VM-kvalifisering – Veien til Mexico 1986

Vi merker oss den voksne aldersprofilen i det brasilianske laget der fjernsynsgrafikken går gjennom de elleve startende: Sju spillere er 30 eller eldre. Kun høyreback Leandro og de tre fremre er fortsatt på 20-tallet, og Casagrande er den overlegent yngste med sine 21 år. Det oser ikke framtidsutsikter av denne gjengen, og vil de ha energireserver nok til å kjøre tempo i overgangene sine enda ett år fram i tid?

Denne førsteomgangen viser oss mer av det Brasil vi har sett i de to bortekampene. Jeg synes ikke de går ut og bestemmer så fryktelig mye. De tillater Paraguay å ha en del ball, og da i voksende grad etter at brassene har gått i føring etter 25 minutter. Mye av det vertskapet foretar seg er basert på enkeltprestasjoner; samhandlingen imponerer de færreste. De ser ofte som farligst ut når en av midtbanespillerne forserer med ballen sentralt, og ofte har Toninho Cerezo hatt den oppgaven disse første 45 minuttene. Renato ute på høyresiden har tidvis sett bra ut i denne kvaliken, og han volder Jacquet litt bry også her. Det kommer flere innlegg fra høyresiden den første halvtimen, og en villig og offensiv Leandro bidrar også fra sin backposisjon. Paraguay makter imidlertid å ta seg av de overleggene som havner inne i sentrum, der Zabala og Delgado er posisjonssterke.

Bildene er av svært begrenset kvalitet, og ja, som du sier er det vrient å identifisere de paraguyanske spillerne. Å forholde seg til trøyenummere er helt umulig. Her må man i stedet lytte til kommentator og/eller ta utgangspunkt i de forskjelliges posisjoner for å ha en formening om hvem som gjør hva. Det som imidlertid er udiskutabelt er at gjestene ser stadig mer selvsikre ut jo lenger omgangen løper. Nå har vi sett Brasil gruppere seg dypt i banen etter scoring tidligere i kvalifiseringen, og kan hende er det også denne gang en bevisst strategi at de lar motstanderne holde en del i ballen. Paraguay virker å ha de største offensive truslene på sin venstreside, der backen Jacquet støtter oppunder den til tider friske Mendoza. Ellers ser vi også flere forsøk fra distanse, uten at noen av disse volder Carlos mellom stengene større bry.

Begge scoringene kommer etter dødball. Hos vertskapet er det Éders corner fra venstre som flikkes videre av Casagrande, som har vist seg som et monster i lufta. På bakre stolpe kan Sócrates feie ballen i nettaket. Noen minutter før pause kommer utlikningen når Zabala slår et frispark mot venstre i feltet, der Jacquet header ballen inn sentralt, og hvor Julio César Romero kontant møter ballen og banker den høyt i mål med venstrefoten sin.

Før avspark har vi sett Núñez og Zico håndhilse som for å skvære opp etter insidenten på Estadio Defensores del Chaco uka i forveien. Ute på banen har det selvsagt vært en rekke beintøffe dueller, og det har vanket gule kort både for Mendoza og Éder, de to respektive venstrekantene. À propos sistnevnte: Han framstår veldig som en one-trick pony så langt i denne kvaliken. Finterepertoaret er svært begrenset, og jeg vet ikke om han er i sin beste fysiske forfatning. En får litt følelsen av at han er med mer på grunn av navnet enn nylige meritter på banen.

Over til trådstarter for en mer detaljert og kronologisk gjennomgang av begivenhetene.

Det er et enormt lydnivå på Maracanã ved avspark. Ikke uventet når det er 140,000 mennesker tilstede og mye på spill. Det er også et hjemmelag som går ut og bestemmer fra start, som ventet. Allerede etter tre minutter vinner Brasil et frispark i fin posisjon etter at Leandro blir sparket ned utenfor straffeområdet litt ute til høyre. Publikum roper selvfølgelig på Zico i slike situasjoner, men Eders venstrefot er mer optimal fra den vinkelen. Kantspilleren skyter og denne gangen treffer han endelig innenfor ramma (etter mange mislykkede skudd i tidligere kamper), men Ever Almeida gjør en kattemyk redning oppe i krysset.

Like etter får vi et avbrudd i spillet når en tilskuer stormer inn på banen og vil komme i kontakt med Zico. Han kommer fram, men dyttes unna av Junior og blir tatt hånd om av en sikkerhetsvakt.

Zico viser friske takter i åpningsfasen på kampen. Ved en sekvens kjører han en frekk Cruyff-vending og tre paraguayanske forsvarere må til for å stoppe ham fra å score fra skrå vinkel.

Paraguay er ikke ueffne i angrep når de først kommer ut av egen sone. Jorge Nuñez og Julio Cesar Romero er trygge med ballen i føttene og kjører noen overganger som virker halvfarlige. Etter 11 minutter kommer Mendoza rundt på venstrekanten, slår inn flatt foran mål og Edinho er nær ved å lage selvmål når han skal klarere, men kommer unna med hjørnespark.

Det går et sus av forventning på tribunene når Brasil tildeles frispark fra ca. 22-23 meter på Maracanã og Zico er på banen. Det er nesten en like stor målsjanse som et straffespark. Muren til Paraguay vet dette, jukser litt og småtripper fremover. Dommeren merker seg dette og drar opp et gult kort. Det skal være Alfredo Mendoza som får det. Zico skyter etter hvert et godt skudd som passerer muren og treffer oversiden på tverrliggeren. Cayetano Ré på benken kan puste lettet ut.

Men ikke lenge skal det vise seg. Etter 25 minutter har Brasil nemlig corner. Eders hjørnespark stusses bakover på første stolpe av Casagrande før Socrates banker ballen i nettaket inne i målgården. Doktoren, i sin 50. landskamp scorer sitt landslagsmål nummer 20. Han gjør vel her også sin beste kamp rent spillemessig hittil i kvaliken. Pasningene sitter, hælsparkene sitter og samspillet med Zico likeså.

Eder har hatt en noe varierende formkurve i denne kvaliken, som Mike har vært inne på i sitt innlegg. Han pådrar seg et gult kort for et skikkelig overfall på Virginio Cáceres nede ved sidelinjen etter snaue halvtimen.

I løpet av omgangens siste kvarter skifter kampen litt karakter. Brasil blir komfortable etter sitt ledermål og Paraguay overtar initiativet. Nuñez skaffer seg mer rom sentralt og blir rettvendt oftere. Ved et par tilfeller kommer han til skudd. Ved den andre anledningen må Carlos jobbe litt for å redde.

Etter 41 minutter kommer utlikningen. Jeg siterer Mike: "Zabala slår et frispark mot venstre i feltet, der Jacquet header ballen inn sentralt, og hvor Julio César Romero kontant møter ballen og banker den høyt i mål med venstrefoten sin."

Det er ikke ufortjent slik kampen har utviklet seg. Det skal bli spennende å se om Brasil kjører på hardt for et vinnermål i andre omgang eller om Tele Santanas nye kyniske Brasil skal ro i land ett poeng fordi det er nok til å skaffe seg VM-billetter.

Pause: Brasil - Paraguay 1-1.


bra-par-01: Bildene er så uklare at banestormeren ser ut som Zico i bortetrøya til Flamengo.
bra-par-02: Jorge Nuñez. Et positivt bekjentskap i denne kampen og i kvaliken som helhet.

Både Tele Santana og Cayetano Ré sender utpå de samme elleve til start i andre omgang som avsluttet den første. Det er ingen tegn til at de to lagene er fornøyde med stillingen innledningsvis. Angrepsviljen er åpenbar.

Leandro blir felt like utenfor straffeområdet i 'Zico-posisjon', men dommeren vinker spillet videre. Høyrebacken blir liggende lenge og må etter hvert ha behandling utenfor banen, mens hjemmelaget i flere minutter spiller med ti mann. Etter hvert kommer Leandro innpå igjen og er en av kampens beste aktører. Vi har å gjøre med en backtype som ikke er fremmed for å avansere inn i rollen som en offensiv midtbanespiller med sine ulike initiativ.

Etter 55 minutter kommer det første byttet. Cayetano Ré tar ut backen Justo Jacquet og setter innpå Juan Torales. Selv om lagene har vilje til å angripe, produseres det ikke all verden av sjanser foran målene. Den første store i andre omgang kommer etter 62 minutter til bortelaget. Et frispark nesten ute ved hjørneflagget blir slått inn i målgården. Carlos bokser ballen ut i farlig sone til en umarkert Juan Sandoval, som står på 8-9 meter og banker ballen like over tverrliggeren. Der burde Paraguay tatt ledelsen.

Det er mye kontring på kontring i denne kampen, og lovende overgangsmuligheter som koker bort fordi det stokker seg ofte på den siste pasningen. Derfor blir det få eller ingen konkrete målsjanser å melde om i lange faser av denne omgangen. Tele Santana vil ha mer ballast på sentral midtbane i sluttfasen og bytter ut Eder med Alemão etter 75 minutter. Eder rusler slukøret ned i katakombene på Maracanã. Han har hatt en relativt svak kamp. Lite involvert utover frisparkforsøket tidlig i første omgang.

Etter 85 minutter skjer det endelig noe. Et skudd fra Cerezo blir delvis blokkert, og ballen havner perfekt i føttene på Zico som plutselig er helt alene med keeper, men Ever Almeida kommer ut glimrende og redder. Samtidig som reprisen av målsjansen ruller på skjermen, oppstår det en situasjon i bakgrunnen hvor flere paraguayanske spillere reagerer på at en rasende Casagrande har grepet tak i nakkeskinnet på Sandoval(?). Brasils spiss blir tildelt et gult kort. Da er vel han suspendert til Brasils åpningskamp i VM med to gule under kvaliken, etter hva jeg kan se.

For VM-billettene innkasseres på Maracanã. De siste minuttene løper av gårde uten videre dramatikk. Brasil er klare for sitt 13. strake VM-sluttspill og er fortsatt ubeseiret i kvalifiseringsspillet, noe som slett ikke var en selvfølge med tanke på de dårlige resultatene i forkant av denne kvaliken. Tele Santana har lagt grunnarbeidet til hva som kan bli nok en magisk VM-sommer neste år. Paraguay har vist seg som en sterk utfordrer i gruppa og bør være en klar kandidat til å sikre seg VM-plass gjennom playoffen senere i år.

Brasil - Paraguay 1-1.


TABELL
Brasil ------- 3 -- 2 -- 1 -- 0 --- 5-1 --- 5 (VM-klare)
Paraguay -- 4 -- 1 -- 2 -- 1 --- 5-4 --- 4 (Til playoff)
Bolivia ----- 3 -- 0 -- 1 -- 2 --- 1-6 --- 1

Nå gjenstår kun Brasils kamp mot Bolivia i São Paulo i denne gruppa. Vil du ta denne sjarmøretappen og lose gruppa i havn , @mikemodano ?

jakral skrev:

Brasils spiss blir tildelt et gult kort. Da er vel han suspendert til Brasils åpningskamp i VM med to gule under kvaliken, etter hva jeg kan se.

Klikk for å utvide...

Suspensjonen vil vel gjelde for siste kvalikkamp, og ikke for VM-åpningen.

jakral skrev:

Brasil er klare for sitt 13. strake VM-sluttspill og er fortsatt ubeseiret i kvalifiseringsspillet, noe som slett ikke var en selvfølge med tanke på de dårlige resultatene i forkant av denne kvaliken.

Klikk for å utvide...

