Langvarig depresjon.

For folk som har tunge depresjoner som er det jo nettopp fraværet av ting som er positivt og nærværet av ting som er skikkelig negativt som ofte er problemet.
Trenger ikke engang å være nærværet av noe negativt. Hjernen vår er prediktiv - den bruker tidligere erfaring til å tolke og forstå nåsituasjoner hele tiden fordi det er energiøkonomisk og også mer effektivt i de fleste tilfeller. Hvis en lerson har hatt et svært, svært hardt liv med mye motgang så vil denne prediktive funksjonen ofte jobbe mot personen også når situasjonen isolert sett er mye bedre. Hjernen fortsetter å gå i sporene den alltid har gått.

Når disse negative mønstrene er særlig fastlåste og man snakker angst- og depresjonslidelser eller traumelidelser så vil det kreve enormt mange repetisjoner og gjerne gjort i spesielt ordnede former for å i det hele tatt klare å rokke ved denne forutintattheten som skjer utenfor vår kognitive bevissthet i mer primitive og mindre direkte kontrollerbare hjerneområder.

Ofte gjøres det gjennom en slags mindfulness hvor pasienten lærer teknikker hvor hen klarer å observere sine følelsesmessige reaksjoner uten å identifisere seg med disse. Det er mye av det samme som skjer i meditasjon. Derfra handler det om å kople løs følelse fra en spesifikk assosiasjon. F. eks avlære fryktresponser som oppstår når dører slamres igjen (pasienten har i barndommen hatt en voldelig far som slamret med dørene når han ble/var voldelig). Eller forventningen om at ting vil gå dårlig før man har forsøkt (gjentatte dårlige erfaringer i oppvekst gjør at hjernen automatisk forventer og skaper følelser av mislykkethet). Finnes mange eksempler!

Depresjoner henger ofte sammen med slike maladaptive mønstre som skaper mye friksjon og slitasje i folks liv.
 
Sist redigert:
Jeg har aldri vært deprimert selv, men har jeg en dårlig dag tenker jeg bare på alt det positive i livet.

Det funker for meg!
Tror man er alt for rask med å stille psykiske diagnoser idag. Har en bekjent som var flere år i de norske spesialstyrkene, senere ansatt med sikkerhet i et utenlandsk rederi. Han er livredd edderkopper og klarer knapt å si noe i en forsamling uten å rødme. Han er sluset ut torpedorør fra ubåter, hoppet alene ned på Finnmarksvidda i fallskjerm i mørke for å ta seg usett frem til Indre Troms i minus 40.. Tøff som F., men får nesten panikkangst ved å se ufarlige edderkopper.

Poenget hans er at alle har noe å slite med eller fobier, og alle opplever tunge perioder i livet (lette eller middels tunge depresjoner). Man er ikke psykisk syk av den grunn. Mentalt sterke mennesker er «sterke i hodet». De gir ikke opp. Jeg ser selvfølgelig bort fra tunge depresjoner og generelle og tunge angstlidelser for forhold man knapt kan definere.
 
Tror man er alt for rask med å stille psykiske diagnoser idag. Har en bekjent som var flere år i de norske spesialstyrkene, senere ansatt med sikkerhet i et utenlandsk rederi. Han er livredd edderkopper og klarer knapt å si noe i en forsamling uten å rødme. Han er sluset ut torpedorør fra ubåter, hoppet alene ned på Finnmarksvidda i fallskjerm i mørke for å ta seg usett frem til Indre Troms i minus 40.. Tøff som F., men får nesten panikkangst ved å se ufarlige edderkopper.

Poenget hans er at alle har noe å slite med eller fobier, og alle opplever tunge perioder i livet (lette eller middels tunge depresjoner). Man er ikke psykisk syk av den grunn. Mentalt sterke mennesker er «sterke i hodet». De gir ikke opp. Jeg ser selvfølgelig bort fra tunge depresjoner og generelle og tunge angstlidelser for forhold man knapt kan definere.
Har man tjenestegjort på det nivået og i det xempelet du nevner, trengs det ukes/månedsvis med debriefing for å "lande" og ha en sjanse for å komme tilbake i et "normalt" liv og å fungere.

Div urbefolkninger har praktisert dette gjennom x-antall generasjoner og lykkes, mens vi i vesten og i "moderne tider" ikke har skjønt stort og sender de rett fra stridende og ut i samfunnet med dødsangst, PTSD, voldelige tendenser, uten oppfølgning og tror at det skal gå bra.

Uten sammenligning forøvrig; antall amerikanske soldater som døde under Vietnam-krigen i kamp beløp seg til ca 50 000, mens de amerikanerne som vendte tilbake fra stridighetene og til USA og tok livet av seg i ettertid beløp seg til ca 100 000!
Sier sitt.....!
 
Har man tjenestegjort på det nivået og i det xempelet du nevner, trengs det ukes/månedsvis med debriefing for å "lande" og ha en sjanse for å komme tilbake i et "normalt" liv og å fungere.

Div urbefolkninger har praktisert dette gjennom x-antall generasjoner og lykkes, mens vi i vesten og i "moderne tider" ikke har skjønt stort og sender de rett fra stridende og ut i samfunnet med dødsangst, PTSD, voldelige tendenser, uten oppfølgning og tror at det skal gå bra.

Uten sammenligning forøvrig; antall amerikanske soldater som døde under Vietnam-krigen i kamp beløp seg til ca 50 000, mens de amerikanerne som vendte tilbake fra stridighetene og til USA og tok livet av seg i ettertid beløp seg til ca 100 000!
Sier sitt.....!
Skal ikke ta en Forsvarsdebatt her, men litt. Mange FSK/MJK operatører i Afghanistan var utsatt for ekstrem livsfare flere ganger. Disse er imidlertid håndplukket eller silet ut etter en rekke kriterier, både fysiske og psykiske. Faren for senskader er langt større for konvensjonelle styrker, som nevnte Vietnam veteraner, enn norske og internasjonale spesialstyrker. De norske operatørene er grundig håndplukket, også av psykologer, lenge før de kan feste vingen på uniformen.

Mitt anliggende var at også disse kan ha fobier eller angst for bestemte ting. Selv helt uskyldige og ufarlige ting som edderkopper, mus, tannleger, forsamlinger, taler for andre osv osv.. De kan også oppleve tunge perioder i livet etter brudd, dødsfall, konflikter etc.. Om man ser bort fra de virkelige tunge lidelsene og de som trenger hjelp for angst og tyngre depresjoner - terapi eller medisinering - er man alt for raske i dagens Norge med diagnostisering av angst og lette depresjoner. Kanskje særlig blant unge mennesker. Om man er redd noe eller nedstemt en periode i livet er dette ingen sykdom. Det er normalt. Derfor trakk jeg frem eksempler med «de tøffeste av de tøffeste» og at selv disse kunne ha (panikk)angst for det helt ufarlige, altså en irrasjonell type angst.
 
En depresjon har mange årsaker. Tap av familiemedlem, tap av jobb, kjærlighet og en ødelagt barndom. Og alkholisme. En tapt og ødelagt barndom etterfulgt av mye rus og et liv fylt med problemer. Alkoholen har ødelagt mye for ,meg. Jeg ruset meg for å glemme. Men nå har jeg vært rusfri i 20 år, det er skikkelig bra. Skulle ønske jeg kunne si at alt er bra, men det er det ikke. Men livet er mye bedre nå en på 80-tallet.
 
Sist redigert:

Nyeste kunngjøringer

Tråder du følger

Mest likte innlegg

Tilbake
Topp