

Det blir ikke mye tid til å ligge på latsiden for den hjemvendte Sheriff Dan Gillis (James Farentino).
Ettersom flere brutalt lemlestede kropper starter å dukke opp i hopetalls over i den lille og vanligvis så fredelige Potters Bluff. Og grusomhetene stopper ikke med den sikre død. For knapt før Dan rekker å påbegynne neste mordsak, så starter tilsynelatende avgåtte beboere å gjenoppstå som om ingen ting har skjedd.
Da er det bare en ting å gjøre, rette fokus mot det lokale likhus og balsameringskunstneren Dobbs (Jack Albertson) tvilsomme talent for å skape skjønnhet ut av det groteske.

Dead & Buried er en liten nesten perle innad skrekkfilmen på tidlig 80-tallet og ble antageligvis forsøkt solgt som en standard slasher utgivelse, men byr på en langt mer interessant og spesiell vinkling utover.
Det hele åpnes nærmest som en sleazy mykpornofilm, men som med det meste av Potters Bluff er det litt for tydelig at noe fælt aldri er langt unna.

Den som får kanskje kjenne mest på dette er stakkars Sheriff Dan Gillis, som etter hvert innser at hans vakre unge hustru (Melody Anderson) og alt han lever for, ikke er helt som det skal være.
Bedre blir det ei av at den lokale originalen og begravelsesagenten Dobbs virker å ha en finger (eller mer) i at lik forsvinner fra gravgårder og avdøde mennesker plutselig blir sett i fullt daglys.

Den tåkete og litt gotiske stemningen er også mye av årsaken til at den funker så bra, samt kombinasjonen med noen absolutt fæle scener hvor Stan Winston får trylle i vei og byr på øyeblikk en er glad man ikke fikk med seg som guttunge.

Foruten skrekkbiten og stemning, så er det en del mørk humor involvert og ikke så sjokkerende at Dan O'Bannon ville senere ta i bruk noen av disse ingrediensene i sin egen film Return of the Living Dead (1985).

Alt i alt, kanskje ingen kandidat til 80-talls kåringen, men av tidlig skrekkfilm i det store slæsher året så skilte denne seg positivt ut og blir så med ei snill:

7,5/10

 

[Spock]

Dead & Buried (1981) av Gary Sherman

"A cosmetologist gives birth. I make souvenirs."

Det blir ikke mye tid til å ligge på latsiden for den hjemvendte Sheriff Dan Gillis (James Farentino).
Ettersom flere brutalt lemlestede kropper starter å dukke opp i hopetalls over i den lille og vanligvis så fredelige Potters Bluff. Og grusomhetene stopper ikke med den sikre død. For knapt før Dan rekker å påbegynne neste mordsak, så starter tilsynelatende avgåtte beboere å gjenoppstå som om ingen ting har skjedd.
Da er det bare en ting å gjøre, rette fokus mot det lokale likhus og balsameringskunstneren Dobbs (Jack Albertson) tvilsomme talent for å skape skjønnhet ut av det groteske.

Dead & Buried er en liten nesten perle innad skrekkfilmen på tidlig 80-tallet og ble antageligvis forsøkt solgt som en standard slasher utgivelse, men byr på en langt mer interessant og spesiell vinkling utover.
Det hele åpnes nærmest som en sleazy mykpornofilm, men som med det meste av Potters Bluff er det litt for tydelig at noe fælt aldri er langt unna.

Den som får kanskje kjenne mest på dette er stakkars Sheriff Dan Gillis, som etter hvert innser at hans vakre unge hustru (Melody Anderson) og alt han lever for, ikke er helt som det skal være.
Bedre blir det ei av at den lokale originalen og begravelsesagenten Dobbs virker å ha en finger (eller mer) i at lik forsvinner fra gravgårder og avdøde mennesker plutselig blir sett i fullt daglys.

