Mirakelet i Gullspång - Dokumentar *Spoiler-tråd*

Mot slutten tenkte jeg at det kanskje var slik at Olaug og Lita var tvillinger, men at Lita ikke var biologiske søster med søstrene hun vokste opp med.

Men så skjedde det jo enda litt mer på slutten.

Når man da også ser at Olaug har rykket ut takkeannonser i flere lokalaviser hvor hun takker for all oppmerksomhet rundt hennes "hovedrolle i dokumentaren Mirakelet i Gullspång", så fungerer det som en slags topp på en skakk kransekake, det også.
 
Det skulle være innlysende at tvillingsøsteren som blandet seg inn i et underslag lette etter en vei ut av problene. Hun arrangerte så et mord hvor søsteren som bodde med sine adoptivforeldre ble lurt til et møte ved vannet og tatt av dage. Prikk lik sin søster dro hun så hjem til sine aldrende og velstående foreldre og levde livet bekymringsløst.
Men hun ble innhentet av sannheten, og da det ble for hett, valgte hun å forfalske en blodprøve. Men følelser for sin datter gjorde at hun ønsket å holde kontakten med henne, for saken er vel foreldet . . .
En kaldblodig morder, tror jeg.
 
Spennende teori fra Nuvolari. Hun begynte å oppføre seg påfallende. Begynte å skryte av IQ'en sin og ringe om svindlere. Og påstanden: "Man velger selv sine slektninger"? Virket manipulativ og følelseskald. De burde gravd mer i dette underslaget. Snakket med gamle kolleger. Hvor jobbet hun? Hva skjedde? Og konfrontert Olaug med gamle venninner. De kunne sjekket ut om hun virkelig var Olaug. Noe for politiets coldcase-enhet.
 
Jeg tenker at dette er en film hvor mange folk har fantasien i orden, og i tillegg har regissøren latt ting fremstå som mer spesielle enn de egentlig er. Mange av «mysteriene» er enten åpenbart oppdiktet, eller egentlig helt ordinære ting. Fortellerteknikken er også til dels uærlig.

For eksempel blir det i starten, i en lang sekvens på 7–8 minutter, antydet at Olaug er den døde søsteren, at det ble begravet en tom kiste og at hun nå lever i Sverige. Men så er det bare noe Kari har fått for seg. Dette er typisk for fremstillingen i hele filmen. I dette tilfellet ble fantasien et sidespor og historien bragt videre fremover, men i mange andre tilfeller får damenes fantasier henge i lufta og bli til en «mystisk sannhet».

For eksempel dette med tvilligene. Idag er det velkjent at «tyskerne» forsket på tvillinger. (Egentligbare én av dem, doktor Josef Mengele i Auschwitz, og andre tyskeleger mente dette var sært. Det var på ingen måte offisiellpolitikk.) Det stemmer overhodet ikke at tyske soldater tok norsketvillinger fra foreldrene og sendte dem ned til Mengele i Auschwitz.Tvilling-forskningen hans var heller ikke noe folk visste om underkrigen, det ble først kjent etterpå. Om man søker i norske aviserfra krigen, var det mange som skrev åpent om at de hadde fåtttvillinger. Det kan godt hende Olaug og Astrid ble skilt vedfødselen, men grunnen var nok heller økonomi eller andre forhold,det hadde definitivt ingenting med nazistene å gjøre. Likevelfremstilles dette helt ukritisk, med arkivklipp fra krigen ogdramatisk musikk.

Olaug forteller også at hun var løytnant i militæret, og er «trent i å drepe». Hun er født i1941, og var i vernepliktig alder på 1960-tallet. Men det fantesikke kvinnelige soldater på 1960-tallet. Den første kvinneligeløytnanten i Norge gikk ut av krigsskolen i 1978. I avisarkivet pånb.no er det ikke vanskelig å finne masse dokumentasjon på at OlaugAlvhilde Østby var utdannet og jobbet som sykepleier. Hun var mye iavisen, hadde bl.a. morgentrimmen på radio en periode. Hun kanselvsagt ha vært lotte ett år eller to, men de hadde ikke militærgrad, og det er langt fra det samme som å være «trent til ådrepe». (Faktisk er påstanden om at hun har så god selvkontroll athun lot være å drepe andre folk, en ekstremt drøy ting å si.)

Mange andre ting som trekkes fram sommystisk eller spesielt, er egentlig helt ordinære ting som erfremstilt feil. Fødselsattesten er ett eksempel. At den er datert på1960-tallet er ikke mystisk i det hele tatt. Alle som har jobbet littmed arkiver vet dette.

