Norge vil anerkjenne Palestina som stat

Nyeste kunngjøringer

Det er mulig å lese denne handlingen i et mønster av hvordan den norske politikerstanden er blitt de senere årene. Jeg synes det er vanskelig å beskrive, men politikerstanden vår har sklidd ut i en useriøs rolle hvor de fremstår nærmest mer som selgere enn som politikere. Spesielt gjelder dette AP. Slagord og symbolpolitikk. SP er jo bare fortapt i inkompetanse og trangsynhet. Regjeringsmedlemmer som jukser på eksamen, stortingspolitikere som går inn og ut av PRbyråer, prestisje, røde løpere, privatfly. Det får de lov til å holde på med fordi befolkningen vår også har gått gjennom en velstandsøkning og voldsom vekst, en nøysom befolkning som ikke er vant med forbrukerkultur på samme måte som andre steder som plutselig er blitt rike. Jeg tror det bidrar til å skape en politikerklasse som til sist kun er opptatt av hvilke middager de er invitert til og prestisjen i hvilke prosjekter de gir sin støtte til. Prøv å tenk på det presset du blir utsatt for som stortingspolitiker i Norge i dag, med enorme investeringsprosjekter i hele landet, på alt fra energi til turisme. Det er kanskje ikke rart at politikerne våre mister det. Og det er AP som har mistet det mest. Så da kommer det altså en erklæring om anerkjennelse av Palestina midt i en betent konflikt, kort tid etter et fælt terrorangrep. Det er noe prestisjegreier dette her, det er ikke spesielt bra politikerhåndverk dette her.
 
Det er mulig å lese denne handlingen i et mønster av hvordan den norske politikerstanden er blitt de senere årene. Jeg synes det er vanskelig å beskrive, men politikerstanden vår har sklidd ut i en useriøs rolle hvor de fremstår nærmest mer som selgere enn som politikere. Spesielt gjelder dette AP. Slagord og symbolpolitikk. SP er jo bare fortapt i inkompetanse og trangsynhet. Regjeringsmedlemmer som jukser på eksamen, stortingspolitikere som går inn og ut av PRbyråer, prestisje, røde løpere, privatfly. Det får de lov til å holde på med fordi befolkningen vår også har gått gjennom en velstandsøkning og voldsom vekst, en nøysom befolkning som ikke er vant med forbrukerkultur på samme måte som andre steder som plutselig er blitt rike. Jeg tror det bidrar til å skape en politikerklasse som til sist kun er opptatt av hvilke middager de er invitert til og prestisjen i hvilke prosjekter de gir sin støtte til. Prøv å tenk på det presset du blir utsatt for som stortingspolitiker i Norge i dag, med enorme investeringsprosjekter i hele landet, på alt fra energi til turisme. Det er kanskje ikke rart at politikerne våre mister det. Og det er AP som har mistet det mest. Så da kommer det altså en erklæring om anerkjennelse av Palestina midt i en betent konflikt, kort tid etter et fælt terrorangrep. Det er noe prestisjegreier dette her, det er ikke spesielt bra politikerhåndverk dette her.
Jeg må ærlig talt si at jeg har vanskeligheter med å skjønne hvordan en realpolitisk ganske så meningsløs anerkjennelse er mer prestisjegreier enn Oslo-avtalen.
 
Det er mulig å lese denne handlingen i et mønster av hvordan den norske politikerstanden er blitt de senere årene. Jeg synes det er vanskelig å beskrive, men politikerstanden vår har sklidd ut i en useriøs rolle hvor de fremstår nærmest mer som selgere enn som politikere. Spesielt gjelder dette AP. Slagord og symbolpolitikk. SP er jo bare fortapt i inkompetanse og trangsynhet. Regjeringsmedlemmer som jukser på eksamen, stortingspolitikere som går inn og ut av PRbyråer, prestisje, røde løpere, privatfly. Det får de lov til å holde på med fordi befolkningen vår også har gått gjennom en velstandsøkning og voldsom vekst, en nøysom befolkning som ikke er vant med forbrukerkultur på samme måte som andre steder som plutselig er blitt rike. Jeg tror det bidrar til å skape en politikerklasse som til sist kun er opptatt av hvilke middager de er invitert til og prestisjen i hvilke prosjekter de gir sin støtte til. Prøv å tenk på det presset du blir utsatt for som stortingspolitiker i Norge i dag, med enorme investeringsprosjekter i hele landet, på alt fra energi til turisme. Det er kanskje ikke rart at politikerne våre mister det. Og det er AP som har mistet det mest. Så da kommer det altså en erklæring om anerkjennelse av Palestina midt i en betent konflikt, kort tid etter et fælt terrorangrep. Det er noe prestisjegreier dette her, det er ikke spesielt bra politikerhåndverk dette her.
Problemet i Norge er at debatten stort sett går på kva man skal bruke meir penger til eller kva grupper eller sak man vil yte støtte til for å vinne veljarar. Resultatet er at man både på lokalt, fylke og nasjonalt får politikere som er opptatt av å framstå mest mulig gode og bruke penger på sine kjerneprosjekt.