Den tåkete og litt gotiske stemningen er også mye av årsaken til at den funker så bra, samt kombinasjonen med noen absolutt fæle scener hvor Stan Winston får trylle i vei og byr på øyeblikk en er glad man ikke fikk med seg som guttunge.

Foruten skrekkbiten og stemning, så er det en del mørk humor involvert og ikke så sjokkerende at Dan O'Bannon ville senere ta i bruk noen av disse ingrediensene i sin egen film Return of the Living Dead (1985).

Alt i alt, kanskje ingen kandidat til 80-talls kåringen, men av tidlig skrekkfilm i det store slæsher året så skilte denne seg positivt ut og blir så med ei snill:

7,5/10

Husker den ble leid på vhs - utelukkende valgt pga det kule coveret. Bra film.

 

[Interessert]

De har ikke norsk tekst på alt, men mulig de har det på filmene.

Hvis jeg nå har forstått det riktig, er der to forskjellige Prime. En full Prime(ikke i norge) og Prime video som er tilgjengelig for Norge. Og på Prime video er det kun 7 dagers prøvetid.
Når du logger inn på den, går også siden over fra å stå på Norsk til å stå på Engelsk, stemmer det?

 

[Frank.N.Steen]

Husker den ble leid på vhs - utelukkende valgt pga det kule coveret. Bra film.

Fra en tid hvor en nok måtte ha både ei fengende tittel og ikke minst en prangende filmposter som sørget for å fange folks oppmerksomhet, da i et hav av sikkert lignende konkurrenter:

Skjult innhold

Husker at i dokumentaren om Cannon Films (Menahem og Globus), var ofte tøffe og fargerike postere for lengst ferdiggjort til å lokke investorer inn, og som ville dra mye av interessen mot produsentduoen under filmfestivaler osv. Svært få ble realisert over på det store lerretet, men må ha vært en fin tid for filmplakatsamlere.

 

[Spock]

Hvis jeg nå har forstått det riktig, er der to forskjellige Prime. En full Prime(ikke i norge) og Prime video som er tilgjengelig for Norge. Og på Prime video er det kun 7 dagers prøvetid.
Når du logger inn på den, går også siden over fra å stå på Norsk til å stå på Engelsk, stemmer det?

Står norsk på min:

Når jeg tenker meg om har jeg kanskje måttet velge dansk eller engelsk tekst på noen litt mer obskure titler.

 

[Glycinello]

Hvis jeg nå har forstått det riktig, er der to forskjellige Prime. En full Prime(ikke i norge) og Prime video som er tilgjengelig for Norge. Og på Prime video er det kun 7 dagers prøvetid.
Når du logger inn på den, går også siden over fra å stå på Norsk til å stå på Engelsk, stemmer det?

Jeg kommer rett inn på den norske siden. Et par ganger har undertekstene nullstilt seg slik jeg må velge nork i menyen. Andre ganger er ikke norsk (eller andre undertekster) tilgjengelige. Dette gjelder nok ikke de største titlene (film og serier), men jeg er f.eks en sucker for sportsdokumentarer og èn av grunnene til at jeg abonnerte på Prime var fordi de har en del. Og der mangler det ofte norsk teksting. Tok kontakt med kundeservice angående dette, men svaret var liksom " sorry, mac. tough luck"type der de unnskyldte seg med at det var de som produserte selve serien/filmen som var ansvarlige.

 

[trønderen]

Civil War
Denne hadde jeg gledet meg til lenge, og den levde stort sett opp til forventningene. Dette er en antikrigsfilm som virkelig prøver å vise grusomhetene som væpnede konflikter fører med seg. Dette er ikke en krigsfilm som prøver å være kul (vel...nesten. Kommer tilbake til det straks), der man "romantiserer" krig og vold. Her skal du få grusomhetene i tryne og føle ubehag.