Fødselsattesten er ikke – og er fremdeles ikke i dag – et papir som stemples med en gang barnet erfødt. Fødselen registreres i Folkeregisteret (den gangen ikirkeboka hos det lokale prestegjeldet), og når man senere i livethar bruk for attest, for eksempel til jobbsøknader eller pass, såbestiller man en utskrift. Det de har filmet her, er en utskrift frafødselsregisteret – hvor fødselsdatoen er helt korrekt oppgitt –som er bestilt og skrevet ut i 1962. I filmen gjøres dette til noeveldig mystisk, med dvelende bilder og suggerende bakgrunnsmusikk,men det vi ser er en helt normal utskrift fra kirkeboka. Jeg tvilerikke på at Olaug Østby genuint ikke forstår dateringen, men atregissøren lar dette henge i lufta som en slags konspirasjonsteori,er i beste fall inkompetanse og i verste fall lureri.

Det gjøres også mye ut av at navne ter endret fra Pedersen til Bakkevoll. Pedersen er fødenavnet, ogBakkevoll er navnet på familien som adopterte henne. Dette er ogsåhelt logisk og ordinært. Alle som har jobbet med eldre arkivet har sett dette mange ganger.

I starten blir det også gjort mye utav at Astrid og Olaug hadde samme kallenavn, Lita. Dette er en helt vanlig ting å kalle små barn. Andre steder i landet har det værtvanlig å kalle småjenter for «Tulla», «Lillemor», osv, men deter i praksis det samme. Dette blir som om to personer skal væreforbauset fordi de begge ble kalt «småen» da de var små.

Alt i alt, så er mange av de«mystiske» tingene her manipulativt fremstilt. Det kan godt stemme at Olaug var Astrids bortadopterte søster, og at de andre søstrene møttes tilfeldig igjen i en småby i Sverige. Det er et spesielt, om ikke utrolig, tilfelle. (Jeg husker en sak fra 1700-tallet, hvor to brødre fra Bergen dro til sjøs hver for seg, og møttes igjen tilfeldig 20 år senere på et apotek i Indonesia.) Men så tror jeg både de involverte og regissøren har spunnet videre på ideen om at her MÅ det være flere mysterier.
 
Ramaskrik skrev:
Jeg tenker at dette er en film hvor mange folk har fantasien i orden, og i tillegg har regissøren latt ting fremstå som mer spesielle enn de egentlig er. Mange av «mysteriene» er enten åpenbart oppdiktet, eller egentlig helt ordinære ting. Fortellerteknikken er også til dels uærlig.

For eksempel blir det i starten, i en lang sekvens på 7–8 minutter, antydet at Olaug er den døde søsteren, at det ble begravet en tom kiste og at hun nå lever i Sverige. Men så er det bare noe Kari har fått for seg. Dette er typisk for fremstillingen i hele filmen. I dette tilfellet ble fantasien et sidespor og historien bragt videre fremover, men i mange andre tilfeller får damenes fantasier henge i lufta og bli til en «mystisk sannhet».

For eksempel dette med tvilligene. Idag er det velkjent at «tyskerne» forsket på tvillinger. (Egentligbare én av dem, doktor Josef Mengele i Auschwitz, og andre tyskeleger mente dette var sært. Det var på ingen måte offisiellpolitikk.) Det stemmer overhodet ikke at tyske soldater tok norsketvillinger fra foreldrene og sendte dem ned til Mengele i Auschwitz.Tvilling-forskningen hans var heller ikke noe folk visste om underkrigen, det ble først kjent etterpå. Om man søker i norske aviserfra krigen, var det mange som skrev åpent om at de hadde fåtttvillinger. Det kan godt hende Olaug og Astrid ble skilt vedfødselen, men grunnen var nok heller økonomi eller andre forhold,det hadde definitivt ingenting med nazistene å gjøre. Likevelfremstilles dette helt ukritisk, med arkivklipp fra krigen ogdramatisk musikk.

Olaug forteller også at hun var løytnant i militæret, og er «trent i å drepe». Hun er født i1941, og var i vernepliktig alder på 1960-tallet. Men det fantesikke kvinnelige soldater på 1960-tallet. Den første kvinneligeløytnanten i Norge gikk ut av krigsskolen i 1978. I avisarkivet pånb.no er det ikke vanskelig å finne masse dokumentasjon på at OlaugAlvhilde Østby var utdannet og jobbet som sykepleier. Hun var mye iavisen, hadde bl.a. morgentrimmen på radio en periode. Hun kanselvsagt ha vært lotte ett år eller to, men de hadde ikke militærgrad, og det er langt fra det samme som å være «trent til ådrepe». (Faktisk er påstanden om at hun har så god selvkontroll athun lot være å drepe andre folk, en ekstremt drøy ting å si.)