Ingen har lyst til å sei nei i frykt for å bli framstitt som smålige, gjerige eller dårlege menneskjer. Når i tillegg mange politikere frå alle parti får muligheten til å gå på den røde løperen eller får oppmerksomhet for sin sak. Så blir det mange som går etter ting som gir dei pretisje og presseoppslag.

I kommunenorge er det mange kommuner med dårleg økonomi, men sjelden er dei villige til å ta dei kutta som trengs. Forventinga er at Staten må gje meir midlar og samme holdning får du på stortinget. Då seier det seg sjølv at man ikkje får til omstilling.

Palestina er ein fin måte for regjeringa å skape goodwill og man kan lure på kva avtaler Norge inngjekk for å få støtte til å sitte i FN sikkerhetsråd. Kanskje er dette ein form for takk for sist etter at mange land stemte på Norge/Irland og ikkje Kanada
 
Det er mulig å lese denne handlingen i et mønster av hvordan den norske politikerstanden er blitt de senere årene. Jeg synes det er vanskelig å beskrive, men politikerstanden vår har sklidd ut i en useriøs rolle hvor de fremstår nærmest mer som selgere enn som politikere. Spesielt gjelder dette AP. Slagord og symbolpolitikk. SP er jo bare fortapt i inkompetanse og trangsynhet. Regjeringsmedlemmer som jukser på eksamen, stortingspolitikere som går inn og ut av PRbyråer, prestisje, røde løpere, privatfly. Det får de lov til å holde på med fordi befolkningen vår også har gått gjennom en velstandsøkning og voldsom vekst, en nøysom befolkning som ikke er vant med forbrukerkultur på samme måte som andre steder som plutselig er blitt rike. Jeg tror det bidrar til å skape en politikerklasse som til sist kun er opptatt av hvilke middager de er invitert til og prestisjen i hvilke prosjekter de gir sin støtte til. Prøv å tenk på det presset du blir utsatt for som stortingspolitiker i Norge i dag, med enorme investeringsprosjekter i hele landet, på alt fra energi til turisme. Det er kanskje ikke rart at politikerne våre mister det. Og det er AP som har mistet det mest. Så da kommer det altså en erklæring om anerkjennelse av Palestina midt i en betent konflikt, kort tid etter et fælt terrorangrep. Det er noe prestisjegreier dette her, det er ikke spesielt bra politikerhåndverk dette her.
Du ser jo kun på den norske konteksten i forhold til denne anerkjennelsen. Det Norge var opptatt av var at denne kunne gjøres sammen med andre land som vi har nære relasjoner med. Sverige og Island har allerede anerkjent Palestina, så da Irland tok dette initiativet så ble det avtalt mellom de og regjeringene i Spania og Norge at dette kunne være et felles fremstøt fra 3 EU/EØS-land for å gi det litt mer tyngde. Jeg synes det var en god løsning, for jeg tror faktisk ikke Norge nødvendigvis ville hatt mot til å gjøre det alene (man ser jo hvor rabiate Israel samt deres nærmeste støttespillere i USA blir).

I tillegg er det en annen ting jeg har nevnt tidligere: En eventuell borgerlig regjering fra 2025 vil med stor sannsynlighet være prisgitt FrP og KrF - de soleklart mest pro-israelske partiene i landet. I en slik situasjon ville den konfliktsky Erna Solberg måtte forholdt seg til partier som garantert hadde ment at "timingen var feil" (et fikenblad for at de ikke ønsker en slik anerkjennelse i det hele tatt). Dermed hadde man måttet vente til en ny regjering fra venstresiden hadde kommet til makten og da hadde man snakket tidligst 2029.

På grunn av den utenrikspolitiske og mulige fremtidige innenrikspolitiske situasjonen så kan jeg ikke se annet enn at tidspunktet var gunstig.
 