Men like mye som det er en antikrigsfilm, er det også en film om krigsjournalister og krigsfotografer. Og jeg elsker det. Jeg synes det er genialt å vise filmen gjennom journalisters øye. De er nøytrale (og tar ikke noens part, i alle fall ikke i handling. Jeg synes det også var et fint grep at vi fikk se mange av bildene de tok. Filmen viser hvor modige virkelighetens krigsfotografer og krigsjournalister er. Så er det mulig filmen overdriver litt akkurat hvor tett på de er, men jeg fikk tanker til journalistene i 20 Days in Mariupol. Dette er noe som skjer i virkeligheten. Og i en verden der flere og flere viser mistillit til journalister, synes jeg det er viktig å få frem hvor viktig jobb de gjør. Joda, det finnes partisk journalistikk, dårlig journalistikk, clickbait, kjendisnyheter osv. Men det finnes veldig mye bra. Det finnes mange flinke gravejournalister. Og det er mange som rapporterer fra farlige områder. Som får ut nyheter til resten av verden om hvordan tilstanden virkelig er i krigsområder og lukkede områder. Og det skal vi virkelig hylle dem for.

Som antikrigsfilm fungerer den også stort sett bra. Som nevnt prøver den ikke romantisere krig. Den er på mange måter grusom. Men den kunne tatt det enda et steg lengre. Det var en scene i starten der den prøvde å være litt "kul", ved at musikken var funky i en krigsscene, samt at den ene journalisten syntes det var veldig kult å være midt i skuddvekslingen. Dette var nok gjort som en del av karakterutviklingen hans, men jeg syntes de kunne droppet det.

Så var det historien og bakteppet. Av det vi får vite er det for meg tydelig at presidenten ikke er god, men vi vet veldig lite om hva som har skjedd. Og egentlig hvem som er onde og gode. Vi blir egentlig bare plassert rett inn i historien. Og det fungerer for meg. Det er noen få hint til virkelighetens USA, men det er egentlig ikke en advarsel om hva som kan skje der. En eventuell borgerkrig i USA (noe jeg ikke tror vil skje, men det er heller ikke heeeelt usannsynlig) vil med svært liten sannsynlighet se slik ut. Men det er borgerkriger i dag eller gjennom historien som garantert har vært svært lik. Og tenkte jeg mye på gjennom filmen. Noe lignende skjer i dag, i f. eks Etiopia. Og det er egentlig det som for meg er det beste med filmen. Beskrivelsen av et land i borgerkrig. Hvordan mennesker påvirkes. Folk fra samme nasjon som kriger mot hverandre. Ulike krigssoner, mens det er andre steder der det er fred og der man ikke involverer seg. Det er en nerve der gjennom hele filmen i hvordan landet faller sammen.

Det visuelle og lydbildet er også helt fantastisk. Det er kanskje ikke sånn at dette er en film som man bare MÅ se på kino, men jeg tror ikke jeg hadde fått den samme følelsen om jeg så den hjemme. Det er noe med lyden av skudd med den lydkvaliteten man får på kino (noen ganger skvatt jeg). Jeg må også trekke frem at krigsscenene er godt filmet og virker veldig realistiske.

Det som skuffet meg er historien til de 4 vi følger. Jeg følte ikke at jeg ble godt nok kjent med dem. De var rett og slett ikke godt nok skrevet. Ikke dårlig, bare ikke bra nok. Det gjorde at jeg heller ikke brydde meg nok om hva som skjedde med de (kanskje bortsett fra Jessie).

Så alt i alt veldig fornøyd selv om det var et par ting som trakk det litt ned.

8/10

 

[Spock]

Michael Mann's Ferrari (2024) - på Amazon Prime

Litt for lite Ferrari (bilene) - og litt for mye familietragedie. Filmen blir mer interessant etter halvgått tid og får ok i karakter. Gode skuespillere og flott filmet, hjelper på.

 

[Spock]

Murphy's Law fra 1986 - også på Amazon Prime.