2-0-seieren i Asunción var nøkkelmatchen deres, og med to borteseire på to forsøk ville det bli en bortimot håpløs oppgave for Paraguay å gå forbi dem i sammendraget. Nå som vi har sett dette oppgjøret i sin helhet kan vi for så vidt leke oss litt med tanken om hva som kunne ha hendt dersom Sandoval fikk presset forsøket sitt under tverrliggeren, og med tomålsseier ville paraguyanerne plutselig hatt bedre målforskjell enn brassene, som dermed ville ha trengt å vinne mot Bolivia i siste kamp. Ikke at dét låt som noen umulig oppgave.

jakral skrev:

Tele Santana har lagt grunnarbeidet til hva som kan bli nok en magisk VM-sommer neste år.

Klikk for å utvide...

Som du sier - resultatene tidligere i kalenderåret 1985 hadde knappest vært imponerende, og jeg synes heller ikke de har briljert i kvaliken. Jeg er ikke kjent for å ha et spesielt stort arsenal av ord og uttrykk, så da blir jeg nødt til å gjenta meg selv igjen: Det er litt håndbrekket på-fotball vi ser, synes jeg. For all del: Borteseieren mot Paraguay var en svært sterk prestasjon, men den kom ikke i stand gjennom sjampanjefotball slik vi vet mange av disse spillerne forknippes med. I Bolivia var brassene på hæla i 45 minutter før de ristet av seg rusten. Jeg savner kombinasjoner og samstemte trekk gjennom pasninger og bevegelser. Jeg føler de presenterer flere ad hoc-forslag enn innøvde passasjer. Kanskje må Telê Santana utelate noen av sine lett aldrende stjerner, for kollektivt holder neppe dette mål mot det beste Europa har å by på. Med snaut ett år igjen til VM har imidlertid ikke landslagssjefen mye tid til å fase ut gamliser og fase inn nye folk. Ergo blir det gjerne det trygge framfor det litt mer ukjente. Det er i hvert fall ingen dristig spådom.

jakral skrev:

Nå gjenstår kun Brasils kamp mot Bolivia i São Paulo i denne gruppa. Vil du ta denne sjarmøretappen og lose gruppa i havn , @mikemodano ?

Klikk for å utvide...

Det gjør jeg gjerne. La oss se om kanarigjengen har mer i seg enn hva de har fått vist til nå i kvalifiseringen. Et for lengst utslått Bolivia hjemme, om enn i São Paulo heller enn på Maracanã, låter i hvert fall som en ok sparringspartner, og da bør det være mulig å gi hjemmepublikum en storseier slik de fleste vil forvente.

-----------------------------------------------

Prevy Brasil-Bolivia:

Siste oppgjør finner sted 30.juni, og siden Brasil og Paraguay har gjort unna sine to mellomværender de siste to helgene, har ikke bolivianerne vært i aksjon siden de tapte 3-0 i Asunción tre uker tidligere. Én scoring og ett poeng på tre kamper er ingen spesielt imponerende ballast å ta med seg til Estádio do Morumbi. La oss se hvilke elleve landslagssjef Raúl Pino (ja, for det ser jo ut som om han sitter i sjefsstolen gjennom hele kvalifiseringen):

1. Luis Galarza - 2. Wilson Ávila, 3. Edwin Espinoza, 4. Marciano Saldías, 5. Rolando Coimbra, 6. Edgard Castillo, 7. Roly Paniagua, 8. José Milton Melgar, 9. Juan Sánchez, 10. Erwin Romero, 11. Silvio Rojas

Det har vært enkelte utskiftninger siden sist, men ingen totalrenovering. Vi merker oss at Ávila fortsetter på høyrebackplassen framfor Johnny Herrera, og at vi ser en tredje spiller forsøke seg i det jeg antar er markeringsstopperrollen framfor libero Coimbra: Edwin Espinoza. Både Edgar Vaca og Miguel Noro har hatt den jobben tidligere i kvaliken. Saldías kommer inn for Pérez på venstrebacken. Jeg ser for meg den samme 4-3-3-varianten vi har sett fra dem til nå, der Castillo og Melgar vil ta de tyngste defensive skiftene på midten, mens Romero vil fortsette å støtte oppunder de tre der framme, hvor Sánchez er tilbake fra start på det vi må gå ut fra er midtspissplassen. I Asunción hadde Carlos Borja fått sine første minutter i dette kvalikspillet da han slapp til som innbytter i løpet av den andre omgangen. Jeg vil mistenke det er skader som har holdt ham utenfor tidligere, og som gjør at vi heller ikke denne gang får se den svært energiske backen eller midtbanespilleren i aksjon fra avspark.

Hos det VM-klare vertskapet er det ingen større overraskelser:

1. Carlos - 2. Édson, 3. Oscar, 4. Edinho, 5. Toninho Cerezo, 6. Júnior, 7. Renato Gaúcho, 8. Sócrates, 9. Careca, 10. Zico, 11. Éder

Den nødvendige endringen var Careca inn for den suspenderte Casagrande på topp, mens vi også merker oss at den dyktige og angrepsvillige høyrebacken Leandro, som jeg synes har vært blant Brasils beste kvaliken sett under ett, er ute. Han fikk seg jo en trøkk i den andre omgangen mot Paraguay sist, og kjenner kanskje på det. Corinthians' 25-åring Édson er erstatter. Han gjør sin 12. landskamp siden debuten i 1983.

Jeg har ikke foretatt noen tjuvtitt denne gang, og håper at kvaliteten på bildene fra São Paulo i alle fall er ett knepp opp i forhold til det vi ble servert fra metropolen litt lenger nordøst.

Søndag 30.juni 1985, Estádio do Morumbi, São Paulo: Brasil-Bolivia.
Dommer: Enrique Labo Revoredo (46). Linjemenn: José Ramírez og Walter Chatter, alle fra Peru.

Siden tabellrekkefølgen var spikret allerede før denne siste kampen i pulja, så sto det ikke veldig mye annet enn prestisje på spill. Nå har ikke jeg gjort noen research i forhold til å bla i eldre utgaver av 'Folha de São Paulo', som i hvert fall tidligere lå fritt tilgjengelig på nett. Det kan godt være at brasiliansk media og brasilianske supportere krevde sprudlende fotball og seier med en viss margin når det nå ikke lenger var noe press på Seleção i forhold til poeng. For bolivianerne er det vanskelig å se for seg at optimismen sto i taket før kampstart, med tanke på at de tross alt var på besøk hos en av klodens ledende fotballmakter.

Innledningsvis ser vi at det er store flater å spille på begge veier. Det er så som så med presspillet både hos hjemme- og bortelag. Careca er inne på spissplass for Brasil, og selv om Casagrande har hatt en god kvalik, så bringer erstatteren med seg litt andre kvaliteter. Der sistnevnte har vist seg å være et fysisk monster som spesielt har vært vanskelig å temme i luftrommet, viser Careca at han er klart mer bevegelig, og at han villig vekk tar løp ut i korridorene og trekker med seg sin markør Espinoza. Det skaper en del rom for andre, selv om det skal ta litt tid før spesielt Zico kommer i gang. Sócrates er den mest markante midtbanespilleren hos vertskapet i åpningsfasen, der han kommer rettvendt inn i den siste tredjedelen av banen et par ganger. Dessverre er ikke Édson noen Leandro ute på høyrebacken, i hvert fall ikke hva gjelder offensive kvaliteter. Det synes jeg forplanter seg videre til Renato, som ikke får den støtten bakfra han har hatt med Leandro på plass. Likevel er det han som nær kommer på et Sócrates-framspill etter sju minutter, uten at det til slutt blir farlig.

For bortelaget ser vi at de omstiller raskt fra forsvar til angrep. Romero har allerede presentert seg tidligere i kvaliken, og igjen er han den store dirigenten på offensiv midt. Når de skal kjøre overganger er det imidlertid først og fremst lynkvikke Paniagua ute på høyresiden som skaper brydderi for Brasil. Vi vet at Júnior ikke er noen naturlig sideback, og han etterlater av og til bakrom for Paniagua å boltre seg i. Hjemover ser Coimbra igjen trygg ut på sin liberopost, mens jeg ikke føler at denne siste markeringsstopperen helt holder mål. Nå møter for all del Espinoza en kommende storstjerne som Careca, som flere ganger skaffer seg metervis av distanse til ham. Ávila på høyrebacken viser enkelte fikse detaljer, og man ser ham som en ballsikker back. Han blir et par ganger tatt temmelig hardt i løpet av det første kvarteret, og den peruanske dommeren kunne fort ha gitt Sócrates det gule når han pløyde seg veg gjennom sidebacken i ei tackling inne på brasiliansk halvdel. Det er i sekvensen etter, når backen er på beina igjen, at gjestene holder på å ta ledelsen. Ávila er med framover, spiller vegg med det jeg tror er Romero, før han plutselig er så fri inne i feltet at han trolig selv blir forfjamset. Han forsøker en chip over Carlos fra skrått hold, og ballen går en halvmeter over. Dette var etter kvarteres spill.

Brasil kjører igjen på med forsøk på kombinasjoner offensivt, der de ønsker å spille på en lagkamerat på én tøtsj. Det har begrenset verdi, for samhandlingen er ikke alltid på plass. Etter 18 minutter kommer de til sin første skikkelige mulighet, der den så langt initiativrike Careca har bydd seg fram for Éder, som finner ham inne i feltet med en lekker stikker. Spissen får avsluttet, men Galarza får en hånd på ballen, og før Sócrates kan styre inn returen, så er Castillo der og feier ballen unna til hjørnespark. Corneren gir straks uttelling når Júnior med sitt høyrebein slår på nærmeste stolpe, hvor Careca igjen er uten konkurranse i tvekamp med Espinoza. Angriperen med Morumbi som hjemmebane (slik også kaptein Oscar har det) header i nettaket for 1-0.

Tre minutter etter holder samme mann på å øke ledelsen når han avslutter lavt til venstre for stolpen etter at Renato har beveget seg inn i sentrum og satt ham opp for skudd. Det er lite om å gjøre. Galarza har tyngden på galt bein, og var sjanseløs. To minutter senere slår Zico et frispark fra høyrekorridoren på hodet til Sócrates, men fra hjørnet av femmeteren går forsøket greit klar av det bolivianske målet. De jager ei scoring som muligens vil velte det meste av moral i bortelaget, men den lar vente på seg selv om Édson endelig kommer til linja og får slått inn etter 27 minutter. Crossen er imidlertid for høy, og Careca får bare hodeskallen på ballen, som daler over mål. Noen minutter deretter igjen ser vi Cerezo slå gjennom ledd og lavt opp på en feilvendt Careca, som er klar over Éders løp inn mot 16-meteren. Spissen vender opp og slår i venstreflankas retning, men den er akkurat for lang, og Galarza er våkent med og snapper framfor Éder.

Når 2-0 aldri kommer dabber snart Brasil litt av i intensitet igjen, men disse 12-13 minuttene fra scoringen og videre utover i omgangen er noe av det bedre jeg har sett fra Brasil i denne kvalifiseringen. Når de faller i trøkk og tempo, så maner sidekommentator Paulo Roberto Falcão dem opp på hesten igjen. Sju minutter før pause holder Zico på å utøke ledelsen når han klinker til på halv volley fra ti meter. Skuddet fra venstrefoten hans stryker så vidt utenfor mål. Det var Éders corner fra høyre som først hadde skapt litt brudulje, der han som vanlig nærmest skjøt ballen hardt mot nærmeste vinkel. En årvåken Zico i returrommet var nær ved å lykkes.

Édson fikk gult for å ha stanset Saldías' forsøk på framspill mot vinga Rojas med hendene. Bevisst strakk han hendene i været for å stoppe ballens flukt. Til tross for intens pipekonsert fra de 90 000 frammøtte, så kunne ingen si at peruaneren gjorde galt i å booke backen. Tvert imot.