Mange andre ting som trekkes fram sommystisk eller spesielt, er egentlig helt ordinære ting som erfremstilt feil. Fødselsattesten er ett eksempel. At den er datert på1960-tallet er ikke mystisk i det hele tatt. Alle som har jobbet littmed arkiver vet dette.

Fødselsattesten er ikke – og er fremdeles ikke i dag – et papir som stemples med en gang barnet erfødt. Fødselen registreres i Folkeregisteret (den gangen ikirkeboka hos det lokale prestegjeldet), og når man senere i livethar bruk for attest, for eksempel til jobbsøknader eller pass, såbestiller man en utskrift. Det de har filmet her, er en utskrift frafødselsregisteret – hvor fødselsdatoen er helt korrekt oppgitt –som er bestilt og skrevet ut i 1962. I filmen gjøres dette til noeveldig mystisk, med dvelende bilder og suggerende bakgrunnsmusikk,men det vi ser er en helt normal utskrift fra kirkeboka. Jeg tvilerikke på at Olaug Østby genuint ikke forstår dateringen, men atregissøren lar dette henge i lufta som en slags konspirasjonsteori,er i beste fall inkompetanse og i verste fall lureri.

Det gjøres også mye ut av at navne ter endret fra Pedersen til Bakkevoll. Pedersen er fødenavnet, ogBakkevoll er navnet på familien som adopterte henne. Dette er ogsåhelt logisk og ordinært. Alle som har jobbet med eldre arkivet har sett dette mange ganger.

I starten blir det også gjort mye utav at Astrid og Olaug hadde samme kallenavn, Lita. Dette er en helt vanlig ting å kalle små barn. Andre steder i landet har det værtvanlig å kalle småjenter for «Tulla», «Lillemor», osv, men deter i praksis det samme. Dette blir som om to personer skal væreforbauset fordi de begge ble kalt «småen» da de var små.

Alt i alt, så er mange av de«mystiske» tingene her manipulativt fremstilt. Det kan godt stemme at Olaug var Astrids bortadopterte søster, og at de andre søstrene møttes tilfeldig igjen i en småby i Sverige. Det er et spesielt, om ikke utrolig, tilfelle. (Jeg husker en sak fra 1700-tallet, hvor to brødre fra Bergen dro til sjøs hver for seg, og møttes igjen tilfeldig 20 år senere på et apotek i Indonesia.) Men så tror jeg både de involverte og regissøren har spunnet videre på ideen om at her MÅ det være flere mysterier.
Klikk for å utvide...
Filmen ble påbegynt 5 år tilbake. Ferdigstilt med premiere sommeren 2023. Regissøren har uttalt ( sett Q&A fra festival) at det var de to søstrene Kari og May som kontaktet SVT ( hvor regissør Maria Fredriksson jobbet) og ville at de gjorde en sak på denne historien - som da handlet i korte trekk om dette «miraklet» som skjer etter at den ene søsteren skader seg i Skara Sommerland og etterhvert ser etter leilighet i Sverige. Historien var da visstnok kun omtalt i en kristen ( lokal?) avis. Regissøren hevder at omstendighetene rundt dødsårsaken til den ene tvillingsøsteren først åpenbarte seg underveis i innspillingen. Det samme gjorde også reaksjonsmønsteret fra den meget religiøse familien til May og Kari ( snarere en sekt) og Olaug sine konfrontasjoner med nyoppdaget opphav og fortid.

At et regissør - være seg fiksjon eller dokumentar - opphøyer «normale» eller logiske øyeblikk til noe mer - spennende, mystisk og på grensen til dramaturgisk manipulasjon - er ganske vanlig. Det handler om forteller teknikk. Hun lurer folk inn i historien på mange måter. Om hun lurer folk til å tro på ting som ikke har skjedd eller er reelt? Nja. Hun stiller spørsmål ved alle tre søstrenes motiver og handlemåte underveis i filmen - spesielt når hun selv griper inn og kommenterer i filmen. Hva hun har hatt kontroll på av opplysninger om Olaug og hva eventuelt Olaug har funnet på - det vet vi jo ikke helt. Er det derfor hun også utstiller Olaug som litt «gal» og en som ikke er helt til å stole på - når vi hører telefonsvareren på rulleteksten?