Passende kveldsfilm, har sett den et par ganger tidligere - for lenge siden.

Uff, dette er egentlig en ganske laber film - men allikevel funker den som god underholdning.

Etter en stund begynner man å elske den fæle kjeften på Kathleen Wilhoites karakter

Kiss my pantyhose, sperm bank!

 

[Frank.N.Steen]

Murphy's Law fra 1986 - også på Amazon Prime.

Passende kveldsfilm, har sett den et par ganger tidligere - for lenge siden.

Uff, dette er egentlig en ganske laber film - men allikevel funker den som god underholdning.

Etter en stund begynner man å elske den fæle kjeften på Kathleen Wilhoites karakter

Er svak for denne Bronson/Cannon filmen, der åpenbart forsøker å hive seg på den populære buddy-cop suksessen.
Hadde et fint og underholdende gjensyn med samtlige av Bronsons 80-talls filmer for knappe 2 år tilbake, og hvor den rappkjefta Kathleen Wilhoite er noe så sjeldent som ei kvinnelig karakter i Cannon-eraen der utrolig nok ikke blir voldtatt og drept tidlig ut, selv om det ble vel hintet om en litt vel pågående redneck tidlig ut.

En annen kvinnelig skikkelse som ikke gjør seg bort er Carrie Snodgrass som psyko-bitch, og digger hele avslutningsscenen innpå ikoniske Bradbury Building mot slutten.
Ellers mye artige skitkasting frem og tilbake, men Wilhoite virket å komme opp med en rekke interessante spydigheter:

"You snot-licking donkey fart."

"Hey, pubic hair, I'm talking to you!"

"You're welcome, dildo-nose."

Beste med hele filmen er det overraskende vakre og fine Arabella's Theme, der er jo en perfekt motpol, da til en såpass sint og livlig karakter som det Wilhoite leverer. Fullt mulig blant en av mine store favoritt film themes fra åttitallet, uansett sjanger.
Noe utrolig avslappende over hvordan den bygger seg opp, og skulle ønske den bare varte og varte i det gitarene ankommer.

For å se dette innholdet trenger vi ditt samtykke til å angi tredjeparts informasjonskapsler.
For mer detaljert informasjon, se vår informasjonskapsel-side.

Godta tredjeparts informasjonskapsler

 

[Spock]

Er svak for denne Bronson/Cannon filmen, der åpenbart forsøker å hive seg på den populære buddy-cop suksessen.
Hadde et fint og underholdende gjensyn med samtlige av Bronsons 80-talls filmer for knappe 2 år tilbake, og hvor den rappkjefta Kathleen Wilhoite er noe så sjeldent som ei kvinnelig karakter i Cannon-eraen der utrolig nok ikke blir voldtatt og drept tidlig ut, selv om det ble vel hintet om en litt vel pågående redneck tidlig ut.

En annen kvinnelig skikkelse som ikke gjør seg bort er Carrie Snodgrass som psyko-bitch, og digger hele avslutningsscenen innpå ikoniske Bradbury Building mot slutten.
Ellers mye artige skitkasting frem og tilbake, men Wilhoite virket å komme opp med en rekke interessante spydigheter:

"You snot-licking donkey fart."

"Hey, pubic hair, I'm talking to you!"

"You're welcome, dildo-nose."

Beste med hele filmen er det overraskende vakre og fine Arabella's Theme, der er jo en perfekt motpol, da til en såpass sint og livlig karakter som det Wilhoite leverer. Fullt mulig blant en av mine store favoritt film themes fra åttitallet, uansett sjanger.
Noe utrolig avslappende over hvordan den bygger seg opp, og skulle ønske den bare varte og varte i det gitarene ankommer.

For å se dette innholdet trenger vi ditt samtykke til å angi tredjeparts informasjonskapsler.
For mer detaljert informasjon, se vår informasjonskapsel-side.

Godta tredjeparts informasjonskapsler

Enig om soundtracket - det ga fin atmosfære ved et par tilfeller - hevet filmen.