Jeg må ærlig talt si at jeg har vanskeligheter med å skjønne hvordan en realpolitisk ganske så meningsløs anerkjennelse er mer prestisjegreier enn Oslo-avtalen.
Det er ikke noe i veien med prestisje (bortsett fra at det er et ego-dyrkende fenomen), så lenge det kommer ut av en underliggende prestasjon. Å forhandle frem en fredsavtale er noe helt annet enn å fremme en erklæring.
 
Problemet i Norge er at debatten stort sett går på kva man skal bruke meir penger til eller kva grupper eller sak man vil yte støtte til for å vinne veljarar. Resultatet er at man både på lokalt, fylke og nasjonalt får politikere som er opptatt av å framstå mest mulig gode og bruke penger på sine kjerneprosjekt.

Ingen har lyst til å sei nei i frykt for å bli framstitt som smålige, gjerige eller dårlege menneskjer. Når i tillegg mange politikere frå alle parti får muligheten til å gå på den røde løperen eller får oppmerksomhet for sin sak. Så blir det mange som går etter ting som gir dei pretisje og presseoppslag.

I kommunenorge er det mange kommuner med dårleg økonomi, men sjelden er dei villige til å ta dei kutta som trengs. Forventinga er at Staten må gje meir midlar og samme holdning får du på stortinget. Då seier det seg sjølv at man ikkje får til omstilling.

Palestina er ein fin måte for regjeringa å skape goodwill og man kan lure på kva avtaler Norge inngjekk for å få støtte til å sitte i FN sikkerhetsråd. Kanskje er dette ein form for takk for sist etter at mange land stemte på Norge/Irland og ikkje Kanada
Ja, og den kulturen der blir selvfølgelig forsterket av et parti som Senterpartiet hvis velgere er nyrike distriktsvelgere som selvfølgelig synes det er helt naturlig at de får dekket alle sine urbane behov hvor enn de måtte bo i landet. Hvorfor skulle de tro noe annet, når de ikke har opplevd annet enn inntektsvekst og en politikerstand som forteller de at de kan forvente det samme tilbudet av tjenester på Gålå som i Oslo. Så da er det bare å reise rundt og dele ut penger da, aldri så naturstridig, ulønnsomt og ufornuftig som det måtte være.

Dette kan virke som en avsporing, men det tror jeg ikke det er, fordi jeg tror tankesettet og kulturen setter seg og til slutt manifisterer seg på andre politikkområder, som i dette tilfellet.
 
Lurer på om norske politikere vil slutte å prate om palestinske «flyktningeleire» nå? Man kan vel ikke være en flyktning i egen stat.
 
Det er ikke noe i veien med prestisje (bortsett fra at det er et ego-dyrkende fenomen), så lenge det kommer ut av en underliggende prestasjon. Å forhandle frem en fredsavtale er noe helt annet enn å fremme en erklæring.
Denne anerkjennelse er ett steg i en større fredsavtale, noe de selv har uttalt.
 
Internt fordrevne person er praktisk sett en flyktning.
Hvor lenge da?
Det er vel ingen som kaller etterkommerne av for eksempel sudettyskerne, som ble drevet ut av Tsjekkoslovakia etter krigen, som flyktninger.

Det var for øvrig over fire ganger flere av dem fordrevet etter krigen, enn palestinere fordrevet i 1948.
 
Hvor lenge da?
Det er vel ingen som kaller etterkommerne av for eksempel sudettyskerne, som ble drevet ut av Tsjekkoslovakia etter krigen, som flyktninger.

Det var for øvrig over fire ganger flere av dem fordrevet etter krigen, enn palestinere fordrevet i 1948.
Vel, rent teknisk er ikke internt fordrevne regnet som flyktninger. Jeg tenker derimot at det er flisespikkeri. Praktisk sett er situasjonen på Gaza nå svært lik. Hvor lenge må selvfølgelig sees konkret på i ethvert tilfelle.

Jeg har ihvertfall ingen problemer med å kalle personer som bes evakueres fra Nord-Gaza til Rafah for å stues sammen i lignende leire som flyktningleire, for så å igjen bes evakueres til ett bombet ihjel Nord-Gaza som flyktninger.
 
Noen som følger engelsk politikk. Hvor sannsynlig og hvor raskt vil den evnt. nye Labourregjeringen anerkjenne Palestina?
Corbyn er vel ute av partiet, men jeg antar at de fremdeles har en sterk Palestina "fløy" i partiet.
 