De tvilling teoriene omkring Nazi Tyskland er interessante, men jeg også heller mot at de to tvillingene ble avskilt pga økonomi og andre årsaker. Må nesten se gjennom filmen på nytt - men virker som om det ligger veldig mye «folkesnakk» og skrøne/ skremsels historier fra May og Kari om hvorfor og hvordan den ene tvilling babyen ble gjemt vekk, gitt bort, ikke var ønsket osv.
 
At et regissør - være seg fiksjon eller dokumentar - opphøyer «normale» eller logiske øyeblikk til noe mer - spennende, mystisk og på grensen til dramaturgisk manipulasjon - er ganske vanlig
Klikk for å utvide...

Ja, det er nettopp det jeg mener skjer her. Mye av dette er egentlig ikke mystisk i det hele tatt.
 
Jeg mistenker at Olaug er psykopat. Er ikke fagperson, men har dette i nær familie og det minner veldig. Noen kjennetegn (kvinnelig psykopat - litt annerledes enn menn): manglende empati (måten hun møter den nye familien sin), overdreven stor selvtillit (snakker om IQen sin, ser ned på andre), manipulerende, kan stjele og lyve, er ustabile.. Å manipulere den blodprøven ville vært helt i tråd med denne diagnosen. Hadde vært spennende å høre hva en person med mer fagkunnskap om psykopati har å si.
 
Sitrus skrev:
Jeg mistenker at Olaug er psykopat. Er ikke fagperson, men har dette i nær familie og det minner veldig. Noen kjennetegn (kvinnelig psykopat - litt annerledes enn menn): manglende empati (måten hun møter den nye familien sin), overdreven stor selvtillit (snakker om IQen sin, ser ned på andre), manipulerende, kan stjele og lyve, er ustabile.. Å manipulere den blodprøven ville vært helt i tråd med denne diagnosen. Hadde vært spennende å høre hva en person med mer fagkunnskap om psykopati har å si.
Klikk for å utvide...
Den siste telefonsvarermeldingen var jo helt absurd. Og så bare sluttet dokumentaren.

Jeg vil se mer!
 
Kan det tenkes at de to spirituelle søstrene f.eks. så et bilde av Olaug Østby i avisa da hun fylte rundt år, når det gjerne er med foto av jubilanten, og la merke til fødselsdatoen? Og jo mer de så på bildet, jo mer lignet hun på deres avdøde søster.
De finner kanskje ut hvor Østby bor; men først når huset averteres til salgs, slår de til – nå eller aldri. Og så surrer de opp en vag historie om et meningsfylt fruktbilde på veggen?
 
Olaug Alvilde Østby, forsøkt svindlet til seg hyttetomt?

"Hevdet å være eier​

Men de seneste årene har arvingene hans påstått å ha eierskap til en del av eiendommen, rundt 5 mål. De har også vært registrert som hjemmelshavere i offentlige dokumenter siden 1960-tallet.

Hjemmelshaverne har vært Ken Atle Kjeldsen, Aud Unni Kjeldsen, Olaug Alvilde Østby, Wenche Jorun Kjeldsen og Britt Irene Kjeldsen - representert av advokat Jonny Angell."

"Tilfeldighet​

Og ved en tilfeldighet – på et tidspunkt i 2015 - dukket relevante papirer opp.

«De oppklarende dokumentene (rettsbøkene fra skjønn i 1975/1976) dukket opp ved en tilfeldighet under søk etter dokumenter som kunne vise prisingen for gbnr. 131/3 og 131/6.», skriver advokat Geir Borch Karlsen i Forsvarbygg, i et brev som Nord24.no har fått innsyn i.

Deretter har Forsvaret funnet dokumenter fra en skylddelingsforretning i 1961, som ytterligere befester eiendomsretten. Her står det svart på hvitt at utskillelse av eiendommen på nær fem mål «skal tillegges Breiviknes Batteri....som tillegg til denne eiendoms grunnareal».

Forsvarsbygg konkluder med «…at feilen er oppstått som følge av at selger av eiendommen, dødsboet til Valdemar Pedersen, i skjønnet representert med Olaug Alvilde Østby, en av dagens hjemmelshavere, ikke har utført den plikt som fremkommer av rettsbøkene av 1975/76, om å overskjøte den aktuelle eiendommen, gbnr. 131/9 til Forsvaret.»
 
Du må logge inn eller registrere deg for å svare her.

Nyeste kunngjøringer

Tråder du følger

Mest sette tråder

Mest likte innlegg

Tilbake
Topp