Jeg synes også - litt overraskende - at Bronson hadde uvanlig god kjemi med Kathleen Wilhoite, funket som bare det.

 

[Frank.N.Steen]

Enig om soundtracket - det ga fin atmosfære ved et par tilfeller - hevet filmen.

Jeg synes også - litt overraskende - at Bronson hadde uvanlig god kjemi med Kathleen Wilhoite, funket som bare det.

Synes ofte disse småsleazy og cheesy filmene til Bronson kom med en del interessante og minneverdige soundtracks.
Jimmy Page (Led Zeppelin) gjorde jo musikk for både Death 2 og 3, og det som du nevner bidro med ett i å heve filmene et par hakk.

Bronson hadde vel et par andre buddy-cop lignende forsøk fra det samme tiår, men ja kjemien med den langt yngre og temperamentsfulle Wilhoite ga positivt utslag.

 

[Spock]

Synes ofte disse småsleazy og cheesy filmene til Bronson kom med en del interessante og minneverdige soundtracks.
Jimmy Page (Led Zeppelin) gjorde jo musikk for både Death 2 og 3, og det som du nevner bidro med ett i å heve filmene et par hakk.

Bronson hadde vel et par andre buddy-cop lignende forsøk fra det samme tiår, men ja kjemien med den langt yngre og temperamentsfulle Wilhoite ga positivt utslag.

Gjensyn med Death Wish 3 & 4 er på gang, gruer meg litt....

Registrerte at Jimmy Page gjorde musikk til Death Wish 2, når jeg så den i januar i år. Veldig kult.

Jeg så Le passager de la pluie (Rider on the Rain) (1970) - med Bronson i fjor - leste da på imdb trivia at Jim Morrison ble inspirert av filmen til å skrive låten Riders on the Storm. Stilig.

 

[Frank.N.Steen]

Gjensyn med Death Wish 3 & 4 er på gang, gruer meg litt....

Registrerte at Jimmy Page gjorde musikk til Death Wish 2, når jeg så den i januar i år. Veldig kult.

Jeg så Le passager de la pluie (Rider on the Rain) (1970) - med Bronson i fjor - leste da på imdb trivia at Jim Morrison ble inspirert av filmen til å skrive låten Riders on the Storm. Stilig.

Fant faktisk LP utgaven av soundtracket til Page i en bruktsjappe for et par år tilbake.
Den ble raskt veggpryd i innrammet "format". Kjekt å få bruk for disse LP rammene fra TGR butikkene.

Har brukt et par til å ramme inn eldre Laserdiscer man fikk av min filmfrelste onkel for årevis siden.

Interessant det du nevner om Morrison/Bronson film og Riders of the Storm, som igjen ga inspirasjon til kult-thrilleren The Hitcher (1986) og karakteren John Ryder (Rutger Hauer).

Death Wish 3 og 4 er ganske så lavbudsjetts sammenlignet med originalen, og definitivt langt mer humoristisk og camp enn den bekmørke og sadistiske 2ern. Favoritten min i hele serien er helt klar nummer 3, der er total sirkus og over the top galskap. Mer en parodi av vigilante genren enn noe annet.

Se også opp for " The toilet plunger creep" der plukker med seg en mektig og farlig toalettpumpe som skrekk og advarsel til sine fiender et stykke ut. Måten han stolt vifter med den og det latterlige ansiktsuttrykket er komedie gull, og kun en av utallige scener som gjør at Death Wish 3 er en så gjennomført latterlig b-film opplevelse.

Ser frem til å høre dine tanker om filmene om du skulle få lyst til å legge ut en liten omtale.

 

[Spock]

Fant faktisk LP utgaven av soundtracket til Page i en bruktsjappe for et par år tilbake.
Den ble raskt veggpryd i innrammet "format". Kjekt å få bruk for disse LP rammene fra TGR butikkene.