Det skjer ikke veldig mye de siste fem minuttene annet enn et frispark fra rundt 30 meter (det som fulgte i kjølvannet av Édsons hands) som Sánchez (tror jeg det er) sender lavt mot venstre stolpe, der Carlos er alert med og holder komfortabelt. Ellers har Paniagua et skuddforsøk som ender i hjørnespark etter at Sócrates sto i veien, mens det aller siste som hender er at Saldías hekter Careca og gir hjemmelaget en fin mulighet på frispark fra 22 meter noe til høyre for målet. Hjemmespillerne greier imidlertid ikke å enes om hvem som skal skyte, og før de får bestemt seg, så velger Labo Revoredo rett og slett å blåse av. Da er vi cirka et halvt minutt inn i tilleggstiden. Det er helt fortjent at Brasil leder 1-0 til pause i 24 grader.

2444 - Ávila ligger nede for behandling etter ei ganske stygg tackling fra Sócrates
2445 - frisparket Brasil aldri får rotet seg til å ta. Muren står oppstilt, dommeren er klar, men ingen skytter er utpekt. Trolig ville Éder ha forsøkt seg dersom dommeren ikke hadde blåst for pause

Det hadde lugget noe i den første omgangen, men vertskapet var like fullt fortjent i føring, selv om ledelsen var av minste mulige margin. Ingen mannskapsendringer i pausen for noen av lagene, og etter omstarten var det hjemmelaget som så skarpest ut. Jeg kritiserte Édson for å ikke ha vært særlig delaktig offensivt i første omgang, mens han to minutter etter hvilen var nær ved å bli spilt igjennom av Cerezo, bare for å se at en hele tiden alert Galarza var ute og snappet ballen foran ham. Minuttet etter oppstår bombardemagnus mot den samme målvakta når Ávila klarerer rett i Zico, hvorpå ballen leter seg inn sentralt i feltet, der Careca hele tiden snuser muligheter. Han er sågar først på ballen, men headingen over Galarza får ikke kraft nok til å finne veien helt til mål, og Espinoza avverger. Returen hans havner imidlertid hos Éder, som også header mot mål, der Ávila står på streken og slår unna. Denne gang går ballen til Sócrates, som får dårlig treff når han forsøker seg på skudd fra utenfor 16, og sjansen er til slutt over når Éder slår et innlegg altfor langt. Stri tørn for Bolivias bakre rekker og sisteskanse.

Dersom man trodde dette ble starten på en andreomgangbeleiring av det bolivianske straffefeltet, så skulle de mer enn 90k frammøtte igjen bli skuffet. Faktisk begynner de å øse mishagsytringer over hjemmelagets spillere kun noen minutter inn i den andre omgangen, og spesielt er det Éder som får gjennomgå, uten at jeg helt vet hvorfor de har lagt ham spesielt for hat. Det kan ha å gjøre med hva han har levert i São Paulo på besøk med sitt Atlético Mineiro, kanskje? Ikke at han har noen stor match her, men han er ikke alene. Det blir ikke bedre av at den angrepsvillige bolivianske høyrebacken Ávila to ganger i løpet av få minutter avslutter i nettveggen. Gjestene nærmer seg utlikning.

Det er lite bevegelse, få initiativ framfor ballfører, og Brasil framstår som stakkato. De imponerer ingen, selv om de møter et Bolivia som for lengst er utslått fra kvaliken, men som like fullt i perioder er fullt på høyde med vertskapet. Selv om vi har sett glimt fra spillere som Sócrates og Zico, synes jeg ikke de makter å styre spillet slik de burde være kapable til. Cerezo er den beste brasilianske midtbanespilleren i dette oppgjøret, uten at det forteller all verden. Galarza er på ny med på notene når Edinho er med på en etterlengtet rask brasiliansk overgang, og 'keeperen slår headingen fra stopperen på bakre stolpe etter Renatos overlegg over til corner. Det er en god redning, viser reprisen fra bak mål. Sjansen er den første på en stund, og det hadde vært slett spill fra brassene i flere minutter, noe som igjen førte til kraftig misnøye fra de frammøtte.

17 minutter før slutt utlikner sannelig Bolivia når Romero slår frispark inn fra venstrekorridoren nesten helt ved dødlinja etter at Édson har tacklet Rojas irreglementært. Det så en stund ut til at den brasilianske høyrebacken var nødt til å bytte, siden han skadet seg i tacklingsforsøket, men til tross for at Branco ble satt i oppvarming, kom det aldri noe bytte fra Telê Santana. Det er den arbeidssomme spissen Sãnchez som stiger til værs foran Carlos og utlikner. Målvaktsspillet i den situasjonen er ikke all verden. Kommentatoren snakker om et nervøst hjemmelag. De virker ikke helt påskrudd, brasilianerne, selv om de burde ha ledet med et par mål på det tidspunktet.

Noen intens sluttspurt får vi heller aldri, selv om Brasil har en del ball og skaper noen halvsjanser. Ni minutter før full tid er Galarza på skovtur når han ikke får tak i Renatos dype innlegg fra høyre. Ballen havner hos Éder, som ser Sócrates åtte meter fra mål. Ballen når mannen som under VM i '82 bar kapteinsbindet for gultrøyene, men han greier ikke å styre headinga si mellom stolpene. Så får Zico på ny forsøke seg i god frisparkposisjon utenfor 16-meteren, men han slår forsøket fra 22 meter i muren, før samme mann ikke får noen god treff når nedfallsfrukt etter en mislykket boliviansk heading ramler i beina hans ti meter fra mål. Hadde han truffet noenlunde greit ville det stått 2-1, men det tamme skuddet er ingen match for Galarza, som står riktig plassert. Fire minutter før slutt header Careca mot mål etter at Zicos frispark fra høyre er stusset videre av Cerezo, men også denne gangen er den bolivianske 'keeperen med på notene og slår ballen til corner.

Vi ser at det ikke skortet på muligheter. Bolivia var ikke all verden, men Brasil både kunne og burde vært langt mer påskrudd enn de var, og det tidvis labre tempoet resulterte altså i at det fullsatte stadionet øste sin misnøye over spillerne. To ganger 1-1 på hjemmebane var det neppe mange som hadde sett for seg når de hadde vunnet borteoppgjørene 2-0, og Santana har nok en del å fundere på fram mot neste års mesterskap.

Sluttabell for pulje 3:
1. Brasil 4 2 2 0 6-2 6
2. Paraguay 4 1 2 1 5-4 4
3. Bolivia 4 0 2 2 2-7 2

Brasil til VM, Paraguay til CONMEBOL-playoff.

La meg også kort skyte inn at de kildene som opererer med rødt kort for den bolivianske stopperen Coimbra tar feil. Skjeggebassen spilte hele kampen, og slik jeg så det gjennom de fryktelig grovkornede bildene, så valgte landslagssjef Pino å la Coimbra overta markeringsansvaret av Careca, etter at Espinoza i første omgang hadde hatt store problemer med å holde tritt med São Paulo-spissen. Espinoza tok liberojobben, om jeg har observert korrekt.

2446 - 90,709 var altså det offisielle tilskuertallet. Om disse 3139 mindreårige var en del av det tallet eller om de kom i tillegg skal jeg ikke ha sagt noe om
2448 - 'o Branco está no acquicemento' hører vi fra kommentatorhold når Édson, selvforskyldt, ser ut til å ha skadet seg rett forut for utlikningen. Den kommende backkjenningen får imidlertid beskjed om å sette seg igjen når det blir klart at Édson fortsetter. Jeg tipper Júnior ville ha flyttet fra venstre over til høyre dersom Branco hadde blitt tvunget ut i aksjon, med innbytteren på venstrebacken. Branco hadde spilt fem av Brasils seks oppkjøringskamper inn mot kvaliken, men slapp aldri til i løpet av den fire kamper korte eliminatorias-sekvensen

Avslutningsvis i CONMEBOL-kvaliken er det nå pulje 1 sin tur til å havne under lupen. Den består av disse fire nasjonene:

• Argentina (6)
• Colombia (51)
• Peru (39)
• Venezuela (95)

Tallet i parantes er de respektive nasjonenes plassering på ELO-rankingen ved inngangen til kalenderåret 1985 (totalt 194 stater var rangert).

Som vi har sett har puljene 2 og 3 kun inneholdt tre nasjoner og totalt seks kamper hver, mens disse fire vil sørge for ei terminliste med totalt 12 oppgjør:

26.mai 1985: Colombia-Peru og Venezuela-Argentina
2.juni: Colombia-Argentina og Venezuela-Peru
9.juni: Peru-Colombia og Argentina-Venezuela
16.juni: Peru-Venezuela og Argentina-Colombia
23.juni: Venezuela-Colombia og Peru-Argentina
30.juni: Colombia-Venezuela og Argentina-Peru

Samtlige seks av Argentinas kamper finnes i sin helhet. Av de øvrige har vi også Venezuela-Peru og Venezuela-Colombia i samfulle 90, ergo totalt åtte av 12 partier.

--------------------------------------------------------------------------------

Søndag 26.mai 1985, Estadio el Campín, Bogotá: Colombia-Peru. Avspark: 12.00
Dommer: Luis Barrancos. Linjemenn: Juan Ortubé Vargas og Joaquín Antequera. Alle fra Bolivia.

Vertskapet hadde hatt en heftig oppkjøringsperiode med hele elleve landskamper siden februar. Disse hadde gitt fem seire, like mange uavgjorte, samt tre nederlag. De to siste kampene deres hadde gitt 2-1 mot Uruguay og 1-0 mot Brasil, begge hjemme her i Bogotá. Det bør med andre ord ha vært godt med optimisme før starten på VM-kvaliken. I Copa Américas 1983-versjon hadde Peru og Colombia vært i samme innledende pulje, og med 2-2 i Bogotá og 1-0-gevinst for peruanerne i Lima var det til slutt denne formiddagens bortelag som hadde avansert til semifinalene. Det lå altså et lite element av revansje her for colombianerne, som også hadde måttet se Peru avansere til 1982-VM fra samme kvalifiseringspulje som dem selv. Landslagssjef var en kar ved navn Gabriel Ochoa Uribe, som ved inngangen til kvalifiseringen var 65 år gammel. Colombia hadde kun én VM-deltakelse å se tilbake på: I 1962 hadde de endt sist i sin pulje med ett poeng på tre kamper.

Perus deltakelse i Spania '82 hadde vært deres fjerde i et VM, men det virket klart at de var på retur i forhold til det laget som hadde tatt seg til det andre gruppespillet under Argentina '78. I 1983-utgaven av Copa América hadde de likevel gjort det skapelig, da de tok seg til semifinalene etter å ha vunnet sin trenasjonerspulje foran Colombia og Bolivia. I dobbeltmøtet med Uruguay endte det med 1-2 sammenlagt, uten at dét var skammelig. Uruguyanerne skulle som kjent vinne finalen mot Brasil. Peruansk landslagstrener ved inngangen til kvalifiseringen var Roberto Chale, en 38-åring med nesten 50 landskamper i perioden 1967-1973. Som Colombia hadde også peruanerne vært gjennom en forholdsvis tallrik oppkjøringsperiode, som i perioden 17.februar til 1.mai hadde gitt fem seire og tre uavgjorte på åtte forsøk. Meget solide tall, altså, og også de hadde slått både Uruguay og Brasil, sistnevnte sågar 1-0 i Brasilia en måned før starten på kvalifiseringen.