Noen som følger engelsk politikk. Hvor sannsynlig og hvor raskt vil den evnt. nye Labourregjeringen anerkjenne Palestina?
Corbyn er vel ute av partiet, men jeg antar at de fremdeles har en sterk Palestina "fløy" i partiet.

"Begin discussions in earnest" høres litt vagt ut. Mulig det ikke er noen sterk prioritet, men sannsynlig utenriksminister Lammy er vel relativt sympatisk innstilt til palestinerne.

Norge kan jo slå seg litt på brystet over denne vinklingen, ettersom Labour iallefall uttaler at de er påvirket av de tre landene som anerkjente Palestina. Men hvem de andre statene de ønsker å samtale med er, vet vi jo ikke. Tenker de på USA så er det bare å glemme det. Der er det halleluja-stemning og evig troskap til Jerusalem faller.
 
Velger man stadig mer ytterliggående politikere så vil man i israelsk sammenheng til slutt sitte igjen med folk som er tilhengere av etnisk rensing, som synes drapet på Rabin var fortjent straff for en forræder og som anser palestinerne som kakerlakker. Å tro at det israelske demokratiet kan overleve å ha slike personer i maktposisjoner er som å tro på julenissen. Disse skikkelsene må langt vekk fra styre og stell før noen ting kan bli bedre.
Jeg tror demokratiet i Israel vil slite med å overleve også som en konsekvens av apartheiden og okkupasjonen. Man kan ikke undertrykke flere millioner mennesker og frata dem rettigheter uten at man etter hvert blir nødt til å frata de som er «på innsiden» noen rettigheter også. Etter hvert får de ekstreme kreftene en for stor rolle, og de er ikke demokratiske. Deretter vil de ekstreme etter hvert ta mer og mer over sikkerhetsapparatet, slik som vi ser i dag med en høyreekstremist som sikkerhetsminister. Da glir man fort over til underminering av domstolene og økte politi- og militærfullmakter under ekstremistenes kontroll.

Som du sier, så overlever ikke demokrati med sånne folk ved makten. Jeg sammenligner ofte med Sør-Afrika fordi det er et naturlig sammenligningsgrunnlag, og man så jo etter hvert at staten der mot slutten ble en slags politi- og ettpartistat, og et svært mangelfullt demokrati også for de som var på innsiden. Israel er på full fart dit.

Skal Israel overleve som demokrati også for sine jødiske borgere, så er de nødt til å finne en rettferdig og fredelig løsning på konflikten med palestinerne.
 
Hvorfor det i det hele tatt skal være så viktig å ikke kalle folk som har blitt fordrevet for flyktninger er heller ikke så forståelig. Det er mange rare fokus her inne.
 
Hvor lenge da?
Det er vel ingen som kaller etterkommerne av for eksempel sudettyskerne, som ble drevet ut av Tsjekkoslovakia etter krigen, som flyktninger.

Det var for øvrig over fire ganger flere av dem fordrevet etter krigen, enn palestinere fordrevet i 1948.
Hvor lenge?

For jødene er ikke 2000 år for lenge, de har levd i diaspora i 2000 år, alle jøder som ikke bor i Israel, lever i diaspora og de har rett til å komme «hjem» til Israel. Netanyahu forteller alle jøder i diaspora at Israel er deres hjem og han ber dem komme hjem.

Israels venner forkynner unisont at Israel er jødenes hjemland som tilhører dem. Dette selv om ingen av dagens jødens kan vise til noen opprinnelse i Palestina.

Etter 2000 år tilhører Palestina ennå jødene, det er deres hjemland.

2000 år! Hva er vel palestinernes 76 år mot dette?
 
Islamabad i Pakistan altså... Du snakker knapt om noe av det som skjer på Gaza og rabler tydeligvis bare ned ting i ørska som ikke har noe med saken å gjøre. Ikke noe poeng å svare før du erstatter dette ordgyteriet med noe som minner om saklige kommentarer.
Flytt til Gaza da. Jeg foretrekker Tel Aviv, New York og ikke muslimske områder i London med engelsk pub og fotballkultur. Du forstår utmerket godt hva jeg mener. Det eneste du klarer er å stemple mennesker som prinsipielt støtter Israel - om ikke alt ved krigføringen - og USA som høyreekstreme. Det er det virkelige latterlige eller usaklige.
 

Nyeste kunngjøringer

Tråder du følger

Mest likte innlegg

Tilbake
Topp