Har brukt et par til å ramme inn eldre Laserdiscer man fikk av min filmfrelste onkel for årevis siden.

Interessant det du nevner om Morrison/Bronson film og Riders of the Storm, som igjen ga inspirasjon til kult-thrilleren The Hitcher (1986) og karakteren John Ryder (Rutger Hauer).

Death Wish 3 og 4 er ganske så lavbudsjetts sammenlignet med originalen, og definitivt langt mer humoristisk og camp enn den bekmørke og sadistiske 2ern. Favoritten min i hele serien er helt klar nummer 3, der er total sirkus og over the top galskap. Mer en parodi av vigilante genren enn noe annet.

Se også opp for " The toilet plunger creep" der plukker med seg en mektig og farlig toalettpumpe som skrekk og advarsel til sine fiender et stykke ut. Måten han stolt vifter med den og det latterlige ansiktsuttrykket er komedie gull, og kun en av utallige scener som gjør at Death Wish 3 er en så gjennomført latterlig b-film opplevelse.

Ser frem til å høre dine tanker om filmene om du skulle få lyst til å legge ut en liten omtale.

Det vinyl coveret av soundtracket til Death Wish er utrolig kult! Skjønner godt du har det på veggen.

Jeg er litt usikker på om jeg klarer å se ferdig Death Wish 3&4 - får passe på å time det inn visse kvelder hvor jeg er ekstra inspirert til å se slike filmer. Antagelig med et par pils som backup

 

[Frank.N.Steen]

Antagelig med et par pils som backup

Høres ut som en god plan.

 

[Frank.N.Steen]

Born on the Fourth of July (1989)

Ikke sett på minst 20 år og tja, denne ble ikke særlig givende så lenge etter.
Skriking, hyling, babygrining, banning og mer skriking. Legg til nærmest parodiske scener hvor en undrer på når Leslie Nielsen snubler inn og lager totale sirkus, til irriterende gjenbruk av emosjonelt "FØØØØØL, FØØØØØL FØØØL FOR HELVETE" John Williams overpatriotiske score.

Hvor i huleste ble det egentlig av Willem Dafoe i alt sammen? Måtte vente nesten en hel film (1 time og 40 minutter) før han gjorde sitt innhopp.

Nei, minst 30-40 minutter for lang og Cruise gjør seg ikke bort men denne er ingen match mot andre 80-talls Oliver Stone krigsfilmer som Platoon og Salvador (begge utgitt i 1986) og ender med en veldig "snill"

6/10 grunnet Dafoe og et par ikke så gærne scener (lekekrigen tidlig ut og scenen hvor Cruise oppsøker familien til en soldat han tjente med).

 

[Heisenberg]

Born on the Fourth of July (1989)

Ikke sett på minst 20 år og tja, denne ble ikke særlig givende så lenge etter.
Skriking, hyling, babygrining, banning og mer skriking. Legg til nærmest parodiske scener hvor en undrer på når Leslie Nielsen snubler inn og lager totale sirkus, til irriterende gjenbruk av emosjonelt "FØØØØØL, FØØØØØL FØØØL FOR HELVETE" John Williams overpatriotiske score.

Hvor i huleste ble det egentlig av Willem Dafoe i alt sammen? Måtte vente nesten en hel film (1 time og 40 minutter) før han gjorde sitt innhopp.

Nei, minst 30-40 minutter for lang og Cruise gjør seg ikke bort men denne er ingen match mot andre 80-talls Oliver Stone krigsfilmer som Platoon og Salvador (begge utgitt i 1986) og ender med en veldig "snill"

6/10 grunnet Dafoe og et par ikke så gærne scener (lekekrigen tidlig ut og scenen hvor Cruise oppsøker familien til en soldat han tjente med).

Jeg har litt sansen for Dafoe.
Har du sett Triers Antichrist? Syk film der stakkars Willem virkelig får gjennomgå.