Colombia: Pedro Zape - Jorge Porras, Víctor Luna Gómez, Miguel Augusto Prince, Nolberto Molina, Gérman Morales, Pedro Sarmiento, Víctor Lugo, Willington Ortíz, Arnoldo Iguarán, Jesús Barrios

Det gir dårlige odds når jeg igjen forteller at jeg ønsker å ta utgangspunkt i Copa América '89 og VM-kvaliken for Italia '90 som altså begge spilles fire år senere, men her er det kun ett eneste navn som også vil være med der, nemlig den luftsterke midtspissen Arnoldo Iguarán, som skulle komme til å score hele fire ganger i den neste kvaliken. De øvrige spillerne er ti navn jeg ikke kjenner, med et mulig unntak for Ortíz. Ergo har jeg heller ingen større forutsetninger for å sette opp noen formasjon, selv om Wiki-søk på de enkeltvise kanskje kan antyde at de står i en 4-3-3 med Ortíz og Barrios på hver sin side av Iguarán framme.

Peru: Eusebio Acasuzo - Leo Rojas, Jorge Olaechea, Pedro Requena, Rubén Toribio Díaz, Gerónimo Barbadillo, Javier Chirinos, José Velásquez, César Cueto, Franco Navarro, Juan Carlos Oblitas

Peru hadde vi sett de siste to verdensmesterskapene, men jeg må innrømme at jeg ikke på stående fot er i stand til å redegjøre mye om hvem som spilte hvor så sent som i Spania-VM i '82. Navn som Olaechea, Díaz, , Velásquez, Cueto, Barbadillo og Oblitas kjenner vi jo igjen derfra, der Teófilo Cubillas var det store navnet. Av disse skulle Olaechea stadig henge med under kvaliken for Italia '90, der Peru tapte fire av fire kamper. Han utgjorde stopperpar den gang med den Requena vi ser med her, mens Navarro var spiss i flere av oppgjørene i '89. Tør vi av det å gjette på 4-3-3 også for peruanerne, med Cueto og Oblitas som flanker rundt Navarro?

Kampens eneste scoring kommer etter 26 minutter, og det er en corner fra høyre som møtes av stopperen (ut fra hva jeg kan lese meg til) Prince, selv om den spansktalende kommentatoren snakker om 'autogol' (selvmål). Kanskje har @jakral mer kjøtt på faktabeinet rundt dette oppgjøret, fisket fra aviskilder i et av de to landene?

mikemodano skrev:

Kampens eneste scoring kommer etter 26 minutter, og det er en corner fra høyre som møtes av stopperen (ut fra hva jeg kan lese meg til) Prince, selv om den spansktalende kommentatoren snakker om 'autogol' (selvmål). Kanskje har @jakral mer kjøtt på faktabeinet rundt dette oppgjøret, fisket fra aviskilder i et av de to landene?

Klikk for å utvide...

Det er forbausende lite informasjon om denne kampen på nettet. Verken Peru eller Colombia har en velutviklet webside om sine landslag slik f.eks. Chile har. Aviskilder har jeg ikke tilgang til pr. nå.

Ingen tvil om at Miguel Prince er kampens eneste målscorer. Dette bekreftes i alle tilgjengelige kilder selv om kommentatoren i farta tolker et desperat klareringsforsøk på målstreken som selvmål. Mannen som slår hjørnesparket, og dermed får assisten, tror jeg er Arnoldo Iguaran inntil en bedre kandidat dukker opp. Jeg setter et spørsmålstegn der foreløpig. Utover målet er det verdt å nevne en utvisning på Perus Franco Navarro i andre omgang - to gule.

Jeg hadde håpet vi skulle få se klovnekeeperen Ramon Quiroga i denne kvaliken, men Peru stiller her som du nevner med Eusebio Acasuzo i premieren. Dette Peru-laget ser forresten veldig gammelt ut. En haug av spillere er langt over 30 år og mange trodde sikkert de skulle slå følge med Cubillas inn i fotballpensjonistenes rekker allerede etter Spania-VM. Her er det i stedet lagt opp til en slags "siste kveld med gjengen" i Mexico neste sommer - hvis de kommer dit. Bortetap mot Colombia lover jo ikke bra.

jakral skrev:

Mannen som slår hjørnesparket, og dermed får assisten, tror jeg er Arnoldo Iguaran inntil en bedre kandidat dukker opp.

Klikk for å utvide...

Det er så duse bilder at det er vanskelig å identifisere de colombianerne som befinner seg inne i feltet sammen med målgjører Prince. Midtspissen Iguarán var imidlertid en hodespiller av rang, så det var ham jeg forsøkte å se etter. Fire år senere, da han scoret fire ganger i løpet av fire VM-kvalikkamper, kom tre av målene hans på hodet. Sjekk ut de to scoringene han besørget da Colombia slo Ecuador 2-0 i første kvalikkamp for Italia '90. Jeg har vondt for å forestille meg at en hodespiller av det formatet blir sendt ut for å slå corner. Kan det kanskje ha vært Willington Ortíz? Jesús Barrios? Vi får se Colombia i hele innsatser etter hvert, så kan hende må vi vente med svaret til da.

jakral skrev:

Utover målet er det verdt å nevne en utvisning på Perus Franco Navarro i andre omgang - to gule.

Klikk for å utvide...

Hvilket medfører suspensjon for Perus neste kamp borte mot Venezuela. Ifølge kilder ble det dessuten delt ut gule kort for stopperen Olaechea og midtbanespilleren Velásquez. Hjemmelagets (back?) Porras skal også ha fått gult.

Glimt fra oppgjøret, og det burde jeg ha kommentert i forrige innlegg, viser at Colombia ble tildelt straffespark i den andre omgangen, men en kar som ser ut til å bære trøye nummer 3 setter ballen over og til side med høyrefoten sin. Kan det ha vært Nolberto Molina, tro?

jakral skrev:

Her er det i stedet lagt opp til en slags "siste kveld med gjengen" i Mexico neste sommer - hvis de kommer dit.

Klikk for å utvide...

Samtidig hadde de altså 5-3-0 på sine åtte kamper i oppkjøringen i forkant av kvalikstarten. Nå har jeg ikke sett lagoppstillinger fra disse åtte, men det er rimelig å anta at de ikke stilte veldig annerledes i Bogotá enn hva de hadde gjort i løpet av forberedelsene. I så fall tydet det jo på at disse gamlegutta stadig visste et og annet om mekanismene bak et veldrevet kollektiv.

jakral skrev:

Bortetap mot Colombia lover jo ikke bra.

Klikk for å utvide...

Nei, for det er å forvente at disse to vil kjempe om andreplassen bak Argentina, og i så måte var det like mye av en smakstart for Colombia som det var dårlig nytt for Peru. Peruanerne er nødt til å komme seg raskt opp på hesten igjen, og intet annet enn to poeng i Caracas vil være godkjent.

Søndag 26.mai 1985, Estadio Polideportivo de Pueblo Nuevo, San Cristóbal: Venezuela-Argentina. Avspark: 12.00 (muligens ikke korrekt). Dommer: Juan Cardellino. Linjemenn: Ernesto Filippi og Gregorio da Rosa. Alle fra Uruguay.

Baseballnasjonen Venezuela har i alle år vært Sør-Amerikas svakeste landslag, og har naturligvis aldri kvalifisert seg for noe verdensmesterskap. Det skal imidlertid sies at de greide å vinne sin aller første VM-kvalikkamp for fire år siden, da de i pulje med Brasil og Bolivia sørget for å slå sistnevnte 1-0 hjemme i Caracas. På totalt 18 forsøk har de 1-2-15. Med uruguyaneren Walter Roque, 48 år gammel, håper de nok å kunne ta et poeng eller to i hjemmekampene sine, men de skal tross alt være klare underdogs i alle seks kamper de stiller til.

Det var ingen større tradisjoner for vennskapslandskamper hos Venezuela, som hadde hatt tre av dem siden Copa América-turneringen for snart to år siden. I januar '84 hadde de tapt 3-0 for Mexico i Irapuato, mens de hadde ventet til februar året etter for sin neste landskamp: Da endte det med, hold deg fast, 5-0-seier (!!) mot Bolivia. To måneder senere, 21.april, revansjerte bolivianerne seg gjennom å vinne 4-0 i høyden i La Paz. Det var venezuelanernes siste oppkjøringsmatch før dette kvalikoppgjøret mot argentinerne. Laget:

1. César Baena - 2. René Torres, 3. Pedro Acosta (k), 4. Nicola Simonelli, 5. Asdrúbal Sánchez, 6.Emilio Campos, 7. Douglas Cedeño, 8. William Méndez, 9. Pedro Juan Febles, 10. Bernardo Añor, 11. Nelson Carrero

Det blir jo det vanlige snakket om disse jeg kjenner til fra Italia '90-kvalifiseringen. Blant disse elleve er det hele seks som får (en del) spilletid fire år etter. Målvakta Baena var hur bra som helst. Han holdt godt nivå der venezuelanerne var i gruppe med Chile og Brasil, og hvor de virkelig fikk kjørt seg. Stopperen og kapteinen Acosta var også habil, men han var sørgelig alene i forsvarsverket deres. Meget kommunikativ fyr, skal det skytes inn. Han hadde ingen kvaler mot å svare på et par spørsmål fra en vilt framand, og avsluttet hver gang en dialog med "abrazos". På midten var Añor noe av en motor i de første par kampene deres, men var deretter ikke å se. Da kom i stedet Carrera inn, uten at han hadde samme frekvens i fotarbeidet. Jeg husker ham mer som en litt stasjonær type. Til slutt er det midtspissen Febles, som framsto, visuelt, i hvert fall, som en kvinnefut med lange lokker og mykpornobart. Arbeidssom, men uten spesielt sterke attributter i noe, kan hende foruten i luftrommet. Resten av gjengen kjenner jeg ikke til, men ut fra trøyenummereringen å dømme, så er antakelig den italienskættede Simonelli og Sánchez de to siste innslagene i backlinja, mens Cedeño muligens er kompanjong av Febles på topp. Trøye #7 var i alle fall forbeholdt en løper i kvaliken fire år senere (høyre flankeangriper Ildemaro Fernández). Men for all del: La oss se.

Hva med Argentina? Mestere i '78, ut i andre gruppespill i forrige VM, utslått i gruppespillet i 1983-utgaven av Copa América. Det var samme år som den tidligere colombianske landslagssjefen var blitt ansatt av det argentinske forbundet, så her var 47-åringen inne i sitt tredje år som landslagssjef for hjemlandet. Og på innpust vil man ha tildelt dem favorittstempelet i denne firenasjonerspulja. Om Venezuela kun hadde vært i aksjon tre ganger mellom Copa América og VM-kvaliken, så var det annerledes stilt hos argentinerne, som i løpet av 16-månedersperioden mellom 12.januar 1984 og 14.mai 1985 hadde spilt ikke mindre enn 18 kamper. Det hadde imidlertid gått et halvår mellom oktober '84 og april '85 der de ikke hadde vært i aksjon i det hele tatt, så i måneden inn mot kvalifiseringen spilte de fire kamper:

28/4: Paraguay (b) 0-1 (Fillol - Clausen, Brown, Ruggeri, Garré - Barbas, Trobbiani (Giusti), Ponce, Márcico (Dertycia) - Pasculli, Gareca)

5/5: Brasil (b) 1-2 mål: Burruchaga (Fillol - Clausen (Rinaldi), Brown, Ruggeri, Garré - Barbas, Trobbiani (Trossero), Burruchaga, Ponce (Vanemerak) - Pasculli, Gareca (Dertycia))

9/5: Paraguay (h) 1-1 mål: Maradona str. (Fillol - Ruggeri, Passarella, Brown, Clausen - Ponce (Trobbiani), Burruchaga, Barbas (Rinaldi) - Maradona, Gareca, Dertycia)

14/5: Chile (h) 2-0 mål: Maradona str., Burruchaga (Pumpido - Ruggeri, Passarella, Brown, Clausen - Russo, Burruchaga, Ponce (Giusti) - Maradona, Pasculli, Gareca)

Nå var det alvor, og da hadde Bilardo valgt seg ut disse elleve fra start:

1. Ubaldo Fillol - 2. Néstor Clausen, 3. Enzo Trossero, 4. Oscar Garré, 5. Miguel Ángel Russo, 6. Daniel Passarella, 7. José Daniel Ponce, 8. Jorge Burruchaga, 9. Ricardo Gareca, 10. Diego Armando Maradona (k), 11. Pedro Pablo Pasculli

Her er navnene en god del mer kjente, men jeg skal likevel ikke være så vågal at jeg drister meg å plassere dem i formasjon før jeg har sett åpningsminuttene. Ønsker du å kjøre denne, @jakral, eller skal jeg ture på?

mikemodano skrev:

Her er navnene en god del mer kjente, men jeg skal likevel ikke være så vågal at jeg drister meg å plassere dem i formasjon før jeg har sett åpningsminuttene. Ønsker du å kjøre denne, @jakral, eller skal jeg ture på?

Klikk for å utvide...

Bare kjør på, du. Jeg får ikke sett kampen før i morgen. Moro med Argentina i tråden endelig.

jakral skrev:

Moro med Argentina i tråden endelig.

Klikk for å utvide...

Endelig Argentina, ja. Det er kjærkomment.

Helt sydvest i Venezuela, på grensa mot Colombia, ligger San Cristóbal, og byen rommer Deportivo Táchira, som til tross for at de ble dannet midt på 70-tallet allerede har tre seriemesterskap, det siste så sent som i fjor. Det sies å være 30 000 på plass, og disse lager naturligvis ei mektig ramme for begge disse nasjonenes åpningskamp i VM-kvalifiseringen. Argentina på besøk er ensbetydende med folkefest.

Det er en temmelig intens førsteomgang vi er vitne til, og det går mindre enn tre minutter før gjestene tar ledelsen. En hands av en venezuelansk forsvarer 25-26 meter fra mål gjør at Maradona tar oppstilling for skudd. Forsøket er verken spesielt hardt eller velplassert, men ballen får en lei stuss foran målvakt Baena, som greier å slippe ballen forbi seg og inn i mål. 1-0 til gjestene nesten med én gang, altså.

Jeg ser argentinerne i en ganske tydelig 4-3-3, dersom vi regner Maradona som en del av løperrekka:

..............................1. Fillol
.........................6. Passarella
2. Clausen - 3. Trossero - 4. Garré
......8. Burruchaga - 5. Russo - 7. Ponce
.....11. Pasculli - 9. Gareca - 10. Maradona (k)

Benk: Pumpido - Brown, Giusti, Márcico og Valdano

Vi husker fra blant annet treningskampen i Vest-Tyskland året i forveien, under argentinernes Europa-turné, at Bilardo hadde pakket midtbanen full av folk. Her nøyer han seg med et trekløver, der Russo ganske tydelig er den defensive av dem, mens Burruchaga opererer i en klar indreløperrolle, og har ansvar for løpene inn i boks uten ball. Han har flere av dem i denne første omgangen. Ponce er mer ballsøkende, og trekker litt ut mot venstre. Maradona kan man selvsagt ikke plassere i ett definert område; han gjør som han selv vil. De to spissene Pasculli og Gareca er begge ganske vandrende, og da især sistnevnte. De vartes opp av hver sin venezuelanske markør. Bak ligger Passarella og holder tømmene, mens han gjerne overlater til forstopper Trossero å slå lange, vinklede venstrebeinspasninger ut mot høyreflanken, der Clausen ofte bidrar framover, og i større grad enn Garré på motsatt side.

Det er et Argentina som, akkurat som ventet, fører spillemessig. Samtidig ser vi at det er et ganske energisk og hissig hjemmelag de møter, ildnet opp av det tallrike publikummet, og til tross for den tidlige scoringen imot mister ikke venezuelanerne ute på banen, glade amatører samtlige, trua. Den livlige Bernardo Añor tester Fillol fra nesten 30 meter kun minuttet etter 0-1, og verdensmesteren fra '78 må ut i full strekk nesten oppe ved krysset sitt for å slå ballen ut til corner. Målvaktsprestasjonen er på høyde med skuddet. I de litt rotete åpningssekvensene har Venezuela flere gjenvinninger ganske høyt i banen, og én slik ser vi etter ni minutters spill når Passarella ikke helt har oversikt over hvem han har rundt seg 25 meter fra eget mål. Han mister ballen til høyrebacken Torres, som tar sjansen og druser til fra omtrent hjørnet av 16-meteren. Ballen fyker som et prosjektil inn i nettmaskene bak Fillol, som ikke rekker opp for å redde denne gang. Jøsses, for en rakett!

Utlikningen kommer bardus på gjestene, som antakelig har sett for seg en ganske komfortabel passasje mot to poeng. Venezuela river og sliter; de opererer med Simonelli og Sánchez som markører på henholdsvis Pasculli og Gareca, mens libero og kaptein Acosta ligger bak dem og trygger. De har en midtbane bestående av en diamant slik jeg tolker det, med Carrero dypt, Cedeño og Méndez som løpegutter, og så ligger Añor i spissen av de fire og jager enten stopperne eller Russo i den argentinske oppbyggingsfasen. Slik ser jeg elleveren deres i 5-4-1:

...............................1. Baena
..............................3. Acosta (k)
2. Torres - 5. Sánchez - 4. Simonelli - 6. Campos
.................................11. Carrero
..............7. Cedeño - 8. Méndez
................................10. Añor
.................................9. Febles

Kvaliteten på enkeltspillerne er ikke nødvendigvis av topp klasse, men de legger ned solid med arbeid, og greier å nekte argentinerne en del rom, samtidig som de følger løp og er ganske så disiplinerte. Det er ikke veldig mange muligheter imot de slipper til, selv om Burruchaga absolutt skal gjøre 2-1 når han plukker opp en headet klarering fra Acosta etter Maradonas innlegg fra venstre. Midtbanemotoren stormer inn i feltet og løsner skudd med høyra, men han greier å sette den til venstre for stolpen etter 18 minutters spill.

De glade amatørene viser seg som et hardtarbeidende kollektiv, og med den svært løpssterke Añor som sjelden lar motspillerne få fred greier de å få til enkelte gjenvinninger inne på gjestenes halvdel, selv om det sjelden fører til muligheter. Spissen Febles, som er en kraftig kar med mye fysikk innabords, plukker opp et framspill og går på skudd fra 30 meter, men markkryperen etter 25 minutter går rett på Fillol.

Mye foregår for all del inne på vertskapets halvdel, men Argentina er flere ganger upresise i pasningsspillet, og at banen enkelte steder er ganske ujevn teller heller ikke til deres fordel. Med tre minutter igjen før pause tar de likevel ledelsen, og igjen er det frispark omtrent fra samme hold som da Maradona noe heldig overlistet Baena i starten. Denne gang tillater kapteinen Passarella å forsøke seg, og det var slett ikke dumt, for med strak vrist planter den argentinske liberoen ballen ned i høyre hjørne, uten at Baena henger med. Den kommer i keeperhjørnet, men han har tyngden på feil fot etter kanskje å ha ventet et forsøk over muren sin. Vi ser varme omfavnelser mellom Maradona og Passarella etter scoringen, hvilket jo er verdt å merke seg med tanke på de lenge påståtte uenighetene dem to imellom.

2-1 til Argentina ved pause, altså. Det har langt fra vært verdensmestertakter, selv om de åpenbart har vært det førende laget. Vil hjemmelaget greie å svare igjen etter pause, eller kommer den dobbelte verdensmesteren til å valse over venezuelanerne og vinne med god margin? Ingen kort av noe valør enn så lenge, og Cardellino har fin kontroll i det jeg ikke vil påstå er noen spesielt vanskelig match å dømme. Gemyttet spillerne imellom virker godt.

2454 - Maradona skal prikke 1-0 herfra
2457 - Fillol må ut i full strekk for å forhindre utlikning fra Añor
2458 - denne raketten fra Torres greier han imidlertid ikke å stanse
2466 - fra Argentina-benken
2468 - el Diego
2475 - Passarella med 1-2

mikemodano skrev:

2-1 til Argentina ved pause, altså. Det har langt fra vært verdensmestertakter, selv om de åpenbart har vært det førende laget.

Klikk for å utvide...

De virker å ha kontroll, Argentina, men de skal ikke slippe seg ned for mye før det blir problemer, i alle fall ikke på bortebane.

Både Maradona og Passarella gjør våren 1985 comeback på landslaget etter tre år utenfor. Som du nevnte figurerte de i et par oppkjøringskamper før kvaliken dro i gang. Klubbspill i Europa har gjort det svært krevende å kombinere med landslagsspill i Sør-Amerika i en epoke uten samkjørt terminliste med internasjonale datoer, men VM-kvaliken skal bli unnagjort på noen uker i den europeiske fotballferien og da passer det perfekt. Interessant at det er Diego som får kapteinsbindet med en gang. Det var nok en litt bitter pille å svelge for den syv år eldre VM-kapteinen fra mesterlaget i 1978. En nøkkelspiller som på ingen måte er på hell, selv om han må ta deler av skylda for baklengsmålet i denne omgangen. Samtidig er det et modig og bestemt valg av Bilardo. Når jeg ser Venezuelas drømmemål i reprise bakfra igjen, lurer jeg på om Torres tar med seg ballen med overarmen før han skyter, Passarella signaliserer dette, virker det som.

Begge de to stjernene bidrar med, som det fremkommer i referatet, hvert sitt frisparkmål i første omgang her i San Cristóbal. Passarella er jo en utrolig målscorer til forsvarsspiller å være. Dette var hans 22. mål for landslaget i hans kamp nummer 62. Noen straffesparkmål er det her, men en hel del frispark også (som hans forrige mot Italia i VM 1982). Passarella er jo også en utrolig god hodespiller selv om han er relativt kortvokst. Mange av scoringene er kommet når han, med sin enorme spenst, rager høyt i lufta og header inn hjørnespark.

Dette skal vel Argentina klare å hale i land i andre omgang.

Argentina-korrespondent jakral på ballen her. Mye god og nødvendig info.

Når det gjelder de siste 45 fra San Cristóbal, så sitter man til slutt igjen med et inntrykk om at "jammen, dette var jo ikke all verden?" Argentina vant altså 3-2, men de overbeviste aldri. Det var masse unoter, og venezuelanerne kan si seg stolte av innsatsen. De lot aldri argentinerne riste dem av seg. Roque hadde gjort et pausebytte i form av angriperen Herbert Márquez inn for midtbanemannen William Méndez. Tanken var antakelig å gi Febles mer support der framme, men samtidig løp de jo litt risiko i form av å tillate gjestene mer rom. Var det én ting Venezuela hadde vært gode på i store deler av første omgang, så var det å nekte gjestene plass å boltre seg i.

Nå hadde jo det ulykksalige 1-2-målet kommet få minutter før halvtid, og det virket som om hjemmelaget var en smule molefunkne etter restarten, for de måtte se gjestene ha ball. Mye ball. Ikke at Argentina maktet å gjøre stort med den. Det gikk mye sideveis, tempoet var ikke spesielt imponerende, og det var heller ikke mye bevegelse framfor ballfører. Verken Gareca eller Pasculli tok større initiativ, mens Maradona gjorde lite ut av seg før han fikk ballen. Da dro han gjerne på seg en ekstra mann i tillegg til spesialoppvarter Carrero, og han gjorde lurt i å trekke ut i korridorene, der han kunne lettere orientere seg løs og komme til innlegg. Én gang havnet Pasculli i rom ute i venstrekanalen, der han dro med seg Venezuelas kaptein og libero Acosta til dødlinja. Heller ikke han greide å prikke en kollega i midten med pasningen, som endte i hjørnespark, der Russo til slutt dæljet til fra returrommet, men et par meter over.

Argentina får tomålsledelsen sin 12 minutter etter pause når Burruchaga slår inn et frispark fra høyrekorridoren og når Maradona, som støter ballen i mål med hodet via bakken. Igjen må Baena kapitulere. Gjestekapteinen hadde løpt seg enkelt fri fra Carrero, som ble ball watching i den situasjonen. Da var det vel bare å slå på autopilot og la dette oppgjøret styres hjem med cruisekontroll? Kanskje, om det ikke hadde vært for den venezuelanske reduseringen til 2-3 som kom kun halvannet minutt etter. Mål følger som kjent mål, og det var innbytter Márquez som steg til værs i duellen med Trossero på Campos' frispark ute fra venstresiden. Fillol var sjanseløs på den fine headingen.

Det tok gjestene fem-seks minutter å summe seg. Perioden etter 2-3-scoringen var alt annet enn strukturert spill fra argentinerne, som nesten hang litt i stroppene mot et mer direkte Venezuela nå. Ikke at de heller maktet å skape flere muligheter, men de forsøkte å finne bakrom mot enten Márquez eller Febles. De var tydelig inspirert av et andre mål mot fotballstormakten. Midtveis i omgangen holdt entusiasmen på å få seg en ny knekk når Trossero, som trolig var interessert i å gjøre opp for seg etter involveringen ved det siste baklengsmålet, kommer på Ponces frispark ute fra høyresiden, men headingen hans går så vidt til side for mål fra god posisjon. Argentina gjør så sitt første bytte når Ferro Carrils offensive midtbanemann Alberto Márcico erstatter en etter pause temmelig anonym Gareca. Han skulle legge seg litt ut mot høyre.

Trossero tester så Baena fra distanse, uten at det blir farlig. Med 70 minutter på uret får vi kampens første gule kort når Venezuelas midtbanemann Cedeño havner i synderegisteret for å ha hengt i trøya til Ponce midt på banen. Kort etter tar Roque av Cedeño og erstatter ham med en spennende fyr: 21-åringen Carlos Maldonado gjør sin entré. Han er hjemmehørende her i San Cristóbal, hvor han selvsagt spiller for foregangsklubben Atlético Táchira (sa han som kom i skade for å kalle dem 'Deportivo' i et innlegg litt lenger opp). Maldonado, en liten tass med ditto tyngdepunkt, men med nese for scoringer, skulle gjøre fire mål på fire kamper for fotballdvergen Venezuela i 1989-utgaven av Copa América (men være helblek gjennom den fire kamper lange påfølgende VM-kvaliken deres). Plutselig hadde hjemmelaget tre mann på topp.

De maktet ikke å gjenskape energien fra tidligere i omgangen, venezuelanerne, og selv om Argentina aldri så ut som 'en million', så kontrollerte de i grunn kampen trygt i havn til slutt. De gjorde også et siste bytte, nemlig gjennom å fjerne Pasculli for Real Madrid-spissen Jorge Valdano. Målsjanser ble det imidlertid ikke ut av det. En corner fra venstre sekunder på overtid lurte et par Venezuela-tilhengere som kanskje hadde duppet av, for det bølget i nettmaskene etter at Burruchaga hadde skrenset Campos' dødball i egen nettvegg. Det var imidlertid i bakre del av nettveggen, så det hadde aldri vært fare på ferde.

Slutt, 2-3. Fortjent, men ikke videre spenstig spill.

2476 - Maradona er i ferd med å sette hodet til for 3-1
2477 - Márquez' reduseringsmål
2479 - tøffingen Febles
2482 - Alberto Márcico
2483 - parhestene Carrero og Maradona
2485 - Pedro Acosta
2488 - Jorge Valdano inn for Pedro Pablo Pasculli

CONMEBOL pulje 1, kampdag 2 - søndag 2.juni 1985, Estadio Polideportivo de Pueblo Nuevo, San Cristóbal: Venezuela-Peru. Avspark: 17.00.
Dommer: Jorge Orellana. Linjemenn: Nelson Moncayo og Guillermo Romero. Alle fra Ecuador.

Nå klyver jeg ganske snart inn i feriemodus, så jeg vet ikke hvor aktiv jeg vil være den neste halvannen uka, men du må bare ture videre, @jakral. Colombia-Argentina er en godbit, så jeg regner med du ikke har noe imot å sette gebisset i den. Selv tar jeg en liten titt på Venezuela mot Peru, og håper jeg rekker å gjøre meg ferdig før det blir pause.

Venezuela leverte antakelig over forventning mot Argentina forrige helg, selv om det altså ble 3-2-tap. Her er det ny hjemmekamp, og med et svært så revansjesugent Peru på motsatt banehalvdel er det ikke gitt at det blir noe enklere for de antatte gruppejumboene å komme noe nærmere poeng enn sist. Det er fair å si at det ikke er like spekket på tribuneplassene som forrige søndag: 19 000 tilstedeværende er 11k ned. Likevel må det sies å være habilt i nasjonen der baseball som kjent er nasjonalidretten.

En titt på startelleveren viser at Venezuelas uruguyanske landslagssjef Walter Roque har gjort tre endringer fra møtet med argentinerne. Disse elleve får tillit fra start:

1. César Baena, 2. René Torres, 3. Pedro Acosta (k), 4. Arnulfo Becerra, 5. Asdrúbal Sánchez, 6. Emilio Campos, 7. Carlos Maldonado, 8. Nelson Carrero, 9. Bernardo Añor, 10. William Méndez, 11. Herbert Márquez

Ute av elleveren siden forrige helg er stopper Simonelli, midtbanemann Cedeño og spiss Febles, der Becerra, Maldonado og Márquez i stedet har kommet inn. De to siste kom innpå underveis mot Argentina, og er åpenbart spillere Roque mente gjorde det skapelig da de slapp til i løpet av de siste 45. Vi ser at alle de tre som har forsvunnet ut sitter på benken, for øvrig sammen med back-up-målvakt Nikolac (av jugoslavisk herkomst) og backen Betancourt.

Benk: 21 Daniel Nikolac, 14. Nicola Simonelli, 15. Jorge Betancourt, 16. Douglas Cedeño, 17. Juan Pedro Febles

Peru tapte nøkkelkampen i Bogotá, og er derfor avhengig av to poeng her dersom de ikke skal miste heng på de to tetplassene, skjønt, reelt sett er det andreplassen bak Argentina de kjemper om. De to kampene mot Venezuela skal være fire poeng, og da trenger de å komme i gang her. Jeg merker meg umiddelbart at angriperen Navarro stiller fra start, selv om han altså etter sigende fikk rødt kort i Colombia. Tro hva historien egentlig er her? Kom det likevel aldri noe rødfarget kort, eller har peruanerne fått det omgjort i ettertid?

To endringer i elleveren hos peruanerne, og ut har gått stopperen Requena (som ble tatt av så tidlig som etter kvarteret i Bogotá) og backen Díaz. Gastulo fyller ventelig inn for sistnevnte, mens den drevne midtbanemannen Uribe kommer inn i stedet for Requena, noe jeg antar gjør at Chirinos flyttes ned som stopper, mens Uribe da klyver inn i en midtbanerolle. Begge de to nytilkomne var med til Spania-VM.

1. Eusebio Acasuazo, 4. Leonardo Rojas, 16. Jorge Olaechea, 20. Javier Chirinos, 14. Hugo Gastulo, 6. José Velásquez, 7. Gerónimo Barbadillo, 8. César Cueto, 9. Franco Navarro, 10. Julio César Uribe, 11. Juan Carlos Oblitas

Benk: 12. José Gonzáles Ganoza, 3. Samuel Eugenio, 18. Eduardo Malásquez, 19. Guillermo La Rosa, 22. Jorge Hirano

Sistnevnte her er en japanskættet peruaner, en kvikk liten angriper jeg ser fram til å se, siden jeg har fine minner knyttet til hans innsatser fra kvaliken til Italia '90, der han imidlertid kanskje gjorde seg mest bemerket gjennom en forferdelig miss på stillingen 0-1 i bortekampen mot Uruguay i siste runde. Etter å ha kommet seg forbi målvakt Pereira greide han å sette ballen i stolpen heller enn mellom stengene, og til slutt seiret uruguyanerne 2-0 i kampen som altså tok dem til VM på Bolivias bekostning.

Før avspark blir publikum bedt om å respektere ett minutts stillhet til minne om de omkomne i Brussel fra fire døgn i forveien.

2496 - Mayra Martí framfører den staselige venezuelanske nasjonalhymnen før avspark
2500 - om jeg ikke tar feil, så ser vi fra venstre Pedro Acosta, Nelson Carrero og René Torres, backen med drømmescoringen mot Argentina sist
2502 - Linda Navarro framfører den peruanske nasjonalsangen
2508 - småglissent på tribunene før avspark, ser vi

Edit: På skjermen vises de to linjedommerne som "G Quirola" og "N Ruales". Det finnes opplysninger om en dommer ved navn José Adolfo Quirola, så i så fall er det ikke usannsynlig at det er han som menes, i tillegg til Nelson Ruales.

mikemodano skrev:

2500 - om jeg ikke tar feil, så ser vi fra venstre Pedro Acosta, Nelson Carrero og René Torres, backen med drømmescoringen mot Argentina sist

Klikk for å utvide...

Og feil tok jeg. Acosta korrigerte meg på forespørsel og fortalte at det var Arnulfo (fantastisk navn for en latinamerikaner) Becerra som sto mellom ham og Torres. Jeg ser forresten en kar på Twitter antyde at Becerra hadde colombiansk aksent på forespørsel fra en annen om hvor han var fra. Spesielt.

Det er ingen stor førsteomgang vi ser fra San Cristóbal, men det er vanskelige forhold på ei humpete matte, og bedre blir det ikke av at det starter å regne ganske stritt utover i omgangen. Det står målløst til pause, men Peru har hatt de par beste mulighetene, og ved begge anledninger var det Franco Navarro som kom til avslutning. Etter ti minutter er det Oblitas som finner ham med en fint vektet pasning sentralt i feltet, men under press av Becerra tupper spissen ballen til side for mål. Elleve minutter senere stiger Navarro til værs ti meter fra mål når Cueto sender inn en venstrefotet cross fra høyresiden, men han kommer ikke ordentlig over ballen, som sklir litt av luggen hans og ender utenfor venstre stolpe. Begge disse mulighetene er store.

Hjemmelaget er litt ujevnt besatt, men greier å holde gjestene stangen i 45 minutter. Det er ikke alltid symmetri i det de foretar seg defensivt, så litt på lykke og fromme går det til tider, men samtidig er det mye vilje i laget. Som ventet står de med Acosta bak stopperparet Becerra/Sánchez, mens sidebackene Torres (høyre) og Campos har anledning til å bli med i lengderetningen når muligheten byr seg. Med kun to mann sentralt på midten blir de ofte i undertall, all den tid gjestene har satt en 4-5-1-formasjon. Méndez og Carrero, som denne gang er uten spesialansvar for en bestemt motstander slik som mot Maradona sist, arbeider utrettelig, og de framviser også små, fikse detaljer, uten at det er særlig driv i midtbaneleddet deres. De er avhengig av at minst én fra den fremre treeren også klyver inn/ned og bidrar, hvilket helst tilfaller Añor eller Maldonado å gjøre. Slik tegner jeg den venezuelanske elleveren:

.....................................................1. César Baena
..................................................3. Pedro Acosta (k)
2. René Torres - 4. Arnulfo Becerra - 5. Asdrúbal Sánchez - 6. Emilio Campos
...........................10. William Méndez - 8. Nelson Carrero
.........7. Carlos Maldonado - 9. Bernardo Añor - 11. Herbert Márquez

Becerra er visstnok debutant. Han har altså erstattet den Simonelli vi så sist. Añor er i hvert fall ingen bakromsspiss. Jeg kjenner ham jo som midtbanemotor fra den neste VM-kvaliken, men her har han fått oppgaven å ligge mellom de to kantangriperne. Ved én anledning sendes han fri på høyresiden når Sánchez har gått fram og brutt midt på egen halvdel, men vi ser at han ikke er lynhurtig der han jages av Olaechea. Like fullt greier han å komme seg inn i feltet og få avsluttet etter 32 minutter, selv om forsøket på den sleipe matta mangler kraft, og Acasuzo enkelt kan legge seg ned på nærmeste stolpe og holde. Allerede i omgangens åpningsminutt forsøkte Torres seg på direkteavslutning fra 25 meter når Venezuela får frispark, men selv om ballen går via et bein i forsvarsmuren og spretter like foran målvakta, så holder Acasuzo enkelt. Foruten et Acosta-skudd på frispark fra 35 meter, både over og utenfor, hadde ikke vertskapet noe å komme med offensivt. På overtid jobber de seg til corner fra høyre når Márquez har kommet seg til linja, men før de rekker å ta det blåser dommer av for pause.

Den peruanske treneren Roberto Chale hadde satt opp sine i denne 4-5-1-formasjonen:

....................................................................1. Eusebio Acasuzo
4. Leonardo Rojas - 20. Javier Chirinos - 16. Jorge Olaechea - 14. Hugo Gastulo
7. Gerónimo Barbadillo - 8. César Cueto - 6. José Velásquez (k) - 10. Julio César Uribe - 11. Juan Carlos Oblitas
......................................................................9. Franco Navarro

Vi hører hele tiden den overdrevent artikulerte kommentatoren kalle Rojas for "el gran jugador", uten at det har vært noe som helst spektakulært ved den peruanske høyrebacken. Her er det Olaechea som er forsvarssjefen, mens vi hører at Chirinos, som stiller ved siden av ham, opprinnelig er midtbanespiller. Etter en liten konferanse med en kar på et internasjonalt debattforum, er jeg blitt foreslått for at det kanskje i stedet var Rubén Toribio Díaz som så rødt for Peru i Bogotá. Han hadde startet forrige kamp, og skulle også delta videre i kvaliken, noe som kan tyde på at hans fravær her skyldes suspensjon. Det er i alle fall en mulighet. På midten er den robuste Velásquez den sentrale, mens han har den løpsvillige Cueto i høyre indreløperposisjon ved siden av seg. Cueto har vært mer delaktig enn Uribe i den andre indreløperrollen. Ellers er også Barbadillo ganske ofte involvert, og han fungerer som invertert kant der han hyppig er å se inne som en andre spiss. Teknikeren Oblitas ligger ute på venstreflanken og slikker krittet.

Det har vært tre gule kort for peruanere i løpet av de første 45. Etter 11 minutter får både Velásquez og Uribe gult i samme moment. Kapteinen har vært ganske brutal mot Maldonado et lite stykke inne på den venezuelanske halvdelen, og hans gule var klokkeklart. Uribe ser ut til å få sitt for å ha slengt med leppa mot dommeren. I siste minutt kommer Oblitas altfor sent inn i et tacklingsforsøk på Torres, som er på vei framover, og hans gule er også udiskutabelt.

2510 - César Baena
2511 - Franco Navarro tupper sin første avslutning utenfor
2513 - oppgjørets ecuadorianske kampleder graver fram gult for José Velásquez
2514 - Navarro header Cuetos innlegg utenfor
2515 - ingen suspensjon i denne kampen for Franco Navarro, altså
2516 - Bernardo Añor greier, til tross for at det ikke går lynhurtig, å komme seg inn i feltet og avslutte
2517 - Juan Carlos Oblitas - slepen tekniker. Veldig venstrefotet
2518 - en duknakket Oblitas aksepterer sin kortskjebne rett før pause. Pedro Acosta, mannen med skjegget nærmest peruanerne, ser ut som en søramerikansk revolusjonær

2. omg.

Ingen bytter i pausen.
Peru ser bestemt ut i åpningen, men underlaget er vanskelig, og det er ikke enkelt å få til kortpasningsspill. Flere spillere har dessuten problemer med å holde seg på beina på den sleipe matta. Regnet fortsetter å falle; vi ser publikum med oppslåtte paraplyer.

Venezuela tildeles frispark 25 meter fra mål et par minutter ut i omgangen, og alle ser mot høyreback Torres. Det er han som skyter, men skuddet volder ikke Acasuzo store problemer, selv om han ikke holder på første forsøk. Ingen har uansett ikke luktet noen retur. De neste par mulighetene faller til gjestene, og først ut er Cueto etter 51 minutter når han får stå i returrommet etter en corner fra venstre som aldri blir ordentlig klarert. Skuddet hans havner imidlertid til side for mål. Fire minutter etter kommer en virkelig stor mulighet når Acosta forsøker seg på et c-moment idet han skal klarere en stikker inn i feltet fra Uribe. Manøveren gir Barbadillo en gratismulighet, men angriperen drøyer for lenge med å avslutte, og Campos får blokkert til corner når det så som skumlest ut.

Hjemmelaget blir først ut til å gjøre et bytte etter 63 minutter når sliteren Carrero tusler av til fordel for Douglas Cedeño, som startet forrige kamp. Midtveis i omgangen ser hjemmelaget ut til å rive til seg initiativet, for så å beholde det i flere minutter. Peru ser merkelig tamme ut. Det kan være en kombinasjon av flere ting, men den vasstrukne matta spiller neppe på lag med favorittene. 20 minutter før slutt ruller Venezuela opp et fint angrep til venstre, der Campos, Maldonado, Méndez og til slutt Añor er involvert. Sistnevnte legger igjen til den vesle flankeangriperen, hvis forsøk fra sentralt i feltet imidlertid blokkeres av Olaechea, nestoren i Peru-forsvaret.

Det Peru som har vært VM-deltaker de siste to sluttspillene sliter med å gjenvinne kontrollen i matchen, men etter 74 minutter kommer de seg til en god mulighet når den slepne Oblitas har mottatt et framspill fra backen Gastulo og satt fart på og skåret inn mot feltet fra sin venstrekant. Han dro seg greit forbi Torres, og deretter også forbi en passiv Acosta, men avslutningen avverges av Baena med en fotparade. Sjansen var et signal om hva som komme skulle, og fire minutter etter gjør gjestene 1-0. Cueto slår et frispark på en umarkert Barbadillo på høyre hjørne av 16-meteren. Han forsøker å trekke seg innover i banen for å få løsnet skudd, men tackles, og ballen havner hos Maldonado, som forsøker å klarere videre. I stedet spiller han skjebnesvangert rett i føttene på Uribe, som står ubevoktet inne i den venezuelanske 16-meteren. Der prikker han et lavt skudd nede i venstre hjørne, mens et par forsvarere står og vinker på offside. All den tid ballen kom fra motstander var det selvsagt aldri snakk om.

Venezuela går mot nok et hederlig tap i en match de ikke har vært mye svakere enn Peru. En siste gamble er å kaste inn spissen Pedro Febles for Maldonado, som altså hadde slik en uheldig hånd med baklengsmålet. Da gjenstår ni minutter, og kun minuttet etter at han er kommet inn holder han på å sørge for balanse i regnskapet når et Campos-kast til venstre stusses videre av Méndez og ramler ned i føttene på innbytteren. Han er alene foran mål, men får kun til en tupp, som ser ut til å gå via en kombinasjon av Acasuzo og Olaechea og videre til corner. Stor mulighet, og svakt av Peru å slippe til en slik en i sluttfasen. Fem minutter før slutt vil Venezuela ha straffe når Márquez går i bakken etter en duell, men ingen respons fra Orellana.

Peruanerne gjennom den erfarne matchvinneren Uribe bruker tid når han blir liggende med "skade" etter en tackling fra Torres, og etter et minutts tid og mer til blir han fraktet til sidelinja på båre, men er selvsagt straks oppe igjen og står dysten ut. Mer har ikke hjemmelaget å komme med, og da ebber det ut med 1-0 til de tilreisende, til stor jubel for den vesle kontingenten med peruanske fans vi ser på tribunen.

2521 - Barbadillos mulighet ti minutter ut i andre omgang som blokkeres av Campos
2522 - Cedeño er på vei inn for Carrero
2523 - Venezuela-benken
2525 - Becerra og Acosta
2527 - Uribe er temmelig fornøyd med å ha satt inn det som viser seg å bli kampens eneste mål
2528 - matchvinnerscoringen
2529 - peruansk tribunejubel
2531 - Juan Pedro Febles på vei inn som Venezuelas andre og siste innbytter. Peru blir stående kampen ut med sine elleve startende
2534 - Febles' mulighet straks etter at han har kommet inn
2536 - fra gjestebenken ikke lenge før slutt

Colombia - Argentina, 2. juni 1985. Vi kjører videre med denne gruppa mens mikemodano er på ferie. Nå er turen kommet til dysten på Estadio El Campín i Bogotá hvor ca. 58,000 forventningsfulle tilskuere har pakket seg sammen. Den colombianske hovedstaden ligger i høyden på ca. 2600 m.o.h. og det skal bli spennende å se hvordan kampen preges av dette. Det er noen få hundre meter høyere opp enn i Mexico City, men jevnhøyt med Toluca, hvor det også skal spilles VM-kamper neste sommer. Vi har ikke sett Colombia i aksjon i en full kamp ennå i dette prosjektet. De slo Peru 1-0 i gruppepremieren og de eneste bildene vi hadde tilgjengelig var vinnermålet, en heading av Miguel Prince. Han starter i midtforsvaret i dag mot Argentina også.

Colombia-trener Gabriel Ochoa kjører med denne elleveren satt opp i en 4-3-3 formasjon av den colombianske TV-produceren. Her får vi draktnumre som minner mer om moderne fotball enn noe annet.

------------------------ 1. Pedro Zape
---------------------- 21. Nolberto Molina
------ 14. Luis Gil - 19. Miguel Prince - 18. Alonso Lopez
5. Germán Morales - 6. Pedro Sarmiento - 8. Americo Quiñonez
7. Manuel Cordoba - 9. Willington Ortiz - 15. Arnaldo Iguarán

Benk: Luis Gomez (målvakt), Hernan Herrera (mangler tre)

Carlos Bilardo gjør et par forandringer på sitt lag etter borteseieren mot Venezuela forrige uke, dog ikke i backrekken. José Daniel Ponce forsvinner ut av laget og erstattes på midtbanen av Ricardo Giusti. I angrepet får Marcelo Trobbiani sjansen på bekostning av Ricardo Gareca. Også gjestene settes opp i 4-3-3 på skjermen, selv om plasseringen av Pasculli og Maradona som vinger skurrer litt:

---------------------- 1. Ubaldo Fillol
------------------- 6. Daniel Passarella
2. Nestor Clausen - 3. Enzo Trossero - 4. Oscar Garré
8. Ricardo Giusti - 7. Jorge Burruchaga - 5. Miguel A. Russo
10. Diego Maradona - 11. Marcelo Trobbiani - 9. Pedro Pasculli

Benk: Nery Pumpido (målvakt), Oscar Ruggeri, Juan Barbas, Oscar Dertycia (mangler én)

Det er brasiliansk dommertrio i denne kampen ledet av Arnaldo Coelho. Rett fra avspark får vi et skikkelig skremmeskudd. Jorge Burruchaga fyrer av fra 40 meter etter få sekunder og tar nesten keeper Pedro Zape på senga, men ballen flyr like over. Hvorvidt målvakten gjorde noen brå bevegelser og skadet seg da det overraskende skuddet kom er uvisst, men han ligger på bakken og får behandling for låret sitt. Han tråkker litt rundt inne i målgården, men kan ikke fortsette. Han lusker slukøret av banen etter bare fire minutter og blir erstattet av Luis Gomez.

Få minutter senere tester Burruchaga den nye keeperen på et frispark fra laaaangt hold, men ballen reddes etter en liten retur. I den andre enden av banen viser også hjemmelaget at de vil være med på leken. Arnaldo Iguarán tvinger frem en fin redning av Ubaldo Fillol på et hardt skudd fra nærmere 30 meter.

Dette er en kamp med mange tøffe nærkamper, nesten knokkelfotball. Ingen av lagene er spesielt bra på å få fart på kula langs bakken i innledningsfasen her. I stedet 'inviterer' ballfører motstanderen opp i kroppen sin før han spiller den kort videre til en medspiller. Det spilles mye på fot og lite i ledig rom på banen. Argentina fører det meste av spillet. Maradona har som vanlig mange colombianere rundt seg hver gang han får ballen, og han vinner også en lang rekke taktiske frispark.

Etter et kvarter slår venstreback Oscar Garré et kjapt frispark fra venstre inn i feltet og Pedro Pasculli dukker opp og header rett på Colombias nyinnsatte reservekeeper.

Colombia har sterke kort fremover på banen også. Svære Iguarán er både muskuløs og hurtig. Etter 19 minutter blir han rett og slett meid ned av Daniel Passarella på tur igjennom mot mål. Det er en veldig stygg nedsparking, men dommer Coelho nøyer seg med å dra opp det gule kortet. Rundt seg har Iguarán den litt mer slepne Willington Ortiz som kan dra av en mann eller to. Argentina skal ikke slurve mye før det straffer seg.

Etter 43 minutter tar Argentina likevel ledelsen i en forholdsvis sjansefattig førsteomgang. Det er ikke ufortjent. Pedro Pasculli scorer etter et angrep som Maradona starter, men det er Burruchagas pasning ut til Miguel Angel Russo på høyresiden som skaper farligheten. Russo slår direkte inn i straffeområdet mot Trobbiani som er hardt markert av en forsvarer. Ballen passerer dem begge og Pasculli kommer på løp bakfra og scorer kontrollert med en trygg bredside nede forbi reservemålvakten Lopez. Det er alltid fornøyelig å høre hvordan sør-amerikanske kommentatorer ruller på r'en når de er opphisset over noe. "Goooool! Ar-r-r-r-rgentina!".

Dommer Coelho blåser for halvtid like etter. Argentina-spillerne og folkene på benken må ha politieskorte med skjold på vei inn i garderoben. Det regner mange gjenstander ned fra tribunene her i Bogotá. Argentina fører kampen spillemessig og i målprotokollen, men Colombia er ikke ufarlige og kan absolutt snu dette i andre omgang.

Pause: Colombia - Argentina 0-1.


col-arg-01: Estadio El Campín i Bogotá før avspark. Fotografer løper over banen.
col-arg-02: Colombias målvakt Pedro Zape må ha behandling rett etter avspark og byttes ut.
col-arg-03: Argentinas benk. Trener Carlos Bilardo i midten og en skjeggete reservekeeper Nery Pumpido til venstre.
col-arg-04: Maradona justerer leggbeskytterne etter å ha skaffet enda et frispark.

Colombia gjør ett bytte i pausen. Americo Quiñónez går ut og inn kommer Hernan Herrera på midtbanen. Argentina er uforandret. Det er et defensivt bortelag som kommer ut i andre omgang. Initiativet i kampen overlates til Colombia. Bilardo prioriterer å ri på sin ledelse og håper at det skal dukke opp noen gode kontringsmuligheter hvor seieren kan sikres. Etter bare 48 minutter oppstår en slik mulighet når Maradona får tak i ballen på midtbanen. Han setter full fart mot mål og blir stygt sparket ned av siste forsvarsspiller Nolberto Molina. Situasjonen er ikke ulik den Passarella hadde i første omgang på Iguarán. Begge lags sweepere er nå notert ned i dommerens bok med gule kort.

Bilardo bytter ut angriperen Marcelo Trobbiani etter 57 minutter og setter innpå midtbanemannen Juan Barbas. Selv om Colombia har hatt mer av ballen i andre omgang, blir det bare produsert halvsjanser. Det er noen spillsekvenser hvor ballen er i argentinsk boks, men hvor det ikke kommer noen giftige avslutninger.

Publikummet i Bogotá fortsetter med kastingen ned på banen av gjenstander i andre omgang når argentinske spillere nærmer seg hjørnene på banen. Det blir litt småkomisk når en liten tropp fra politiet kommer løpende bort med skjoldene sine for å beskytte spilleren som skal legge hjørnespark.

Etter 61 minutter er det Colombia som skaffer seg corner fra venstre. Jeg tror det er innbytteren Hernan Herrera som svinger den ballen inn i feltet til Miguel Prince, matchvinneren mot Peru. Prince bringer balanse i regnskapet med en kontant heading forbi Ubaldo Fillol.

Argentina må opp på hesten igjen etter at den defensive tilnærmingen til kampen ikke har fungert. Burruchaga har levert bra på midtbanen for de blåhvite hittil, og det er han som ligger bak det som blir Argentinas nye ledermål etter 68 minutter. Den kommende Nantes-spilleren får tak i en løs ball ca. 30 meter fra Colombias mål og spiller den inn sentralt til Pasculli like utenfor straffeområdet. Pasculli finter bort Alonso Lopez og avslutter sikkert forbi Luis Gomez. Selv om målvakten får en del av beinet på ballen spretter den likevel i mål.

Colombia må flytte opp mer folk nå og jobber seg frem til en stor målsjanse etter 73 minutter. Manuel Cordoba drar til på hel volley fra 10-11 meter, helt umarkert, men ballen blåses en halvmeter over tverrliggeren.

Argentina scoret to mål på frispark mot Venezuela uka i forveien, og når de skaffer seg et nytt frispark fra ca. 25 meter et kvarter før slutt, stiger forventningene - eller frykten hos hjemmefansen. Maradona skrur ballen rundt muren, men Gomez gjør en kjemperedning ved å få noen fingertupper på den helt oppe i krysset.

Juan Barbas har vist friske takter etter innhoppet. Like etter frisparkforsøket spiller han frem Maradona litt skrått i straffeområdet og Diego skyter et skudd som først tøtsjer borti en forsvarer før den treffer oversiden på tverrliggeren. Colombia har store problemer med å stoppe Maradona når de samtidig flytter opp folk i jakt på utlikning. Det serveres flere dribleshow fra Argentinas kaptein som stanses med ureglementære midler, og hvor klokka tikker av gårde mens frisparkene vinnes på colombiansk banehalvdel.

Arnaldo Iguarán, som var så foretaksom før hvilen, er blitt tatt helt luven av i andre omgang av det argentinske forsvaret. Fem minutter før slutt legger Argentina på til 3-1 ved Burruchaga. Maradona befinner seg ute på høyrekanten og slår en perfekt vektet ball på tvers inn i boksen hvor Burruchaga kommer på løp og avslutter med et hardt skudd høyt oppe ved nærmeste stolpe fra dårlig vinkel. Den er ikke Luis Gomez forberedt på.

Bilardo gjør sitt siste bytte like etter og tar av tomålsscorer Pasculli og setter innpå unggutten Oscar Dertycia. Argentina holder ut og vinner komfortabelt til slutt. Jeg letet etter noen gode bilder fra Colombias benk, men fant ingen. Carlos Valderrama, 23 år på denne tiden, har fortsatt ikke debutert for landslaget. Han kommer senere i kvaliken, men han kunne muligens vært på benken her. Colombia kunne trengt en dyptliggende playmaker som El Pibe i denne kampen.

Colombia - Argentina 1-3.


TABELL
Argentina ---- 2 -- 2 - 0 - 0 ---- 6-3 ---- 4 (Direkte til VM)
Peru ---------- 2 -- 1 - 0 - 1 ---- 1-1 ---- 2 (Play-offs)
Colombia ---- 2 -- 1 - 0 - 1 ---- 2-3 ---- 2 (Play-offs)
Venezuela --- 2 -- 0 - 0 - 2 ---- 2-4 ---- 0

Neste runde spilles om en uke:
9. juni 1985: Peru-Colombia og Argentina-Venezuela.


col-arg-05: Innbytteren Hernan Herrera gjorde et bra inntrykk mot Argentina.
col-arg-06: Argentinas keeper Ubaldo Fillol.
col-arg-07: Burruchaga (helt til høyre) gjør 3-1 fra veldig spiss vinkel.
col-arg-08: Oscar Dertycia skal inn på tampen for #9 Pedro Pasculli.

Peru - Colombia, 9. juni 1985. Det er ca. 40,000 tilskuere tilstede i Lima på Estadio Nacional José Diaz. Dette er en kamp uten noen bilder tilgjengelig etter hva jeg kan se. Her finner jeg ikke så mye som en videosnutt av noe som helst, og vi røper vel ikke for mye når vi sier at oppgjøret ender målløst.

Peru-treneren Roberto Chale velger disse elleve fra start:

Eusebio Acasuzo - Rubén Toribio Díaz, Jorge Olaechea, Roberto Rojas, Hugo Gastulo, Javier Chirinos, César Cueto, Julio César Uribe, Gerónimo Barbadillo, Jorge Hirano, Franco Navarro

Det er tre forandringer på laget etter borteseieren mot Venezuela sist uke. Ruben Toribio Diaz er inne igjen i forsvaret, mens Leonardo Rojas er gått ut. Kapteinen José Velásquez mangler på midtbanen pga av suspensjon (to gule). En annen Rojas, Roberto, kommer inn i stedet. Jorge Hirano settes inn i angrepet når den lett aldrende kantspillerstjerna Juan Carlos Oblitas ikke spiller.

Chale gjør to bytter underveis i andre omgang. Eduardo Malásquez kommer inn etter 55 minutter for Gerónimo Barbadillo og Guillermo La Rosa kommer inn etter 60 minutter for Jorge Hirano.


Gabriel Ochoa og hans Colombia stiller slik:

Luis Gómez - Miguel Prince, Gonzalo Soto, Jorge Porras, Víctor Luna, Pedro Sarmiento, Germán Morales, Américo Quiñónez, Manuel Córdoba, Willington Ortiz, Arnoldo Iguarán

Ochoa har gjort store forandringer i sitt forsvar etter tre baklengsmål mot Argentina sist. Det ene er jo påtvunget. Målvakten Pedro Zape ble skadet i åpningsminuttet og erstattet av Luis Gomez, som får sjansen fra start i Lima. I backrekken er det bare stopperen Miguel Prince som får fornyet tillit. Venstrebacken mot Argentina, Alonso Lopez, blir sannsynligvis erstattet av Jorge Porras. Posisjonene ellers i forsvaret er jeg mer usikker på. På høyresiden antar jeg at Victor Luna erstatter Luis Gil. Gonzalo Soto får sjansen i stedet for Nolberto Molina i midtforsvaret. Rollefordelingen mellom sweeper og stopper blir det vanskelig å spå noe om. De tre midtbanespillerne og de tre i angrep er uforandret fra forrige kamp.

Ochoa gjør et dobbeltbytte etter 70 minutter. Jesus Barrios inn for Manuel Cordoba og Victor Lugo inn for Arnaldo Iguarán.

Det deles ut tre gule kort i denne kampen av den uruguayanske dommeren Juan Daniel Cardellino. Hugo Gastulo får det første for Peru etter 50 minutter. Colombias Jesus Barrios og Perus Ruben Toribio Diaz får hvert sitt gule syv minutter før slutt. Her er det lav odds på litt håndgemeng etter en duell.

Peru - Colombia 0-0.

Den andre kampen denne dagen, Argentina-Venezuela, finnes tilgjengelig i sin helhet.